Gjensynsglede!

Det er høst, om noen lurte...

Denne helga har jeg tilbakelagt 70 km ved hjelp av egen kropp. 48 km på sykkel fra Maridalen til Sørkedalen på lørdag - fortere enn jeg noensinne har syklet denne runden (hey, hey, hey!).  22 km i terrengsko i dag. Og da kan man jo lure, for:

Du: Har ikke du en betennelse i venstre legg da? 

Jeg: Jo, det har jeg. 

Du: Ja, har den gått over? 

Jeg: Nei, det har den ikke. Den har blitt bedre, men er definitivt ikke borte. 

Du: Vel, er det da smart å legge ut på en 22 km løpetur?

Jeg: Kanskje ikke, men det lå en tanke bak, og den er som følger:

Mine Inov-8, ikke blitt luftet mye

De to siste årene før tretthetsbruddet løp jeg ganske mye med utgangspunkt i Solemskogen. Der har jeg blant annet laget meg en fast "runde" på litt over 18 km som tar en lang rute til Sinober innom Sørskogen, og deretter ned til Kjelsås (ikke raskeste vei). Turen er skikkelig utfordrende. Dersom det har regnet litt, er det gjørmete. Har aldri opplevd tørre forhold på denne turen, men jeg har definitivt også sett det verre enn det var i dag. Det er veldig bratte stigninger flere steder. Stiene er innimellom svært kronglete, mange steiner, glatte svaberg og røtter. Dessuten må man balansere over bekker og store dammer på tynne trestammer som er lagt ut som broer. Litt klatring er det også. Så turen blir nesten som en multisportkonkurranse å regne.

Den største bukken Bruse bor på Sinober (om noen lurer)

Jeg får trent på alt jeg er dårlig på underveis på denne turen; balansering, motbakkeløping, stiløping på kronglete stier og ikke minst tålmodighet. Ofte går det veldig sakte, og innimellom, siden jeg er så dårlig til å løpe på kronglete stier og glatt underlag, så må jeg faktisk gå lengre strekk.Usj...

Er det noe magisk inne i skogen? Alle eventyrene påstår jo det...

I tillegg har denne turen en magisk egenskap: Har jeg vondt et sted, så blir det som oftest borte i løpet av turen. Har f.eks. aldri hatt problemer med Morton's metatarsalgia på denne turen.
Ett unntak er det fra den magiske regelen. Det var 200 meter inn fra Solemskogen at jeg i fjor sommer innså at noe var ugjenkallelig veldig, veldig galt med venstrefoten min, og jeg måtte snu - tretthetsbruddet var et faktum. Men kanskje hadde det gått over om jeg hadde holdt ut hele runden?...

56-bussen med ankomst Solemskogen kl. 11. 15 var full av folk. Uventet, men morsomt.

Uansett, i dag har jeg testet ut turens magiske egenskaper på mitt nåværende problem.
Da jeg bodde på Torshov så gikk 56-bussen til Solemskogen derfra. Nå har de byttet litt på ruten, og 56-bussen starter i Nydalen. 10 min rolig jogg fra der jeg bor. Coincidence? I think not.
Likevel har jeg ikke tatt turen siden forsommeren i fjor.

Så, har turen magiske egenskaper? Ja, kanskje... Leggen føles faktisk bedre nå. Ingen problemer underveis etter at jeg fikk varmen i kroppen. Vi får se når jeg står opp i morgen tidlig. Hvis det ikke har blitt bedre i morgen, skaffer jeg meg en legetime slik at jeg får resept på en Volarenkur eller likende. Det får jammen være måte på hvor tålmodig jeg skal være.

Men alt i alt, en kjempebra treningshelg her i gården.