Motbakkeløp, Tibialis Anterior Tendonitis, skippertakstrening og andre vonde ting

Fra lørdagens sykkeltur

Tirsdag deltok jeg i mitt første motbakkeløp noensinne, Skjennungstua opp. Jeg er definitivt ikke et naturtalent når det kommer til motbakkeløping, men dette løpet har jeg ønsket å prøve meg på. Det ble arrangert for første gang i fjor, og da var jeg påmeldt. Men jeg endte opp med å arrangere i stedet, med gips på foten.

Så da prøvde jeg igjen i år. Men også i år har jeg vært og er skadet. Tibialis Anterior Tendonitis heter det visst, og nå er det ikke gøy lenger. Jeg tok ganske lett på det da det kom i august, og har vært innstilt på at jeg skulle bli kvitt det raskt. Men sånn har det ikke gått. I etterkant av voltarenkuren i forrige uke har det bare blitt verre. Så å stille opp på motbakkeløp var i grunnen rimelig dustete:

1. Jeg har nesten ikke løpt siden august
2. Leggen er vondere enn på lenge.

Men som nevnt så hadde jeg gledet meg til dette - og da fikk hodet, ikke kroppen, bestemme.

Mange kjentfolk sto på startstreken, og det var mange som virket tente på å kline til. For min egen del skulle jeg bare komme tidsnok opp til at det fremdeles var suppe og kake igjen. Så jeg stilte meg bakerst. Der sto også en av de faste fotografene for Kondis, og han var også motbakkedebutant. Så allerede i den første bakken ble vi enige om å holde følge oppover. Det holdt halvveis fram til Skjærsjødammen...

Siden jeg har testet å løpe disse bakkene før, visste jeg sånn noenlunde hvordan jeg burde legge opp løpet mitt. Normalt bruker jeg å bli så sliten av den første bakken etter Hammern, at jeg ikke har noe å gi på den lange flaten før bakkene virkelig starter. Sånn gikk det ikke denne gangen, og jeg greide faktisk å øke tempoet på flaten. I den første bakken etterpå greide jeg å øke tempoet i forhold til de rundt meg, og dro i fra. Deretter var det jakten på de som lå foran meg som gjaldt.

Mathilde, også en OSI'er, var blant dem som lå rett foran meg. Jeg så at hun begynt å gå i de siste bakkene fram til Ullevålsseter, og trodde derfor jeg skulle greie å løpe forbi henne i løpet av kort tid. Men der lærte jeg noe, gitt: Det er bedre å gå raskt i de bratteste bakkene, enn å løpe med dårlig motbakketeknikk. Så selv om jeg så henne foran meg nesten hele veien, greide jeg ikke ta henne igjen selv om hun gikk mye og jeg løp hele veien. Snarere økte hun avstanden til meg. Rimelig demoraliserende, men lærerikt som sagt.

Jeg løp i jevn fart hele veien opp, og kom i mål fortsatt med krefter på konto. Siden jeg fortsatt hadde krefter, fikk jeg med meg den vakre solnedgangen i oktoberfarger samtidig som jeg rundet toppen den siste kilometeren mot Skjennungstua.
En fin motbakkeløpsdebut var det. Hvis man skal lete etter meg på resultatlisten, så anbefaler jeg å starte å lese nederst. Men noen skal jo være der også...

Vel oppe på Skjennungstua var det servering av mat og boller, samt den sedvanlige uttrekkspremiebonanzaen som Heming Leira bruker å diske opp med. I fjor vant jeg ei bok jeg allerede hadde, i år vant jeg ei bok jeg ikke hadde. Lurer på når jeg skal greie å få ett av disse Löplabbetgavekortene som han deler ut i hytt og pine, men aldri til meg (*snurt*).
Dette var første gang jeg har vunnet noe i SRM-regi som jeg ikke allerede hadde nemlig. Og for de som kjenner til Hemings gavmildhet, så er det egentlig ganske godt gjort...

Nok en Thor Gotaasbok i bokhylla mi

På veien ned igjen gikk det saktere, og i følge med kjentfolk var stemningen på topp. Naturen viste seg igjen fra sin beste side og disket opp med en praktfull, klar måne.

Bilder fra løpet og reportasje finnes her.

Hjem fra Hammern snudde lykken seg. Jeg punkterte bakhjulet på sykkelen. Heldigvis var det ikke så langt hjem da det skjedde. Leggen ble også veldig forverret av dette løpestuntet, så nå er det ingen bønn; det blir to uker helt uten løping. Nå skal jeg innrømme at jeg begynner å bli bekymret.

Den siste uka har jeg uansett nesten ikke hatt tid til å trene. Har jobbet masse, og hatt kveldene fulle av annet. I tilegg til Skjennungstua opp på tirsdag rakk jeg en sykkeltur etter jobb lørdag. Nesten fem mil i fantastisk oktobervær.

Løvet faller

Jeg rakk heldigvis å få med meg dette før sola gikk ned på lørdag - magisk...

I dag ble det derfor et skikkelig skippertak. Først dro jeg til Nydalen Athletica og trente ellipse og fysioøvelser. Deretter syklet jeg alle bakkene opp til Kringsjå og trente en skikkelig kettlebellsøkt med Kristin på Toppidrettssenteret. Så det er meget godt mulig jeg vil kjenne det i morgen.

Den kommende uka blir det litt mer tid til trening igjen. Siden jeg ikke kan løpe, blir det sykling og styrke, men heldigvis er det aktiviteter jeg også liker.