Adventskos med skidress og joggesko

Tradisjonell adventskos

Adventskos og adventskos, det får dere bedømme. I dag trosset vi russerkulde og prøvde oss på en ny langtur fra A til B. Denne gangen tok vi toget til Movatn og løp derfra mot Tømte over Gåslungen og Rottungen, ned igjen til Skjærsjødammen, Hammern via lysløypetraseen til Brekke og hjem. Med løpeturen ned til Nydalen for å ta toget, endte det på 25 km for min del. Jeg skal med én gang innrømme at det var 25 kilometer som kostet. Hadde jeg ikke hatt selskap av Eva Karine, hadde jeg aldri i livet kommet meg gjennom det.

Gradestokken ved avgang

Det har blitt ganske lenge siden forrige innlegg, som også dreide seg om en langtur med samme følgesvenn. I mellomtiden har jeg vært gjennom nok en betennelse i leggen (en annen muskel denne gangen), og derfor vært borte fra løpingen nok en gang. Men nå har jeg greid å kvitte meg med problemet, og har derfor startet å løpe litt igjen. Ergo, klar for ny langtur.

Det var 10 veldig kalde grader da jeg dro i dag tidlig, så det var bare å ta fram fleece, ull, superundertøy og skidressen. Føltes ganske rart å ta på skidressen og snøre på seg løpesko, ikke skisko.

Turen oppsummert i et bilde; flott vinterlandskap og ryggen til Eva Karine. Siden det gikk så tungt for meg i dag, var det stort sett bare ryggen hennes jeg så.

Vi trodde ikke det var skiføre fra Movatn, men da vi kom på toget begynte vi å mistenke at vi hadde tatt feil. Og det hadde vi. På skogsbilveien opp mot Tømte var det nok snø til å kjøre løyper, så det var dit alle skiløperne var på vei.
Min neste teori var at det ville være ganske harde løyper, siden snøen som kom var ganske våt. Men neida... Så det ble tung snøhufsing i fire kilometer oppoverbakker på oss. Siden jeg ikke er bygd på samme måte som Therese Johaug, sank jeg godt nedi. Selv om det var veldig tungt, prøvde jeg så godt jeg kunne å ikke komme i veien for de som gikk på ski eller ødelegge løypene for dem. Likevel var det en kar som måtte uttrykke hvor grusomt irriterende vi var som løp der. De fleste andre vi møtte var heldigvis blide.
Jeg skjønner at det er irriterende med løpere i skitraseen, men akkurat i overgangsfasen på våren og høsten får man tåle at vi går litt i beina på hverandre. Det er tross alt slik at det fortsatt er bedre løpeforhold enn skiforhold i marka.

Et av Kong Vinters mesterverk.

Etter fire tunge kilometer i løssnø føltes det veldig lett å løpe når vi kom ut på skogsbilveien - en stund i hvertfall... Det var en del kuldehull på veien som beit godt i kjakene, men det glemte man når man så på det fantastiske vinterlandskapet.

I de siste bakkene opp mot der veien fra Tømte møter veien som går mellom Hammern og Bjørnholt kjente jeg at  beina begynte å stivne. Sikkert mange grunner til det, men jeg vil tro at kulda har litt av skylda. Jeg bruker aldri å ha vondt i knærne når jeg løper, men i dag kjente jeg faktisk litt ubehag selv der. I tillegg stivnet både legger, framside lår og setemuskulaturen mer og mer ettersom slutten av turen nærmet seg. Så de siste kilometerne føltes det knapt ut som om jeg hadde framdrift. Men det verste var at Morton er tilbake i byen! Det vil si min gamle nemesis Morton's metatarsalgia. Det som har stoppet all framgang for meg de siste årene og til slutt førte til tretthetsbruddet i fjor. Har ikke kjent noe til det igjen før nå, så jeg ble veldig psyket ut og lei meg når det gjorde sitt inntog de siste 5-6 kilometerne av turen i dag. Farvel maratondrømmer...
Da jeg kom jeg skjønte jeg at jeg var seriøst dehydrert også, så det hjalp nok heller ikke på farten underveis. Man glemmer fort å drikke når det er så kaldt, så det skal jeg bli flinkere til videre i vinter.

Jeg skal se om det hjelper å gjøre noe med fotsengene mine, men dette var nedtur. En betennelse her og der kan jeg takle, men dette er alvor. Æsj! Får håpe det går litt bedre på ski i vinter. Kanskje jeg tar dem fram og tester neste helg.