Stafett er stafett (leve klisjeene)!

Her kommer en kort rapport fra Holmenkollstafetten 2011. Min andre deltakelse i dette våreventyret noensinne. Ikke er jeg i særlig god form dagen (småsjuk, sliten og litt stresset), og ikke har jeg hatt tid til å være med på testløp i forkant, så jeg var strålende fornøyd med en etappe på mixlaget til OSI. I fjor løp jeg 650 meter fra Gressbanen for samme lag, men i år ble jeg tiltrodd en lengre etappe, nemlig nr. 11; gjennom Frognerparken.

Siden vårt lag skulle starte én time etter eliten, og jeg hadde en ganske sen etappe, dro jeg ned på Bislett for å overvære starten for de første lagene. Først ut var damenes elitelag, hvor OSI var representert.

Marte raskt ute fra start for OSI

Deretter startet herrenes elite, også med OSI representert.

Einar, helt til høyre, så raskt ute at han er på vei ut av bildet

Dessverre gikk det ikke helt etter planen for noen av elitelagene våre. Tross at Einar gjorde en kjempeinnsats på første etappe, endte de helt sist i eliteklassen. Damene endte som nr. 16, som jeg håper holder til elitedeltakelse også til neste år.

Jeg rakk også å se H1-klassen starte før jeg måtte dra til etappen min. H1 er lik de som løper hele løypa alene. Et ganske tøft løp, siden det er mye stigning opp til Besserud. Der var det to kjente fjes, nemlig Espen og Bengt fra Komfortsona IL.

Espen gikk ut som om han kun hadde tenkt å løpe første etappe - så det ut for meg i hvertfall...

Bengt med et smil om munnen, som vanlig

I tillegg til å heie på dem på stadion, fikk jeg heiet ytterligere på dem da jeg sto og ventet på 11. etappe.

Så til min egen etappe,og egen innsats.
Etter litt styr, hvor jeg ikke fant sykkelnøkkelen, kom jeg meg av gårde i retning Frogner. Satte fra meg sykkelen ved 12. veksling, byttet til racersko, og begynte å jogge gjennom etappen mot 11. veksling. Jeg hadde ikke sjekket etappen på forhånd, så nå var det på tide. Ble ganske redd da jeg så den siste bakken før veksling, den kunne bli en utfordring. Jeg er jo ikke akkurat noen motbakkeløper. Tok en test av bakken etter å ha snakket litt med Oddbjørn og Mari fra OSI. Deretter løp jeg rolig gjennom resten, mens jeg memorerte traseen. En liten del var brostein, som er det underlaget jeg misliker mest (grunnet mine vonde bein) - men det var bare snakk om 200 meter eller noe sånt, så det skulle jeg overleve.

Det meste av min etappe er nedoverbakke, noe jeg takler bra, men den starter og avsluttes med en oppoverbakke - og det er ganske slemt. Altså må man ikke brenne av alt i første oppoverbakke, beine det man greier i nedoverbakkene, samtidig som man har igjen litt krutt til den siste oppoverbakken. Og det synes jeg faktisk gikk ganske greit.

Først til det positive om min egen etappe:
Første veksling var i henhold til Rune, som jeg vekslet med, og som har løpt mange ganger tidligere, perfekt utført. Den andre gikk også veldig bra, selv om jeg da var sliten og nesten ikke husker at det skjedde.
Åh, så glad man blir når man ser den man skal veksle med. Det er jo alltid en indre redsel for at vedkommende ikke skal stå der.
Etappetiden var vel ikke så mye å skryte av, men jeg hadde ikke så mye mer inne. Var sliten da jeg vekslet. Hadde 11. beste tid (og vårt lag ble nr. 7). Men til mitt forsvar så løp jeg en lengre etappe (1520 meter). Mixlagene bruker å putte kvinnene på de korteste etappene. Ergo konkurrerte jeg nok stort sett mot menn på min etappe - og det er en konkurranse jeg ikke kan vinne. Sjekket tiden min mot tidene i kvinner senior, og da sto den seg ikke så verst, faktisk - og det er jeg fornøyd med!
Jeg hadde en veldig fin løpsopplevelse - tok meg ut så godt det gikk (pulsverdiene tilsier også det), og er ganske fornøyd med disponeringen av løpet.

Så til det negative:
Ble stående i en veldig lang dokø da jeg kom fram til 11. etappe - og oppvarmingen ble derfor ikke så grundig som jeg hadde tenkt.
Jeg fikk fullstendig tunnelsyn da jeg overtok pinnen, og husker egentlig ganske lite av etappen. Dette tunnelsynet gjorde at jeg nesten løp feil nede ved Monolitten, siden jeg var på vei til å løpe samme vei som vi bruker å gjøre på trening. Tapte littegranne der. Nede ved broen inne i parken tapte jeg også litt, siden jeg måtte forsere en barnevogn. Ikke nok med det, ca. 500 meter før mål sprengte det seg en varebil foran meg, så da måtte jeg bremse litt opp for ikke å løpe rett på den. Da bannet jeg, gitt! Tross at jeg nesten ikke hadde pust til det. Var heller ikke flink nok til å løpe raskeste vei. Det må jeg øve på til neste år.

Slik jeg opprinnelig husket det, så løp jeg forbi flere (fra andre klasser enn meg) tidlig på etappen - i nedoverbakkene. Deretter var det ingen som løp forbi meg... Tunnelsyn (og minne), ja! For da jeg så resultatlisten, kom jeg plutselig på at det kom forbi et oransje lyn av en mann hvor det sto Vind på ryggen i siste oppoverbakken. Ergo tapte jeg én plassering på min etappe. Men jeg hadde i grunnen ikke mer å gi. Vind er forøvrig et idrettslag som holder til bare noen km fra der jeg er oppvokst - godt å se at det er et bra løpemiljø der oppe også, om ikke annet.

Til slutt ble vi nr. sju, mot nr. tre i fjor. Vi ble most av OSI langrenn, som vant klassen. Hvilket vi ble grundig og nøye informert om på banketten etterpå... Men langrenn hadde virkelig væpnet seg til tennene, og toppet laget med det ypperste av det de hadde av mannskap - som f.eks. Mari Brox og Eirik Gramstad, to av Norges beste langdistanseløpere.

Tiden vår var heller ikke i nærheten av det den var i fjor, og ikke til forkleinelse for noen (meg selv inkludert), men laget var nok en del dårligere enn det var da. Hele sju minutter dårligere faktisk. Men ser at tidene jevnt over var dårligere, så noe sier meg at løypa er litt endret, eller?
I fjor var vi også bare to jenter på laget, mens det i år var en del flere. Noe jeg synes er veldig bra, men gjør mix til en noe ujevn klasse. Siden lagene ikke har samme kjønnsfordeling, blir det tøft å konkurrere - og vanskelig å sammenlikne etappetider. Men moro var det uansett. Jeg tar heller ikke dette på blodig alvor - dette er for gøy!

Jeg vant ikke banketten heller. Var så sliten at jeg måtte hjem og legge meg mens det fortsatt gikk t-baner. Stusselig innsats der altså.

I dag har jeg vært ute i skogen for første gang i år. Har løpt i pinjeskog både i Portugal og på Sardinia denne våren, men norsk gran- og furuskog er en helt annen utfordring.
Det er både synd og skam at det har drøyd så lenge, siden forholdene må ha vært helt strålende en god stund nå. Vanligvis tørker det jo ikke opp før langt uti mai på stiene. Selvsagt valgte jeg å legge turen ut den første dagen det virkelig har regnet på lenge - så det ble en veldig kald fornøyelse. Planen er å forsøke igjen 17. mai. Da ser værmeldingen bedre ut også.

Kommende lørdag er det Göteborgsvarvet som står på planen. Spent på om jeg greier å hvile meg til en litt bedre form denne uka - men ikke så mye som tyder på det, dessverre.