Sentrumsløpet med pavens velsignelse, eller?...

Onsdag før avreise fra Roma hadde jeg planlagt en tur innom Peterskirken. Det har vært så og si umulig tidligere på turen, grunnet alt som skjedde i forhold til gamlepavens saligkåring og alle pilegrimene. Jeg var tidlig ute, men det var likevel pakket med folk på Petersplassen. Jeg skjønte raskt at jeg hadde timet turen helt feil, for det skulle være messe utenfor kirken, og man kom derfor inn. Rett før jeg var i ferd med å gå skjer det noe på den ene siden av plassen, det kan kun sammenliknes med som når en tenåringsstjerne viser seg blant fansen. Det tar meg ganske kort tid å skjønne hva det er som skjer, siden jeg ser et lyst hode som kommer mot meg over folkemassen; selveste paven er ute og kjører i sin popemobil og velsigner folkemassene. Så om jeg ikke kom inn i kirken, fikk jeg da litt valuta for pengene, en nær paven opplevelse.

Ratzinger i farta - eller Benedict XVI om du vil

Så da gjenstod det bare å se om velsignelsen ville vare helt fram til Sentrumsløpet. Ateisten Adelheid kunne nemlig trenge all den hjelp hun kunne få, jordisk som overjordisk.
For å gjøre kort prosess: pavens velsignelse gjelder visst kun katolikker!... Det ble ny bånnpers på 10 km, og i tillegg slet jeg mer for denne bånnpersen enn jeg har gjort for de foregående, uff, uff, uff!

Jeg har ikke noe særlig godt forhold til Sentrumsløpet. Dette var min tredje deltakelse, og det har bare gått dårligere og dårligere hver gang. Synes løypa er veldig tøff. Er det bare meg, eller er det virkelig oppoverbakker hele veien? 10 km er heller ikke helt min øvelse. Likevel stiller jeg opp hvert år, og kommer nok til å fortsette med det. Når man bor i Oslo og drive med løping synes jeg nærmest man har en plikt til å stille opp de store løpsarrangementene i byen. Og selv om jeg personlig ikke liker selve løpedelen av konkurransen, så er selve arrangementet, stemningen og alt rundt helt storveis. Ett år skal jeg også knekke løpskoden, sånn at jeg får til et bra løp også, bare vent og se. Om det så tar meg 40 år, jeg gir ikke opp.

Romaturen var alt annet enn en god oppladning til dagens løp, men likevel så verdt det. I tillegg er jeg generelt sliten og litt stressa om dagen, pluss litt småsjuk - eller er det pollen som plager meg? Jeg visste derfor på forhånd at jeg ikke hadde så mye å stille opp med i dag. Siden det har blitt lite hard trening i det siste, var dagens målsetning bare at jeg skulle slite litt og la det gjøre litt vondt - både fysisk og mental trening. 

Jeg er ganske tett om dagen, så jeg var mest redd for at pusten skulle svikte meg. Det slo heldigvis ikke til i den grad jeg fryktet. For en gangs skyld gikk også de tre første kilometerne av løpet ganske lett, tidligere har jeg slitt fra Slottsbakken og hele løpet ut. Men dessverre, grunnet dagsformen, gikk pulsen min i taket med én gang, og ble der - samme hva jeg gjorde. I Frognerparken begynte jeg å kjenne på at dette ikke var så bra, og begynte å kikke på klokka. Pulsen hadde lagt seg på 192-193 og det var plent umulig å få den ned igjen. Jeg bruker å ligge mellom 182-189 på intervaller, alt ettersom om det er kort- eller langintervall. Man skjønner tegningen. 193 i puls når jeg lå i samme fart som jeg har gjort på maraton, da har man ikke dagen, nei! I tillegg var det varmt i dag, men siden jeg har vært så mye ute og reist i varmere strøk i det siste, burde det være et større problem for andre enn meg. Men de siste dagene har det vært klart kjøligere enn det var i dag.

Jeg har aldri stoppet for å drikke på en 10 km, men ved 5 km hadde jeg egentlig gitt opp hele løpet og hadde kun som mål ikke å bryte. Derfor stoppet jeg helt på vannstasjonen. Helte et glass vann over nakken og drakk litt mens jeg så på klokka. Pulsen sank omtrent ikke! Helt utrolig. Den siste halvdelen av løpet følte jeg meg uvel og kvalm, og siden det var helt kjørt tidsmessig uansett, konsentrerte jeg meg bare om å komme til mål.

Jeg traff mange kjente før start, og det var gledelig mange OSI'ere på plass. Jeg varmet opp på Tullinløkka sammen med Guro, og sto sammen med Silja, Liv og Mike da vi startet. Liv, Mike og etter hvert Guro løp forbi meg i fint driv. Gledelig å se at andre fikk det til i hvertfall. Underveis har jeg hørt navnet mitt ropt mange, mange ganger. Så stas! Rakk ikke se hvem alle var, men i starten vinket jeg tilbake så godt jeg kunne. På slutten hadde jeg derimot lite å gi tilbake.

Nesten i mål - ser av steget til alle rundt meg at de har det mer travelt med å nå målstreken enn meg...

Angående slutten på løpet. Som sagt var dette mitt tredje Sentrumsløp, men aldri har jeg sett verre tilstander. Ca. én kilometer før mål begynte det, folk (rettere sagt menn) lå strødd etter løypa; besvimt/kollapset. Rett ved inngangen til Karl Johan var det til og  med en ambulanse som hadde blitt tilkalt. Jeg rundet inn på Karl Johan og da skjer det; en kar i ferd med å kollapse faller bakover rett i armene på meg. Jeg fikk dyttet han opp i stående igjen med farten jeg hadde. Er usikker på om han ble stående, og hvordan det gikk med ham. Han ba om unnskyldning på engelsk, men det er ingenting å unnskylde - sånt skjer.

Rannveig (Futt) var tradisjonen med som veskebærer og heiagjeng i dag. Hun bruker å ha mye morsomt å fortelle fra oppløpet; tidligere har det dreid seg om spying i fart, kollapser, sjanglende målganger ol. Men i år var det en ny trend, nemlig jublende målganger. Aldri før hadde hun sett så mange som hadde uttrykt en sånn jublende glede over å komme i mål og ha fullført. Det er en trend vi kan like.

Om to uker skal jeg løpe Göteborgsvarvet. Det er egentlig vårens store mål, men merker at selvtilliten er laber når man ser fasiten etter Fredrikstadløpet og Sentrumsløpet. Hadde som mål og komme litt nærmere tidligere tider på halvmaraton denne gangen, men med vonde bein og veldig mye utenomsportlig som krever det meste av min energi denne måneden - må jeg nok moderere ambisjonene betraktelig. Får nok heller satse på å nyte opplevelsen som en deltakelse i verdens største halvmaraton jo er, uansett fart.

Angående vonde bein; var på MR-undersøkelse i går. Skal til legen igjen på NIMI rett etter at jeg er tilbake fra Gøteborg. Håper inderlig det viser seg å være noe som kan fikses, og at eventuell behandling faktisk vil hjelpe. Det trenger jeg nå...