Göteborgsvarvet med en vilje av tinn...

Tinn er som kjent et ganske mykt metall! Ergo: de fleste kan da dedusere seg fram til at undertegnede ikke er spesielt fornøyd med gårsdagens løp. De ytre omstendighetene skulle tilsi en kjempefin opplevelse, men sånn ble ikke - ikke denne gangen heller... Men jeg fullførte, det må nok anses som seier nok.
Dessverre er dette en rapport uten bilder. Hadde planer om å ta masse bilder etter at jeg hadde fullført, men det vil etter hvert framkomme hvorfor det ikke ble sånn.

Først vil jeg skru tiden tilbake to år; 16. mai 2009 og mitt første Göteborgsvarv. Det var under ett år siden jeg hadde startet med løping, og dette var mitt tredje halvmaraton. Jeg startet i startgruppe 15, siden jeg ikke hadde noen seeding fra tidligere. Det skulle bli trangt og vanskelig å komme fram.
Hadde på forhånd fått råd om å stille meg opp tidlig, slik at jeg kom langt fram - og det rådet fulgte jeg. Tror jeg sto og ventet i 45 minutter før start - ergo ingen oppvarming.
Likevel løp jeg med letthet inn til 1.39, og følte meg ikke særlig sliten da jeg kom i mål.

Hva jeg egentlig hadde inne den dagen kan man bare gjette seg til, for grunnen til at det ble 1.39 var at det var så trangt - jeg greide rett og slett ikke komme særlig mye fortere fram. Stort sett løp jeg på siden av løypa hele veien, så det ble vel et terrengløp for min del. På et tidspunkt løp jeg faktisk over et picnicteppe og hoppet over en engangsgrill. Jeg ble hindret i alle nedoverbakker, hvor jeg egentlig har et fortrinn ved at jeg både kan og tør løpe fort uten å kjenne det nevneverdig i beina.

Over bruene turte jeg ikke satse hardt, men så i etterkant at jeg kunne ha gjort det. Når vi kom til Avenyen var planen å ta ut de siste kreftene inn til mål, men dessverre skjedde det motsatte. Derfra og inn var det så tett med folk at farten gikk ufrivillig ned i stedet for opp. Men likevel løp jeg altså inn til 1.39, spurtende i mål på lette bein med et smil om munnen. En av mine absolutt beste løpeopplevelser noensinne. Tross at jeg ble frustrert over at jeg ikke kom fram underveis, var det en fest. Jeg fikk masse heiing fra publikum underveis, siden mange observerte at jeg hadde et startnummer som tilsa at jeg hadde løpt meg opp mange, mange startgrupper. På målbildene har alle rundt meg startnummer på 20 og 30 000-tallet, mens jeg hadde startnummer 52 661. Etterpå feiret vi på byen til de sene nattetimer og shoppet hele søndagen. Jeg hadde litt vondt under beina grunnet alle merkelige underlag jeg hadde løpt på, men ingen varige mén.

Så til gårsdagens Varv:
Denne gangen startet jeg i startgruppe 2, ganske så rett bak eliten (grunnet seeding fra 2009). Varmet opp litt først, og alt føltes ganske fint. Litt trangt ut fra start var det også denne gangen, men jeg hadde ingen planer om å sprengløpe i starten likevel, tok det med ro og fulgte strømmen.
Fram til fem kilometer gikk det ganske greit, selv om det ikke gikk kjempefort - men derfra og inn gikk det utfor både mentalt og fysisk. Jeg må nok også innse at det sitter mye i skallen for tiden også; jeg forventer i forkant at det ikke skal gå bra, samt at jeg bare venter på at smertene under beina skal slå til (og kjenner sikkert litt ekstra etter). Det var jo dette med selvoppfyllende profetier...

Jeg har noen små forkjølelsessymptomer om dagen, men særlig plagsomt er det ikke. Pusten og pulsen var heller ikke problemet i går - begge deler lavt, lett og fint. Tror heller ikke at det er manglende kondisjon som er problemet. Tross at smertene i beina gjør at treningen ikke blir helt som jeg skulle ønsket, har jeg trent ganske jevnt gjennom vinteren uten de store avbrekkene. Men fart har jeg overhodet ikke lenger.
Fra fem kilometer og inn stivnet jeg bare mer og mer, og det gikk saktere og saktere og saktere. Det er ikke lett å løpe med tømmerstokker som bein, det vil jeg bare ha sagt. Jeg er heller ikke særlig tøff mentalt sammenliknet med sånn jeg har vært tidligere, orker ikke yte maks eller plage meg selv i særlig grad (inntil smertene ikke gir meg særlig valg).

Det som er positivt er at jeg passerte 10 km på omtrent samme tid som på Sentrumsløpet, uten at det hadde kostet i nærheten av det samme som det gjorde da.

Over den siste brua (ca. 14 km) kom også smertene for fullt under beina, særlig under det venstre var det ille. De siste tre-fire kilometerne av løpet haltet jeg. Så da har jeg prøvd det også. Men jeg sluttet aldri å løpe, og jeg kom til mål. Samtidig var jeg aldri til stede i løpet, og greide verken nyte festen eller stemningen. Jeg husket dessverre altfor godt hvor fantastisk det var for to år siden, og følte veldig på den negative kontrasten til nåtiden, og hvor lite fantastisk følelsen var der og da. Ikke bra!

Etter målgang fikk jeg så vidt tatt meg videre for å hente tingene mine, og deretter videre til trikken som skulle ta meg tilbake til hotellet. Planen var egentlig å stoppe på veien og heie på Helena, som jeg traff i Portugal i vinter. Men når jeg endelig hadde kreket meg på trikken, var det raskt klart at noe stopp på veien var helt uaktuelt. Jeg begynte nemlig å føle meg veldig dårlig. Uklart hvorfor jeg plutselig ble så syk, men jeg har merket tidligere også at jeg reagerer på smerte med kvalme. Var ganske uvel da jeg gikk i mål, men nå tok det overhånd. Å gå strekket fra trikkestoppen til hotellet føltes som å bestige Mount Everest. Vel inne på rommet kollapset jeg på senga, og rørte ikke på en muskel på to timer.

Til slutt våknet jeg av en sms, og innså at det ville være svært lite smart å bli liggende uten å få i meg mat og drikke. Så jeg kreket meg i dusjen, og kom meg etter hvert ut og fikk møtt Helena m.fl. til middag. Heldigvis hjelp det litt med mat, og formen bedret seg utover kvelden - men noen sen kveld ble det ikke.

I dag har det vært vondt å gå, siden fotbladene har bestemt seg for å gå ut i full streik. Godt jeg har time på NIMI på tirsdag. Musklene ellers i beina har det ikke så verst, det kjennes ikke ut som det burde gjort dersom jeg hadde løpt et maksløp.

Det som er sikkert er at jeg nå tar en pause fra alle større løpebegivenheter fram til jeg føler meg bedre både fysisk og mentalt. Det er ingen vits å utsette seg for flere dårlige løpsopplevelser nå - jeg får heller jakte på de gode treningsopplevelsene i skogen ol., inntil jeg eventuelt får ordnet opp i det som hindrer meg fysisk.
Men håpet om et comeback kan ingen ta fra meg; Superadel will strike again!