Løpejubileum og sykkeltur

Rimelig ironisk at jeg nå har markert flere løpejubileum i en periode jeg har løpeforbud!
Fredag var det nøyaktig tre år siden jeg kjøpte mine første løpesko på Löplabbet - uten å ha tatt et eneste løpesteg siden tvangsløping i gymmen på videregående. To dager etter, det vil si nøyaktig tre år siden i dag, tok jeg min første løpetur; 20 minutter på mølla med lav fart og høy puls. Kjente det ei uke etterpå...

Mine første sko - Saucony Jazz (rimelige mengdetreningssko)

Oppturene det første året kom fort og de var mange. Sommeren 2009 forstuet jeg ankelen, og måtte avstå fra målrettet maratontrening ganske lenge. Forberedelsene til Oslo maraton gikk derfor ikke etter boka, men likevel gikk det ganske bra. 3.35 på min første maraton, og når det i tillegg var bare ett år siden jeg hadde startet, det må vel kunne sies å være et hederlig resultat.
Etter det har nedturene dessverre vært mange og langvarige. Oslo maraton 2009 var også første gang jeg virkelig kjente på Morton's metatarsalgia - det som plager meg så konstant nå. Jeg begynte å kjenne det tidlig på andre runde, og etter hvert ble smertene verre og verre - hvert steg brant. Det var på grunn av dette alle minuttene over 3.30 (som var målet mitt) gikk tapt. Da visste jeg verken hva det var, eller at det skulle utvikle seg til å bli en nærmest kronisk tilstand.
Det jeg lurer på nå er hvor det ble av den dama av som gjorde alt dette?

I fjor vår var jeg syk lenge, etter å ha tatt meg helt ut Fredrikstadløpet med sykdom i kroppen - så ikke gjør det noengang! Deretter har føttene bare streiket mer og mer og mer, og det går ut over trening, prestasjonen i konkurranser og ikke minst framgangen, mestringsfølelsen og motivasjon til å fortsette.

Fram til nå har jeg prøvd flere ting for å få en bedring på problemet, og flere ting vil det bli. Det jeg innser er at tidsperspektivet fram mot å eventuelt finne en løsning på problemet er veldig langt. Jeg har allerede fått minst ett treningsår ødelagt av dette, og mye tyder på at både sommeren og høsten vil gå uten at jeg har fått noen merkbar bedring.
Neste post på programmet er at jeg må ta en ny vurdering på fotsengene. Dessverre er ventetiden ekstremt lang der jeg fikk dem laget i sin tid. Det blir i overkant dyrt å skulle starte prosessen helt på nytt igjen på NIMI (siden jeg ikke vet om det vil ha noen virkning i det hele tatt), men det hadde helt klart vært raskere.
Idrettslegen vil ikke ty til de mer drastiske virkemidlene før alle andre muligheter er uttømt. Sikkert fornuftig, men min tålmodighet er oppbrukt. Kjipt å måtte innse at sommeren og høsten trolig går dukken nok en gang for løpingens del.

I går var det på tide å ta tak i treningen igjen - den siste uka har det nesten ikke blitt noe som helst. Jeg tenkte jeg skulle starte litt mykt med litt rolig gange på ellipsemaskin etterfulgt av en yogatime. Har ikke testet yoga på Studentidretten før (eller flow som de kaller det). Men det viste seg å være 75 svette minutter med poweryoga. Kjente det resten av dagen. Samtidig er jeg positivt overrasket over at jeg faktisk er mykere, smidigere og har bedre balanse enn på lenge - måtte nemlig ta noen grep da jeg oppdaget at det sto litt dårligere til enn jeg ønsket på den fronten i Portugal. Keep opp the good work, Adelheid! Noe riktig gjør jeg altså, tross alt.

Kjente at jeg var veldig sliten i ryggen etter gårsdagen da jeg sto opp i dag, likevel var dagens plan en lengre sykkeltur i marka. Utenom å sykle fram og tilbake til jobb (som tar 15-20 min) og én tur til Hammern, har jeg syklet lite i vår. Så da klinte jeg likesågodt til med 6 mil på humpete skogsbilveier. Jeg er ikke mindre sliten i ryggen nå, for å si det sånn. Men åh så deilig det var å komme seg ut en tur. Fordelen med sykkel er jo at man kan komme seg så langt av gårde, fort.

Kupert tur på humpete skogsbilveier - flott runde (og tre fylker)

Eller fort og fort... Det var veldig mange ute og syklet i dag, ingen av dem hadde investert mindre i utstyret enn meg. Sykkelen jeg har, er en DBS Finse med mange år på baken, som jeg har arvet etter faren min. Ergo er det en herresykkel med for stor ramme, men det fungerer. Sykkelen er også bunnsolid, har jeg fått uttrykkelig beskjed om av sykkelreparatøren. Til og med skjermene er av stål - så den er verdt å ta vare på. Men vekt har ikke vært et tema da denne sykkelen er designet. Den er tung, og demping av noe slag har den heller ikke.

Men den fungerer for meg - kom meg greit opp mördarbakken mellom Kikut og Bjørnholt denne gangen også. De som har syklet der vet med én gang hvilken bakke det er snakk om. Nevøen min mente at den ville vært kategorisert som en HC-bakke i TdF, da vi syklet der sammen for to år siden.

Fartsvidunderet

I tillegg har jeg en sykkelhjelm til ca. 200 kr, og for å feire dagen brukte jeg løpeskoa fra Stockholm marathon i fjor. De var ikke brukbare til løping etterpå, men har beholdt dem av sentimentale grunner (og fordi de er tøffe).

På vei til start i Stockholm marathon i fjor - fine sko, ja!

Ingen har derfor noe å frykte fartsmessig fra meg når jeg drar ut på sykkeltur. Men motoren er god, så jeg kommer da fram i en ganske hederlig fart. Da jeg forstuet ankelen sommeren 2009 og ikke kunne løpe, dro jeg faktisk på spontan sykkelferie med denne sykkelen. Det ble mange fine mil på sykkelsetet, og jeg har tilogmed syklet over Lynga (beryktet stigning på rv 4) med den, fullastet med bagasje.

Men kjenner at muskulaturen ikke er vant med å sykle på dagens tur. Kommende torsdag er det fridag, og siden dagens tur ga mersmak, satser jeg på en enda lengre tur da.

Tross at restriksjonene på treningen er stor i uka som kommer, er planen å trappe opp igjen. Nå har jeg tid til å gjøre og prøve ting jeg ikke får gjort ellers. Siden motivasjonen er på tilnærmet bunnivå om dagen, er det greit å gå på gruppetreninger. Da er presset større på å gjennomføre. Tirsdag skal jeg teste gruppetrening i TRX for første gang. Skal rapportere om det etterpå.

Ellers har jeg rukket å sove mer enn jeg bruker, jobbe enda mer enn jeg bruker samt fått unna litt husarbeid, men ikke så mye som jeg burde så klart... Løpeforbudet har derfor hatt noen positive bieffekter, dog ikke nok til at jeg har noen som helst plan om å gi opp prosjektet for godt!