Siste dag i Portugal

Men likevel ikke det siste blogginnlegget om turen. Kommer nok til å legge ut en oppsummering av turen når jeg kommer tilbake til Oslo. Er nødt til å roe ned på treningen noen dager når jeg kommer hjem, så da har jeg god tid til andre ting.

I skrivende øyeblikk har jeg kun én trening igjen; fartslek og løpestyrke kl. 16.30. Deretter er der middag og fest, og tidlig i morgen tidlig drar vi hjem, dessverre. Men om jeg ikke mentalt er klar for å reise, tror jeg kroppen er det.

Gårsdagen ble brukt til å kjøre Bergspasset igjen, også denne gangen gikk jeg for både 14 km-sløyfa og 10 km. Kan med en gang avsløre at det gikk mye bedre enn sist uke. Avtalte å løpe sammen med en annen deltaker, Anne, hele veien. Vi holdt samme fart, peppet hverandre opp alle de tøffe bakken og skravlet hele veien. Da går to og en halv time veldig fort.
Var ikke så preget av gårsdagens kettlebellstrening heller som sist fredag, men underveis fikk jeg mer og mer vondt i setemuskulatur, hamstring og etter hvert på yttersiden av kneet (den var ny!). Kroppen prøver tydeligvis å si at den ikke synes det er så voldsomt smart å løpe så mange dager i strekk. Jeg har nemlig ikke hatt én eneste hviledag fra løpingen her nede.

Meg og Anne etter å ha fullført 24 km med innlagt appelsinslang

Men vondt eller ikke, Bergspasset var en kjempeopplevelse denne gangen. Pasi Salonen løp med oss de siste 10 km. Eller det vil si, han løp med oss litt, stakk i fra, løp tilbake til oss igjen og gjentok så det hele på nytt. Var omtrent som å ha med seg en engelsk setter på tur. Men mannen er i stand til å gjøre en ironman på godt under ni timer, så han bør jo være i vesentlig bedre form enn to mosjonistdamer.

På ettermiddagen var jeg hos naprapaten igjen, og med god hjelp fra undertegnede fant han en god del smertefulle punkter å klemme på. De 30 minuttene med ham kommer jeg til å huske noen dager. Au!
Men jeg fikk bare det jeg ba om, så jeg får skylde meg selv. Etter å ha vært til diverse behandling de siste årene, kan jeg nå selv peke ut punktene det skal trykkes på - og deretter betale prisen for det (dvs. tviholde meg i benken og banne høyt).

I dag har vi kjørt Pricka tiden. Der løper vi en femkilometer hvor vi på forhånd har gjettet hvor fort vi skal løpe. Den som kommer nærmest tiden man har angitt vinner premiepotten, som er en euro fra hver deltaker. I fjor var det ei som greide det nøyaktig på sekundet. Svaret på hvordan det gikk, får vi først i kveld. Men enten så har jeg bommet grovt, eller de som kom i  mål rundt meg bommet grovt.
Jeg tippet at jeg skulle løpe på 26.57. Siden jeg er ganske sliten nå, løp jeg så jeg fikk opp pusten og pulsen litt. Prøvde å holde passe avstand til en kar som skulle løpe på 25.25 - men tror jeg kom lenger etter han i mål enn ett og et halvt minutt.

Etter målgang tok jeg turen første og eneste bad i Atlanteren. Burde blitt flere merker jeg nå - som en av trenerne her sier; man angrer aldri et bad. Så sant, så sant! Angrer vel heller på de badene man ikke tok. Det er to mil med fantastisk sandstrand her, og jeg har ikke benyttet den til særlig annet enn å løpe på.
Nye muligheter til neste år - for jeg skal tilbake. Hvorfor er det ikke flere nordmenn her, det lurer jeg på? Dette stedet og opplegget er jo bare fantastisk!