Adelheid prøver ting hun aldri har gjort - og delvis aldri ønsker å prøve igjen...

Programmet for denne første uka i Portugal har overskriften lugn (dvs. rolig), og sånn har den også delvis blitt for meg - men det er høyst ufrivillig!

Det er flere enn meg som tar det lugnt denne uka.

Det startet på tirsdagen. Hadde følt meg tung i hodet helt siden jeg kom, men men avskrev det for to dager på reisefot med veldig lite søvn samt tungt vær her nede. På ettermiddagen skulle jeg på en yogatime, og bare minutter etter at vi hadde startet begynte jeg å se veldig dårlig. Eller det vil si, jeg fikk kraftige synsforstyrrelser og det betyr bare en ting; migreneanfall på vei. Valgte å fullføre timen, siden jeg tenkte at yoga umulig kan gjøre annet enn nytte for kroppen. Deretter var det rett i seng og resten av dagens trening utgikk.

Onsdag følte jeg meg fortsatt tung i hodet, men gikk likevel på med krum nakke. Kveldens intervalltrening ble derfor bare sånn passe, og jeg ga meg før det var slutt.

10 dollarbrillene fra Las Vegas fungerer også utmerket på stranden

Torsdag løp jeg en lengre tur før frokost i strålende vær. Kroppen føltes fin igjen og alt var velstand. Planen var uansett å ta det rolig denne dagen for å lade til Bergspasset dagen etter, hvor jeg hadde tenkt å løpe både runden på 14 km og 10 km. Derfor tok jeg en time kalt flex etter frokost for å få strukket på såre og støle muskler (for det har jeg greid å opparbeide tross alt), veldig bra time.

På ettermiddagen skulle jeg forsøke noe jeg aldri har gjort før, og som jeg så veldig fram til, nemlig kettlebells. Egentlig burde jeg tatt det ganske rolig, for å spare beina til dagen etter, men nei...
Det var bare så altfor gøy og så altfor meg! Brutalt løfting og svinging av tunge vekter - det kan jeg like.

Visst er jeg akademiker og har foretatt en større klassereise sammenliknet med mine foreldre, men plutselig merket jeg mine aner; tusenvis av år bakover i lavere bondestand uten noen form for forfinet blod innblandet. Min indre budeie kom fram med et brøl, og jeg slengte rundt meg med kettlebells som om jeg aldri skulle gjort annet. Kroppen fikk kjørt seg, og jeg tok ut det som var. Lårene var helt gjennommørnet etterpå.

Det kommer til å komme en lapp i forslagskassa til studentidretten om å få en sånn trening på timeplanen når jeg kommer hjem. Dette vil jeg gjøre igjen.

Fredagen opprant med sol fra skyfri himmel. Tilsynelatende en perfekt dag for å løpe en lengre, kupert tur i flotte omgivelser. I fjor løp jeg runden på 14 km først, og deretter sammen med Rune Larsson tilbake til hotellet - totalt 44 km ble det den dagen. Men det var i fjor.

Hittil i år er det lengste jeg har løpt 14 km på grunn av vonde føtter - men planen var å teste ut smertegrensen; først løpe 14 km-runden og deretter en annen runde på 10 km.
Begge rutene svært kuperte.

Jeg ble skysset i gang mens jeg egentlig var på vei ned en åsside for å kvitte meg med morgenkaffen, så det fikk vente. Og som vanlig her nede, var tempoet altfor høyt. Jeg la meg derfor bak i gruppen, og løp i mitt eget tempo. Likevel gikk pulsen svært høyt, tross at pusten ikke var så tung - uvant med stekende sol og varme.
Turen gikk egentlig bra, selv om det var hardt å løpe opp bratte bakker i varmen med støle bein. Ved drikkestasjonen etter ei mil ble jeg tatt igjen av Kristin Lie og Pasi Salonen (triatleteliteutøvere), tydelig mer vante til varmen enn meg, og de forsvant ut av syne etter hvert den siste biten på 14 km-sløyfa.

Nå var det såpass slitsomt at jeg skjønte at det ville være litt mye å tro at jeg skulle få til en god intervalltrening dagen etter. På 10 km-runden var det en god del drøye bakker og absolutt ingen skygge, men jeg holdt ut og løp opp alle bakkene. Kjente at jeg var veldig tørst, og begynte å bli redd for at det ikke var noen drikkestasjoner på denne runden. Men det var det heldigvis, og vi tømte det siste som var igjen.

Inntil da hadde jeg følt meg sterk, og ligget foran de to siste i gruppa. Men nå begynte jeg å føle meg uvel, og slet med å holde følge med de to siste i gruppen som skulle løpe 24 km. Hadde allerede takket nei til energidrikke, fordi jeg trodde det bare var vann jeg trengte - men da neste tilbud kom, takket jeg ja. Men da var det for sent.
Det gikk det brått og bratt utfor fysisk med meg. Først måtte jeg gå opp en bakke fordi jeg var så uvel, og så blir alt litt uklart, men jeg husker at jeg plutselig fikk forferdelig problemer med å puste. Jeg greide bare ikke å trekke luft ned i lungene - som om jeg hadde krampe i halsen og lungene. Usj, så skummelt det var. Men jeg holdt hodet kaldt, og pustet så godt jeg kunne. Tenkte at dette har sikkert hendt folk før meg.

Han som var med oss fra Springtime dro raskt konklusjonen at jeg hadde akutt saltmangel (heteslag?). Så da har jeg prøvd det også, og kan krysse det av lista - og har forhåpentligvis lært til senere.
Etter å ha fått i gang lungene igjen, prøvde jeg å løpe litt, men da kom det tilbake - og etter å ha prøvd nok én gang til med samme resultat, var det bare å innse at jeg var sjanseløs på å løpe, og måtte derfor gå de siste tre-fire kilometerne tilbake til der vi startet. Heldigvis var det en leder, Magnus, som passet på meg og at jeg kom meg tilbake.

Dette er utvilsomt den fysisk verste opplevelsen jeg har hatt innen løping (og kanskje utenom løpingen også) - å ikke få puste er utrolig skremmende. Har nå lært at man skal ta saltinntaket alvorlig, og fikk masse tips av Kristin Lie under middagen samme kveld. Viktig å lære av de som virkelig kan dette - energibar med saltstrø på er visstnok toppen. Jeg er skeptisk, siden jeg i utgangspunktet ikke er verdens største fan av Maxim energibarer (det vet crewmedlemmet alt om), men må man så må man...

Det er sommer, det er sol og det er best å ligge fullt påkledd under et ullteppe..

Resten av dagen lå jeg fullt påkledd under et ullteppe på sofaen og frøs, mens sola skinte fra skyfri himmel ute og jeg hørte plask fra bassenget rett under. Etter hvert innfant det seg også en skallebank av større dimensjoner. Jeg hadde også bestilt massasje denne dagen, altså mer smerte. Denne fredagen ble virkelig a day of pain (selvpåført dog).

Neste torsdag har jeg forhåpentligvis vendt meg mer til varmen, og kan få revansje på Bergpasset. Dagens positive nyhet er at jeg ikke fikk kjempevondt under beina. Jeg kjente det, men det var ikke overveldende ille.

Denne uka har til nå absolutt ikke gått etter planen (bare løpt 64 km så langt), men jeg har hatt det fint likevel. I neste uke har programmet overskriften kraft, og jeg håper det har overføringsverdi på min kropp også. Ingen planer om å gi opp enda. Jeg tar det rolig i dag, siden jeg fortsatt ikke er helt i slaget etter gårsdagens skrekkopplevelse, og i morgen er det byttedag og derfor lite program.

I morgen drar mine polare Christina og Julia også, og jeg må finne meg nye venner. Blir spennende å se hvem som kommer da.