5-års røykesluttjubileum!

I dag feirer jeg 5-års røykesluttjubileum - det føles som et helt liv siden, og det er det vel kanskje også... Resirkulerer i dagens anledning deler av fjorårets innlegg for å markere dagen.

Fra TdF på 1920-tallet - forholdet mellom røyking og idrett var litt annerledes før...

På tampen av et julebord inhalerte jeg mine siste drag av en sigarett for nøyaktig fem år siden. Da jeg sluttet hadde jeg vært av og på som røyker i ca. 10 år (ungdomsopprøret kom veldig sent).
Hadde perioder hvor jeg røykte mye (eksamen!) og perioder hvor jeg røykte mindre (4-5 om dagen). Grunnen til at jeg sluttet var egentlig ikke at jeg var lei av å røyke - jeg og røyken var fortsatt gode kompiser, men jeg hadde faktisk begynt å tenke på de langsiktige helsemessige konsekvensene.

Hadde ingen helseplager av røyken da jeg sluttet, selv om jeg garantert hadde merket en ekstrem forskjell hvis jeg plutselig ble plassert inn i min fem år yngre kropp i dag (uff!). Pengene jeg brukte på Marlboro lights bekymret meg også lite, det er så mange uvaner og rare ting man søler bort penger på uansett. Kan ikke si at jeg merket det aspektet ved røykeslutt i etterkant heller (og løping er nok en mye dyrere hobby enn ML).
Likevel, tross lite målbare grunner for å slutte, da jeg gjorde det var jeg helt bestemt på å gjennomføre og at det skulle være slutt for evig og alltid. Hadde gjort et par forsøk tidligere, men havnet sakte
men sikkert utpå galeien igjen (festrøyking - bare glem det, plutselig er hver dag en fest!).

Angrer jeg så i dag på at jeg brukte 10 år av livet mitt på denne (u)vanen - nei, egentlig ikke... Alt skal ikke være helt etter boka i livet, og kanskje er det ikke en optimal fortid i forhold til dagens satsing innen kondisjonsidrett, men lite å få gjort med det nå. Den ene V02maksmålingen jeg har gjort var veldig god, så det har uansett gått bra. Fantastisk hvordan kroppen heler seg selv!

Er det noen fare for at jeg skal sprekke i dag? Eh, nei!... Røykingen føles som et helt annet liv, og løpingen er mye viktigere enn å se kul ut med sigg på fest (så ofte som det skjer).

Hvis noen lurer på hva min oppskrift for å lykkes var, så var den i grunnen ganske enkel, og de samme mentale metodene brukte jeg senere da jeg slettet en god del kilo fra displayet på baderomsvekta. God og nøye planlegging er viktige stikkord.

For det første gjorde jeg noen grep på forhånd, blant annet sluttet jeg å røyke etter et gitt klokkeslett på
kvelden noen uker i forkant, og tok en nikotintyggis i stedet dersom suget meldte seg (og det smaker blæhhh!). Røykesluttdatoen var også satt på forhånd; siste sigg ble inntatt på julebord på jobben (jeg kan ikke huske den...). Grunnen var at jeg stort sett aldri orket tanken på røyk "dagen derpå", og har man først gått én dag uten røyk kan man jo like så godt gå én til og én til osv.

Jeg hadde også kartlagt alle "problematiske" situasjoner som kunne dukke opp etter røykeslutt, og bestemt meg for hvordan jeg skulle takle dem - og det gjennomførte jeg også. Jeg hadde også vedtatt at hjelpemidler var lov (uansett hva ekspertene måtte si), hvilket betydde nikotintyggis til hverdags og hamsterbleier på fest. Og det funket, det verste suget ga seg, selv på fest.

Det kom som en overraskelse på meg da jeg sluttet denne siste gangen, hvor fysisk avhengig jeg faktisk var av nikotin. Ved tidligere røykeslutt var det kun den psykiske avhengigheten som hadde plaget meg. Siden jeg sluttet i desember, gikk det ikke lenge før jeg måtte teste ut min nye røykfrie tilværelse i festsammenheng, og det gikk veldig bra.

En annen grunn til at det gikk så bra, og som også forsåvidt henger sammen med planlegging, er at jeg var helt bestemt på at jeg skulle lykkes og at det virkelig var slutt denne gangen. Hvis bakdøra for å mislykkes aldri åpnes, så mislykkes man heller ikke. Jeg mener at alt man gjør her i livet er valg, og at det å sprekke/mislykkes også er et aktivt valg,selv om mange nok ikke liker at jeg sier det. For, hvis man før man går på fest f.eks. tenker at man kommer til å bli utrolig vanskelig å ikke sprekke/la være å ta seg en røyk, at man kommer til å føle et forferdelig sug og få lyst på, og at man skal prøve å ikke gi etter for suget, men er usikker på om man lykkes - ja, det var det med selvoppfyllende profetier da... Og dette kan jeg si, for disse tankene har jeg tenkt selv og handlet deretter.

Denne gangen var jeg derimot skråsikker på å lykkes, det var bare ikke et alternativ å sprekke.
Jeg var også innstilt på at det skulle gå greit og være uproblematisk, og igjen; det er det med selvoppfyllende profetier. Nikotintyggis og snus ble fort forkastet (det kunne aldri erstatte min gamle venn ML uansett), etter et par uker var det fysiske suget helt borte, og siden det har jeg vært på den smale sti og mentalt en ikke-røyker. Men andre må fortsatt få røyke så mye de vil!

Et siste råd fra meg er å finne egen grunn for å slutte, ikke en ytre. Du må gjøre det for deg selv, ikke for at noen andre synes du skal gjøre det. Indre motivasjon må til for å lykkes!

Om denne oppskriften er allmenngyldig, vet jeg ikke, men den fungerte for meg.