Lav saldo på motivasjonskontoen

På denne tiden av året er det gjerne lønnskontoen det tæres hardt på, men for min del volder mangel på treningsmotivasjon meg mye mer bekymring enn økonomien. Sånn er det når man ikke har barn, da slipper man ganske billig unna alt annet som man burde ha stresset med nå så tett opptil jul.

Når det gjelder motivasjon, så går det opp og ned med den hele tiden, og det gjelder å holde det gående selv om lysten ikke alltid er helt på topp. Motivasjonssvikten jeg er inne i nå, kan sikkert tilskrives det langvarige problemet med føttene. Denne høsten har det ikke vært noen tegn til bedring - det blir bare verre og verre, og jeg må løpe kortere og kortere turer. Blir lei av å være så begrenset, og det at det konsekvent blir så innmari vondt etter en stund. Jeg savner de lange turene, nå holder jeg ikke særlig mer enn ei mil. Vet at det samme problemet oppstår også på lange skiturer, så det er også utelukket sånn tingenes tilstand er.

Trening har det likevel blitt denne uka. Da jeg overvant dørstokkmila (føltes som et ultraløp der og da) på mandag, var skituren virkelig verdt alt styret. På ukas styrkeøkter tirsdag og fredag har innsatsen vært langt under pari, så her er det skjerpings og ny frisk start på nyåret.
Onsdag strevde jeg meg opp alle motbakkene opp til Maridalsvannet og videre til Brekke på skikkelig vinterføre. Det var en skikkelig tung løpetur, godt det var bare nedoverbakker hjem.

Torsdag viste jeg meg på OSI-trening igjen og fikk med meg årets siste Soluret. Det var første harde trening etter sykdommen i forrige uke, pluss den nevnte motivasjonsmangelen, så jeg synes jeg var veldig flink som holdt ut fem runder. Tempo og intensitet var sånn passe, men jeg var der og jeg fullførte som jeg hadde planlagt.
Løp opp til Majorstua etterpå og tok 20-bussen hjem. I det jeg stiger på bussen sier bussjåføren: Jasså, orket ikke løpe lenger?!... Makan, altså! Gliste godt av den hele veien hjem.

I dag har jeg løpt en tur i byen i snøvær på skikkelig ruskete vinterføre. Var ikke for pyser å løpe i dag. Da jeg kom ned på Frognerstranda blåste det godt også - så slettes ikke verst når jeg egentlig hadde mest lyst til å ligge på sofaen og spise julemarsipan.
Selv om det var en tung løpetur, hjalp det på humøret å se på alle stakkarene som stresset rundt med handleposer i snødrevet. Jeg har ikke handlet én eneste julegave så langt, og er overhodet ikke stresset av den grunn... Slå den!

I morgen håper jeg det blir en liten skitur.