Treningspruting

Eller rettere sagt, treningsforbudspruting i særklasse. Egentlig er jeg helt ræva til å prute, og prøver å unngå det som best jeg kan - så jeg sliter litt med shopping i land hvor pruting er normen. Men når det virkelig betyr noe, greide jeg å prute to ukers treningsforbud ned i to-tre dager. Så i morgen er det heldigvis på'n igjen - for denne uka har ikke bidratt til å fremme fysikken. Har vært på et landsmøte tirsdag til torsdag, og da gjorde man lite annet enn å sitte på en stol, spise og drikke alkohol... Ikke spesielt helsefremmende.

Husker ikke hvilket nummer i rekken dette treningsforbudet er dette året, men siden jeg ikke kan løpe likevel, passer det i grunnen å gjøre det unna nå. De siste månedene har jeg slitt med irritasjonen i et hudområde (treningsrelatert), og var til legen med det på fredag. Hun ble veldig lykkelig da hun øynet muligheten til å ta fram skalpell og sysaker. Tydelig at allmennleger får skjære altfor lite.

Jeg avslo sykemelding og prutet som nevnt hardt på treningsforbudet - skikkelig tøff i trynet. Men på vei til jobben var jeg plutselig ikke så tøff lenger, og jeg innså at det var bare å kaste inn håndkledet og krype til sengs resten av dagen.

I helga har jeg tatt det med ro, og føler meg fin. Badedrakten må legges på hylla i to uker til stingene er tatt, det må jeg bare leve med.

Det er lite å skrive om for tiden, og sjelden er det annet enn elendighet. Men motet er i behold. Har store planer om å komme sterkere og sterkere tilbake ut over vinteren. Jeg er nok nødt til å tenke litt alternativt foran det kommende året, og ikke satse alt på ett kort, dvs. løping. Heldigvis synes jeg kondisjonsidrett er moro, så lenge kravet til god teknikk ikke er altfor høye. Så det er muligheter for å ha det moro selv om jeg ikke kan løpe 10 mil i uka (som er drømmetreningsuka).
Eventyrlysten har bare økt de siste månedene, så jeg tenker ut nye egenkomponerte utfordringer og eventyr så det knaker om dagen. Håper å kunne realisere noen av dem i 2012.

Dusjing, treningens største risikomoment!

Onsdag fikk jeg akutt merke at den største skaderisikoen  ved trening ikke nødvendigvis er selve treningen - men derimot dusjen...

Jeg greide nemlig å knalle pannebrasken rett i knotten som man skur av og på vannet med. Selvsagt der kanten var skarpest (noe annet ville jo selvsagt vært helt utenkelig). Ytterligere beskrivelser av hendelsen har jeg ikke tenkt å gi.

Men det var vondt, jeg så stjerner og fikk en fin liten kul og et blårødt merke ut av det. Heldigvis har jeg pannelugg som dekker.

De som kjenner meg godt har ikke vært spesielt overrasket over denne hendelsen. Jeg har en ganske så omfattende historie å vise til når det kommer til hjernerystelser, skulder ut av ledd, blåmerker og skrubbsår. Heldigvis ikke så alvorlig da, bare at det skjer ganske ofte.

Denne gangen var det ingen stor hjernerystelse, men har følt meg veldig uvel på trening både
på torsdag og fredag - og har derfor avbrutt begge ganger. Var også veldig svimmel og rar i kroppen fredag kveld.

Helga har jeg tilbrakt på hyttetur sammen med alle kusinene mine. Har ikke løftet en finger eller anstrengt meg på noen som helst måte annet enn det man gjør gjennom å spise godt, drikke enda mer og le (mye!). Hevelsen i panna har nå gått ned, og det er heller ikke så vondt lenger. Regner derfor med å være tilbake i slag igjen i uka som kommer.

Futt'n Fart Fashion Team viser fram siste nytt på badehette- og bartefronten foran vintersesongen 2012 (dvs. fangsten etter at helgens pakkeutdelingen var over). Dessverre ser man ikke det fulle omfanget av Futts fantastiske haibadehette. Tipper de blir imponerte når jeg entrer the fast lane i svømmebassenget på Domus Athletica i morgen i min nye froskebadehette.

Adelheid tar grep om skisesongen

Dersom nuet er kjedelig, får man leve litt i framtiden, ikke sant.
Dette er vel ikke akkurat helt i tråd med hvordan alle livsstilsguruer, -coacher, -mentorer, -filosofer, og hva de nå kaller seg alle sammen, mener man skal leve. Men som skadet og ambisiøs supermosjonist er det vanskelig å ikke bruke en del tid på å drømme om og planlegge de gode tidene som skal komme.

Opprinnelig plan var å gå et lengre skirenn den kommende vinteren. Siden de skirennene jeg hadde sett meg ut går tidlig i februar, tror jeg ikke det er særlig realistisk. Tvilsomt om jeg kan gå fire-fem mil på ski så tidlig. Skulle jeg gått Holmenkollen skimaraton måtte jeg også ha bestemt meg for det nå, og det kan jeg ikke.

Det jeg derimot kan bestemme meg for er å gå på skikurs, så det har jeg meldt meg på. Jeg er utrolig fornøyd med å være medlem av Skiforeningen. Så hvis du ikke er det, bli det - de har et fantastisk bra tilbud (pluss den kjempejobben de gjør i marka).

Krysser fingre og tær for at dette blir et vanlig syn i Nordmarka til vinteren.

Nå gleder jeg meg masse til vinteren, til de nye skiene jeg skal få av meg selv til jul (fordi jeg har vært så utrolig snill i år), og til skikurset som starter 18. januar. Regner med at jeg går klassisk på nivå med Bente Skari når jeg er ferdig (lurer på om de har noen pengene tilbake-garanti?).

Nå må bare beinet gro og nissen gi snille jenter snø til jul, så lover jeg å være litt i nuet igjen.

Med tigerbalsam og gladpack skal kroppen bygges...

Jeg fikk det endelige bevis på at det er litt dårlig stelt med kroppen på torsdag. I det jeg løfter meg opp på kanten av svømmebassenget (med hendene) etter en veldig rolig vannjoggeøkt, setter det seg en kjempekrampe i høyre legg som sprer seg godt oppover bak låret. Deilig! Hadde mest lyst til å hyle som en stukken gris der jeg satt. Heldigvis gjorde tanken på hvor pinlig det ville vært å sitte på kanten å skrike i en svømmehall full av folk, at jeg beit tenna sammen og holdt ut til den verste smerten gikk over.
Hvem skulle vel tro at jeg var så sart og tander? Ikke jeg i hvertfall.

Muskelkrampen var av det riktig så reelle slaget, og har satt seg skikkelig. Kjenner veldig godt på den i dag også. Så nå prøves alle remedier tilgjengelig, deriblant tigerbalsam og gladpack. Leiligheten lukter deretter...

Trodde kramper kom ved overanstrengelse, jeg? Vet ikke om 75 minutter rolig vannjogging kvalifiserer til overanstrengelse? Det er stusselig i så fall.

Jeg har alltid hatt skikkelig fotballegger, og det har ikke blitt noe bedre av løpingen - heller motsatt. Leggene mine har bare vokst de siste årene, inntil nå. Buksene var merkbart løsere etter seks uker uten noen form for belastning på dem. Pluss at den venstre leggen er merkbart tynnere enn den høyre - ser ganske så latterlig ut faktisk.

Vel, jeg får vel bare ta dette som et hint om at det er på tide å foreta seg noe for å bygge opp igjen muskulaturen i leggene. De bokstavelig skriker jo etter det...

Derfor; to be continued...

Gleden over å være fysisk sliten

Endelig, endelig, endelig har jeg begynt å kjenne på det å være fysisk sliten og lemster igjen. Det er klart bevis på at jeg lever - og det føles herlig!

På nåværende tidspunkt kjenner jeg på en karamell i høyre skinke, pluss at både lår og hamstrings er såre. Dette toppes av at skuldrene er konstant såre og slitne - grunnet gode doser svømming av typen crawl og butterfly (selveste skulderdødaren) toppet med brutal styrketrening. Ikke så rart kroppen lurer litt på hva det er som skjer.

Før jeg fikk svømmeprogrammer av pt'en for et par uker siden, hadde jeg ikke vært andpusten siden i sommer, så det har vært hard en overgang, gitt. Jeg hadde også helt glemt hvordan det er å trene hardt når tilgangen til oksygen er begrenset. For sånn er det jo i svømming - man må aktivt oppsøke luft, og helst så sjelden som mulig (i crawl i hvertfall - og det er det det går i).

Tror jeg har hatt framgang på svømmingen allerede, tross at jeg kun har trent et par-tre uker. Det er moro, og motivasjonen er foreløpig godt til stede. Ved å teste fant jeg også ut at jeg greide øvelser jeg ikke trodde jeg hadde inne (det er tross alt godt over 20 år siden jeg trente svømming). Både flipvendinger og butterfly var noe som lå latent i kroppen. Tross at dette var noe av det siste jeg lærte før jeg ga meg. Det var gøy å finne ut. Har helt klart mye å jobbe med teknisk både på vendinger og nevnte svømmeart, men det helt grunnleggende er der. Jammen bra jeg testet, i stedet for å gå ut fra at jeg ikke greide det (note to self).

Skal snart ha en ny pt-time for å sjekke framgangen både hva angår teknikk, fart og kondisjon. Jeg har høye forhåpninger om å få ned 400-metertiden min fra sist (jakten på pers er jo alltid en sterk motivator).

Nå er jeg i ferd med å trappe opp både mengde og intensitet på treningen igjen. I tillegg til svømming og styrketrening, har jeg også veldig forsiktig begynt å teste ellipsemaskin.
Det eneste som mangler for å få et fullverdig treningsprogram nå er langturer - men det er hinsides rekkevidde på lang, lang tid, så det må jeg bare leve med.

Jeg kommer til å være marinert i klorvann (og kan sikkert luktes på lang avstand for tiden) i lang tid framover. Dersom det er flere halv og helskadene kondisjonsutøvere der ute, så er det bare å joine meg i svømmehallen på Domus Athletica.

Goody two shoes...

Sånn har det sett ut i gangen min i seks uker - men nå skal også høyreskoen få luftet seg.

Nå er høyreskoen er reintrodusert hos meg. De som deltok i tirsdagens Skjennungstua opp var de siste som fikk seg walkeren in action. Walkeren eller stinkefoten som jeg omdøpte den til mot slutten, ble levert tilbake til NIMI i går. For det fikk jeg lov til å betale 1500 kr... Koster å være skadet, gitt.

Tynn, stiv sak som skal være min følgesvenn i tre måneder framover.

I stedet for klampen om foten har jeg fått plate i skoen. Det vil si en veldig tynn, men helt stiv karbonsåle som jeg skal bruke i tre måneder framover. Sålen er så stiv at jeg ikke får noe fraspark i det hele tatt, så gangen blir fortsatt ganske rar.

Vet ikke om det egentlig var en forbedring å bytte ut moonbooten med karbonsålen. Var en liten nedtur her i går, da jeg oppdaget hvor ubehagelig den sålen var å ha i skoen. For det første fant jeg ingen sko som sålen passer i, så det strammer veldig over tærne - nettopp der det ikke skal stramme. Merker også at sålene ikke er spesielt bra forhold til problemet mitt med Mortons metatarsalgia - kjente med en gang at det området blir irritert. Ikke særlig lovende, i og med at jeg skal gå sånn i tre måneder.

I dag tidlig fant jeg heldigvis ett par sko jeg kunne bruke sålene i uten at det ble altfor ubehagelig. Men de skoene var egentlig klare for utskiftning og er heller ikke særlig representable i jobbsammenheng ol., så jeg blir nok nødt for å dra på skoshopping enten jeg vil eller ikke (og jeg vil ikke - tross at jeg i følge diverse TV-serier burde elske nettopp skoshopping kun i kraft av å være kvinne).

Var inne hos en ortopedingeniør i går, som var så snill at han ga meg noen støtdempende såler helt gratis for å hjelpe meg litt med ubehaget (dette var etter at han hadde fått 1500 kr. av meg vel å merke). Men mye tyder på at jeg må krype tilbake til ham ganske raskt, og tømme lommeboka for å få ham til å lage en ny såle til meg med følgene de egenskaper:
1. Forhindre Mortons metatarsalgia fra å oppstå.
2. La bruddene i metatarsene få gro i fred og ro.
Når man tar med i betraktningen at det var sålene jeg fikk for å dempe Mortons metatarsalgia som gjorde at jeg fikk tretthetsbrudd i metatarsene - kan det godt være at det er en umulig oppgave!

Uansett, jeg erklærer ikke slaget for tapt riktig ennå.

På den positive siden. Nå kan jeg sykle rolig med sykkelsko opp mot 45 minutter uten smerter. Dessuten begynner jeg å få riktig så dreis på svømmetreningen. Det var visst veldig gøy med treningsprogrammer. Plutselig har jeg svømt i 75 minutter uavbrutt helt uten å ha tenkt over det.
I tillegg kan jeg godt merke at jeg har trent styrketrening tre ganger i uka i sju uker nå. Noen som er klar for pushupkonkurranse i slynga eller?

Sosialt Oslo maraton

Søndag sto jeg opp kl. 0700 med et smil om munnen. Dette tross for at det burde være i tidligste laget å stå opp på en fridag. I tillegg visste jeg at jeg skulle gå glipp av sykkel-VM, og det er ikke en bagatell for meg. Men i går var det kun én ting som gjaldt, nemlig min fjerde deltakelse i Oslo maraton -  men denne gangen kun som tilskuer.

Stille før stormen

Jeg skulle ha med meg alle tre distansene, og måtte derfor komme i gang tidlig. Starten på 10 km gikk jo allerede kl. 09.45. Det var ingen tvil om at det var løpsarrangement på gang da jeg kom på trikken, og den var mye fullere enn den bruker å være så tidlig en søndag morgen. Man kan oppleve mange rare lukter på trikken, og denne morgenen var det tigerbalsamlukta som rådet. Det var også en påtakelig nervøs stemning om bord.

Da jeg kom ned på Rådhusplassen,  møtte jeg tilfeldigvis Silja og en veldig nervøs Tim omtrent med det samme. Deretter gikk det slag i slag hele dagen; store mengder heiing og skravling med både kjente og ukjente - og altfor mye gåing. Tross at jeg ikke deltok som løper, kjente jeg det godt i beina på slutten av dagen. Håper legen min ikke leser dette...

Jeg hadde med meg kamera og hadde tenkt å ta bilder av dere alle, men jeg var altfor opptatt av å se etter dere og heie på dere til å få tatt noen bilder - og de få bildene jeg tok er helt elendige. Men det var mye morsommere å være der fullt og helt enn å se på bilder av det i etterkant, ikke sant?

Da jeg sto på startstreken som blodfersk løper under Oslo maraton i 2008 kjente jeg absolutt ingen andre enn meg selv som drev med løping (og jeg drev vel knapt med det selv heller). Jammen godt at jeg hadde en søster som ville være med å holde en nervøs førstegangsløper i hånda da. Mye har forandret seg på tre år, også Oslo maraton - som har blitt et mye mer profesjonelt arrangement.

I går det virkelig gikk opp for meg hvor mange nye jeg har blitt kjent med etter at jeg begynte med løping, og jeg hadde mange å heie på på alle distansene (så jeg rakk ikke se dere alle, dessverre).

På 10 km var Einar fra OSI førstemann som dukket opp, tross fall ble det både pers (33.23), klasseseier og femteplass totalt. Dette ble behørig feiret på Max på Egertorget etterpå med en luksusshake med sjokolade. For de som ikke har testet det, løp og kjøp; beste milkshake i byen!

Einar i fint driv nedover Karl Johan! Best han husker dealen vi inngikk på søndag; jeg spanderte mikshake i bytte mot ny pers på 32-tallet på Hytteplanmila, no pressure...

Var det noen som sa dårlig fotograf - men her er i hvertfall Mette på vei inn til klasseseier på 10 km

Mauro i ryggen på Øyvind - jeg tror det var omvendt rekkefølge i mål

Siri tilbake der hun hører hjemme - på løp, hurra!

Etter å heiet meg småhes på 10 km var det klart for maraton, også der med flere kjente fjes. Blant annet var det et lite lokaloppgjør internt på treningsstudioet der jeg trener mellom Jarle og Gerhard.

Jarle på vei ned Karl Johan (mellom mennene i grønt og svart)

Gerhard vant duellen, men Jarle vant klassen sin. Gratulerer! Skikkelig bra reklame for å trene på Studentidretten - to utøvere rett over 2.45 på maraton.

Til slutt var det halvmaraton, og der var det så mange kjente at jeg slett ikke fikk med meg alle, rakk å heie på alle, eller kan nevne dere alle. Men oi så moro det var å se på dere.

Per Christian var den eneste jeg rakk å ta bilde av på halvmaraton. Han greide å få fram et smil i spurten 100 meter før mål - det er imponerende!

Men noen må nevnes spesielt. Som sagt har jeg fått mange nye bekjentskaper de siste årene. De første fikk jeg gjennom deltakelse på forumet på Kondis.no. Deretter via bloggingen, OSI og SRM og så via, via, via osv.
Gjennom bloggingen har jeg det siste året kommet i kontakt med Jan Frode holder til i Trondheim. Møtte han og kona Maren for første gang i går, veldig i forbifarten. Fikk gjøre litt nytte for meg ved å stille opp som privat drikkestasjon på Rådhusplassen for Jan Frode, og det funket kjempebra, tross mye folk. Han løp inn på tiden 1.20.04 på halvmaraton. En brukbar tid, for å si det mildt. Enda mer imponerende blir det når mannen kan fortelle at han gjennomsnittlig løper ca. 3 mil i uka (og er ganske fersk løper). Mulig det er en del som har lyst til å krype ned i fosterstilling og grine når de hører det? Jaja, noen er mer skapt for å løpe enn andre. Men gleden over løping kan vi alle ha, den er ikke avhengig av tiden man løper på (i hvertfall ikke bare...). Håper dere kom dere vel tilbake til Trondheim, og så håper jeg vi sees igjen på løp en gang.

Håper for øvrig alle hadde det like gøy som meg i går. På samme måte som jeg sto opp med et smil, la jeg meg med et smil om munnen, mett av inntrykk. Til neste år håper jeg å være blant dem som mottar heiing, men om det skulle skjære seg igjen så er det slettes ikke så verst å være OM-tilskuer heller.