Blir man ufin av løping?...

En episode i sommer fikk meg til å begynne å gruble over temaet nevnt i overskriften, og siden har bevisene bare hopet seg opp; mye tyder på at man blir ganske ufin (i betydningen dårlige manerer) av løping!

Det var på den store løpeturen Toten rundt sammen med Karianne at det skjedde; jeg fyrte av en snotrocket. Dette var en kunst som var meg helt ukjent før løpingen tok meg, og som det var litt strev å lære seg, men som jeg nå behersker til ytterste perfeksjon. Vel, for stakkars Karianne kom dette nyinnøvde trikset som et sjokk, og fikk henne til å mimre over et nært familiemedlem med forholdsvis dårlig folkeskikk. Mitt svar var bare å trekke på skuldrene og si: Hvis du har tenkt å gå Birken neste vinter er det bare å se og lære!
Det verste er at jeg har tatt meg selv i å gjøre det hvis nesa renner på vei til jobben om morgenen av ren refleks. Shit, var det noen som så meg nå? I'm a lady, jada!

Og dette er bare begynnelsen. Når jeg tenker meg om er det mye verre enn bare snørr. Jeg har nemlig begynt å banne, både i tankene og rett ut. Særlig under og etter konkurranser og hard trening fyres det av mye kraftsalver - det bare kommer. Det virker som om behovet for å beskrive ting på denne måten er større enn før, men så er det også innimellom ganske store følelser og mye smerte involvert.

Jeg har allerede vært inne på snørr, men blant løpere snakkes det om tiss/bæsj  og mage-/tarmfunksjoner med samme grad av interesse som hos en gjeng med 5-åringer. Ingen terskel overhodet.
Noe jeg også har tatt med meg over i det sivile liv. Jeg leder en nasjonal arbeidsgruppe i jobbsammenheng, der vi hadde et heldagsmøte i forrige uke. En time inn i møtet beordrer jeg pause fordi jeg kjente naturens behov trenge på, ergo tissepause; - hvorpå min sjef sier: Adelheid da, det trengte vi ikke vite! Hæ? Er det feil å si også nå, var jo bare ærlig?
Vel, det løste opp stemningen i hvertfall og det varte ut dagen. Voksne folk som har unger må da tåle å høre sånt, mente jeg på...

Før Stockholm halvmarathon ladet vi opp med å mimre om han som skeit i buksa og fullførte på en god tid i Göteborgsvarvet 2008 (om du er interessert i mer info er det bare å google bajs og göteborgsvarvet, men det er på eget ansvar..). Christinas stedatter lurte nemlig på hva man gjør dersom man må på do underveis i et løp - og da fikk hun svar eksemplifisert med klipp fra Youtube.

Gave fra en venninne - til å henge på treningsbagen! Jeg tar hintet...

Svette og svettelukt er også et ulekkert fenomen tett knyttet til løpingen. Løpesko kan stinke noe så inni... Så i gangen hos meg lukter det ikke alltid roser. Det samme gjelder i skittentøysdunken. Vanlig vaskemiddel tar heller ikke lukta, så da jeg så reklame for et nytt vaskemiddel som lovet å fjerne all gyselig lukt var jeg utrolig lett å overtale. Bestilte straks to flasker! Og jeg er tydeligvis ikke den eneste med svetteluktproblematikk, for nettbutikken gikk tom for produktet med en gang. Men etter noen ukers venting er produktet nå i hus og klar for testing. Hva er best: Omo, vanlig eddik eller Penguin Sport Wash? Let the battle begin - skal fortelle om hvordan det går.

Siste punkt: intimsonen har heller ikke lenger den omkretsen den engang hadde. Er født og oppvokst på det forholdsvis sindige indre Østlandet hvor intimsonen er sånn ca. 25 meter. Jeg tror i hvertfall at jeg har dyttet min ned i 15 meter nå.
Noe jeg også fikk bevist i dag hos kiropraktor i dag. Jeg var jo der for å sjekke fotsålene mine, og hadde derfor ikke tatt noen forholdsregler angående valg av underbensklær ol for anledningen. Vel, ca. 5 minutter etter at jeg hadde gått inn døra lå jeg avkledd og blottlagt på en kiropraktorbenk, og ble vridd i alle mulige retninger og grovt tafset på av en ukjent mann...
Sist gang jeg var hos en kiropraktor behøvde jeg knapt ta av meg jakka, så jeg kom forholdsvis uforberedt. Da brøt jeg noen nye grenser og lærte noe nytt i dag også.

Men det var så verdt det. Jeg fikk opptil flere diagnoser, og vi går nå gjennom og gjør forsøk på å rette opp i alle de svake punktene som har gjort at jeg har slitt med alt smårusk, skader og vondter i år. Jeg er veldig optimistisk etter dagens time. Er han faktisk Superchiro? Vi får se..
Fortsettelse følger sikkert: kropp og sammenhengen mellom alt fra innerst til ytterst er utrolig spennende.

This is a job for Superchiro!

Dagens massasjetime endte som den reneste sitatkavalkaden.

Ikke så vondt i dag som det har brukt å være, men så har jeg faktisk heller ikke løpt så hardt i det siste, tross halvmaraton i går. Har jo bare vært sykdom og skader siden begynnelsen av august.

Uansett; ser ut som vi kanskje greide å finne ut hva som feiler fotbladene mine - at jeg har løpt dem sønder og sammen visste jeg jo allerede, men greit med en litt mer utfyllende diagnose enn det. Har glemt alt han sa, men konklusjonen var i hvertfall: This is a job for Superchiro!

Ergo, må jeg ut å finne meg en superkiropraktor for å få rettet opp i manglende buer(?) under beina.
Koste hva det koste vil, nå skal det fikses på løpekroppen til neste sesong. Har planer om å toppe det hele med fysioterapi for å få hjelp til å rette opp i en del svake punkter - har trolig litt å hente på å styrke noen svake punkter som kan bidra til bedre løpeteknikk.

Har vært så mye trøbbel i det siste, og nå er jeg møkk lei, så da må jeg innhente hjelp fra fagekspertene. Hvilket fører meg over på dagens andre konklusjon.
Min teori er er at kroppen bare må herdes/venne seg til belastningen - så hvis jeg bare guffer på så vil det bedre seg over tid... Snakket litt rundt akkurat det, og da sa massøren, ment som en fleip: Nå din kroppsjævel skal du gjøre som jeg sier! Hvorpå jeg svarte: Det er jo helt spot on - det akkurat sånn jeg tenker...
Konklusjon: Jeg er klassifisert som klin gæærn!

Jaja, jeg går nå i gang igjen med friskt mot og betaler gladelig prisen både fysisk og i penger for at jeg skal komme sterkt tilbake. Superadel strikes again i 2011 -  hører du det kroppsjævel?! 
Har sagt i flere sammenhenger tidligere at jeg var så sikker på at jeg var laget av armert betong, men så har det vist seg at materialet jeg i virkeligheten er laget av er porselen. Vel, denne porselensvasen har aspirasjoner om å bli en uinntakelig bunkers, så det så...

For å toppe galskapen kom det en snill mann fra FedEx inn på kontoret mitt med en gave i dag: løpesko nr. 15 og 16 på to år. Nå ble det ikke noe maraton denne høsten, og det var med dette formål skoa ble kjøpt. Men skal nok få brukt dem likevel.

To par Adidas Adizero Aegis - boxfresh!

Er det fortsatt noen der ute som påstår at løping er en billig sport? Eller er det kanskje jeg som drar det litt langt?...

Mer OM: From Ingrid with løøøøøv....

Tre ting, viktige sådan, som jeg glemte å nevne i går:

1. Drikkestasjonene fungerte etter mitt syn bedre enn noensinne. Jeg hadde i hvertfall ingen problemer med å få noe. De virket godt forberedt, og det var mye folk på hver stand. Bra! Keep up the good work!
   
   
2. Publikum har fortsatt forbedringspotensiale. Det var masse folk nedover Karl Johan, men ikke en lyd... I Stockholm var det full applaus og allsang når vi kom. Jeg måtte be om heiing (og da fikk jeg det, så takk for det i hvertfall).
   
   
3. Og til slutt; hvordan kunne jeg glemme dette - det var jo gårsdagens absolutte høydepunkt. Midt oppe i de verste byggearbeidene i Drammensveien sto selveste Ingrid Kristiansen og heiet. Oh, da ble jeg litt starstruck, gitt! Hun er så HELT! Så da jeg nærmet meg, ropte jeg: Ingrid, show me som løøøøøøøv (var det beste jeg kom på i farta)! Og, gjett om jeg fikk det. Tusen, tusen takk!.. Var lett og fin i steget helt til Skøyen etter det.
   
   Og du vet ikke dette enda, Ingrid, men en dag skal det bli oss to (altså, du skal bli min trener). Jeg må bare få ordnet et par sånne etableringsting, som voksne folk som meg burde ha fått på plass for lenge siden, først. Kjenner ingen andre 35-åringer med færre voksenpoeng enn meg selv, så jeg bør vel kanskje prioritere det? Eller?

Oslo maraton 2010: En fin tur til Skøyen...

Men deretter var det slutt... Skal komme litt tilbake til det. Men jeg begynner å bli redd for at denne bloggen skal skremme folk bort fra løping, så jeg har ikke tenkt å dvele så mye ved det negative. For det var en veldig fin tur - fram til Skøyen. Dessuten, sånn at det er sagt med det samme; det gikk mye, mye bedre i dag enn for to uker siden i Stockholm.

We are family - I've got all my sisters with me! Posering med Karianne og Rannveig før start.

Aller først: takk til alle som heiet på meg langs løypa i dag. Hørte navnet mitt ropt titt og ofte i løpet av turen. Fikk ikke med meg hvem alle var, men kjempestas var det uansett - tusen takk!

Blid og klar til start.

Været ble faktisk mye bedre enn jeg hadde trodd. Var mye vind, men sola varmet mer enn jeg var forberedt på.

Dagens plan var å få en fin opplevelse, og jeg gjennomførte faktisk etter den intensjonen. Gratulerer til meg selv, jeg er stolt! Løp utelukkende på følelsen, og det var meningen aldri å presse meg selv ut over det som føltes bra. Da vi startet ble jeg stående ganske lenge å stampe etter at jeg hadde gått over matta som startet klokka, men siden tiden i dag var uviktig, tok jeg det med ro (jeg var ganske langt bak i feltet).
Etter at jeg kom i gang med løpingen føltes det merkelig komfortabelt. Jeg ante ugler i mosen, og tenkte at nå ligger jeg sikkert i 6'erfart. En kjapp kikk på klokka avkreftet det; jeg lå nærmere 4. Javel? Hadde jeg dagen likevel?

Vel, samme det - så lenge det føltes greit, holdt jeg farta. Jeg smilte, snakket til folk, heiet på andre og simpelten bare koste meg i både sol og vind på runden på Sjursøya. Tror farten varierte en del den første mila, men som sagt, når det føltes greit løp jeg fort, føltes det ikke greit, gikk det saktere.

Da jeg rundet mila kjente jeg at jeg begynte å bli litt sliten, men fortsatt veldig god følelse og den varte stort sett fram til Skøyen og så var det slutt. Derfra ville ikke beina mer, og resten av kroppen var heller ikke særlig med - og jeg var ikke innstilt på å sprenge meg.
Har så vidt nevnt at jeg har hatt plager under foten som ble mye verre etter Stockholm marathon, og nå meldte de seg for fullt. Turen fra Skøyen og inn gikk derfor i et mye lavere tempo. Da var det slit å holde 5.30-fart, mens det tidligere på turen hadde føltes helt greit å holde 4.15-30-fart. Jaja!

Siste delen av reisen hadde også et par overraskelser jeg ikke var forberedt på. Den lange sløyfa ute på Tjuvholmen knekte meg ganske mye psykisk - den var jeg ikke klar over og for. Dessuten hadde jeg så innmari vondt under beina, og da var ikke det siste stykket med skikkelig grov brostein noe jeg satte stor pris på. Var nesten så tårene kom - men jeg kom heldigvis til mål likevel. Tiden ble den samme som jeg har rundet halvmaraton på begge gangene jeg har løpt maraton; 1.43. Men i dag hadde det vært helt uaktuelt med en runde til, gitt.

Under én km igjen - jeg strever!

Følgende ble bestemt de siste kilometerne:

• Jeg avslutter konkurransesesongen nå, og det blir ikke noe maraton i Växjö om tre uker - det orker ikke kroppen, det er tydelig. Noe er gæærnt som ikke er riktig, som min kollega Knut bruker å si. Blir det flere konkurranser før jul, blir det bare for trening og gøy.
• Må finne ut hva det er som feiler fotbladene mine; låsninger inne i foten, tretthetsbrudd? Jeg greide nesten ikke å gå etter at jeg kom i mål, trolig pådratt meg en akutt betennelse under venstre fot. Haltet hjem.
• Det blir mye stiløping framover - tåleevnen for asfalt virker ikke å være det den engang var.
• Jeg vil løpe London marathon 18. april neste år. Det blir dyrt, men jeg fortjener det, så det så.

Gratulerer til alle! Så Mari Brox (OSI) gå i mål på maraton rett under 3 timer, 5.plass i NM (7. plass totalt); hurra! Rakk også å ta inn Espen til ny maratonpers før vi startet; strålende!
Håper det gikk like bra med resten av dere?
Utover Sjursøya observerte jeg at Eirik Gramstad lå veldig godt an. Etter målgang fikk jeg greie på av Kirsten (skadet OSI-kollega) at det nå var ny klubbrekord på halvmaraton pluss dagens andre 5. plass for OSI. Gøy!

Jeg tror jeg katalogiserer dagens løp som en bra treningstur på mange måter. Er ikke så sliten, men beina er vonde. Velger likevel å se svært positivt på tiden framover og ikke minst neste sesong. Håper å være i gang med full trening igjen snart (men det er det ikke bare opp til meg å bestemme). Har så lyst til å trene og løpe masse uten en haug med trøbbel nå.

Så var det Oslo maraton igjen, gitt....

Synes ikke det er lenge siden sist, egentlig. Oslo maraton er en viktig begivenhet i min løpehistorie. For to år siden løp jeg mitt første løp noensinne her, da jeg debuterte på halvmaraton. Underveis i løpet ble jeg så gira at jeg bestemte meg for å ta den doble distansen året etter, noe jeg også gjorde.

Den første gangen var jeg så totalt urutinert at det er morsomt å tenke tilbake (forsatt urutinert da. men ikke riktig så ille som da). Noe som blant annet førte til et dobesøk etter 5 km. Tross manglende drikke på drikkestasjoner, store holdsmerter i nesten en time, muskelvondter ol var det en kjempeopplevelse. Var støl i dagesvis. Rannveig har et evig minne i det enorme strevet jeg hadde med å få beina på en bysykkel på Bislett. Var ganske så stiv, ja. Men ikke annet å vente når man løper halvmaraton med bare et par måneders løpetrening innabords.

Målgang 2008 - ser du meg?

I fjor sto full distanse på planen - kom ikke her å si at denne dama ikke gjennomfører det hun setter seg fore!.. Det hadde skjedd en ganske rivende utvikling med meg og løping i løpet av det året, og det første målet om kun å fullføre et maraton, var byttet ut med et mål om å komme under 3.30. Ambisiøst!
Vel, sånn gikk det ikke - og den målsetningen har jeg fortsatt til gode å greie.

Rett etter passering halvmaraton begynte jeg å få veldig vondt under tåballene og det ble bare verre og verre. Hvert steg var smerte! Muskulært holdt jeg heller ikke inn (langt der i fra). Da jeg kom i mål hadde jeg beina til en person 60 år eldre enn meg. Husker veldig godt følgende kommentar fra en tilskuer inne i Frognerkilen (og det var helt klart meg det ble snakket om): Du, sånn maraton ser jammen anstrengende ut!
På det tidspunktet var smerte stikkordet for alt jeg følte.
Selv om målsetningen røk og det var vondt, var jeg utrolig fornøyd med å ha fullført mitt første maraton - noe som inntil for veldig kort tid siden fremsto som en total umulighet for meg å noensinne skulle kunne gjøre.

Før klokka åtte morgenen etter hadde jeg meldt meg på Stockholm marathon - det sier vel det meste!

Målgang 2009 - mye smerte, mye glede!

I morgen er det igjen halvmaraton som står på programmet - min plan er å løpe maraton forskjellige steder hver gang jeg utsetter meg for det.
Er spent på formen, beina osv. Jeg har noen vondter jeg er bekymret for, som jeg ikke har skrevet noe om tidligere. Har vært mer enn nok syting i det siste. Men morgendagens løp vil være avgjørende for om jeg velger å melde meg på Växjö marathon om tre uker, eller om jeg avslutter konkurransesesongen, begynner opptrening for neste sesong med fokus på mengde og styrke, samt starter med behandling hos kiropraktor/fysioterapeut. Det siste kommer jeg nok ikke utenom uansett, men jeg hadde tenkt å vente til etter at jeg hadde løpt en maraton denne høsten. Men nå er jeg usikker på om det er mulig. Kommer tilbake til det etter søndagens løp.

Lykke til alle jeg vet om som skal løpe: Siri, Stian, Astrid og resten av Treningscamperne, Annette, Olav (ballongmann, halv), Espen, Bengt, Tim (og Silja?), Einar (ballongmann, hel), Ingalill, dessuten Hallgerd, Kaj, Linn Kristin og eventuelt andre deltakere ansatt på USITog UiO og sist, men slettes ikke minst, Mari og alle andre klubbkollegaer fra OSI. Dette er forresten første individuelle konkurranse hvor jeg løper med klubbtrøye. Heia OSI!

Beklager de jeg har glemt å nevne, men jeg heier på DEG også! Og god bedring til alle som har måttet kaste inn håndkledet før start. Jeg kjenner til opptil flere av den sorten også, dessverre. Neste gang, folkens!...

Et forhåndshipp hurra sendes også til Futt'n Fart Service- og fototeam som i morgen består av både Karianne og Rannveig (mine glitrende søstre). Håper dere har skaffet trillebår i tilfelle totalkollaps?

Snart skal jeg ned på Festningen og hente startnummer. Håper å komme meg gjennom Nikebutikken uten å ha brukt for mye penger. Resten av dagen er det vel heavy karbolagring som gjelder.

En bussjåfør, en bussjåfør...

Dro opp til Solemskogen rett etter jobb i dag og løp en liten kosetur på sti. Det var en tur som gjorde vel både for kropp og sjel. Bløtt var det etter siste regnfall, men jeg hadde ingen planer om å løpe fort uansett. Vinden suste i tretoppene, og jeg hadde skogen for meg selv. Kan det bli bedre?

Jeg løp etter klokka i den forstand at jeg skulle rekke en bussen ned igjen. Var litt tidlig ute tilbake, men bussjåføren vinket meg inn i bussen, og mente jeg skulle vente der siden det blåste så ute. Snilt!

Har tatt 56-bussen (Torshov - Solemskogen) en del i år, og det har tydeligvis blitt lagt merke til...
Så nå vet jeg at bussjåføren ikke bare heier på meg, men at så mye som jeg trener så kommer jeg til å vinne på søndag. Jada! Og at jeg i tillegg er født i stjernetegnet løven minsker visst ikke direkte sjansene...

Var en mildt sagt interessant samtale, velger kun å gjengi en liten del - har lært en del om hvordan det er mulig å bli frittet ut om personlige detaljer, superkjapt. Men alltid fint at folk heier på en!

Så når til og med bussjåføren følger med en, hva kan vel gå galt?...

Lading til Oslo maraton

Dagens gåte - hva er dette?

Foran søndagens halvmaraton er prioriteringene som følger:

1. Bli kvitt forkjølelsen
2. Få bittelittegranne fart i beina
3. Jekke ned eget prestasjonspress og målsetninger og kun fokusere på å få en god løpsopplevelse

Hva angår det første, så er jeg ikke direkte nedsyltet i forkjølelse, men det sitter i. Planen i går var egentlig å løpe tusinger med OSI, men på veien bort til Idrettsbygningen tok fornuften meg. Løpe rundt og fryse ute i kaldt regn med forkjølelse bare dager foran et løp; det blir bare for dumt. Så jeg dro hjem og farget håret i stedet(?!)... Her er det harde prioriteringer av tidsbruken for tiden.

Punkt nummer to er det vel lite jeg kan gjøre med nå, det er vel i grunnen kjørt denne gangen også. Vi får satse på fart i 2011 i stedet. Men jeg dro da ned med friskt mot til Bislett i dag og kjørte litt fartslek på innebanen. Har behov for å få løpt litt i de nye skoa jeg skal bruke på søndag også. Har brukt dem nå kort to ganger. Spent på hvordan det vil gå.

Da jeg etter hvert ble overmannet av hark og gruff, ga jeg meg og gikk hjem. Men det ble da noen runder.

Har ikke vært på Bislett på en liten evighet, og merket jeg ble glad da jeg kom inn døra og kjente den velkjente lukta av gummidekket (eller hva det nå egentlig er). Håper vi skal få mange lykkelige stunder sammen når vinteren tvinger meg innendørs igjen.

Punkt nummer tre jobbes det steinhardt med innvendig for øyeblikket. Jeg fikk ikke akkurat hjelp av arrangørene som har seedet meg inn i en gruppe med forventet sluttid som er bedre enn min egen pers på distansen. Men pytt, pytt - noen skal jo ligge bakerst også.

Etter at Stockholm gikk som det gikk har jeg hatt en alvorsprat med meg selv, og funnet ut at det absolutt viktigste nå er at jeg gjennomfører på søndag og aller helst gjør det med en god følelse. Det har ikke akkurat vært flust med gode løpsopplevelser denne sesongen. Derfor er det viktig at jeg prøver å finne tilbake til det nå - så får heller bli en dårlig tid (regnet ut fra egne ambisjoner). Det kommer nye sjanser. Håper jeg greier å overtale meg selv til å faktisk følge denne strategien også på søndag - hadde vært stas å faktisk kunne gå over målstreken med et smil.