It runs in the family - tydeligvis...

Jeg og lillesøster Rannveig aka Futt'n Fart Running Team var på ny søndagslangtur i går. Nok en nydelig tur i Nordmarka i roooooolig tempo. Dagens absolutte høydepunkt var at Rannveig satte ny distansepers. Rett i underkant av 21 km ble det. Det er imponerende tatt i betraktning hvor fersk hun er som løper, og hvor få kilometer hun egentlig har løpt fram til nå. Gratulerer nok en gang (vi high fivet kraftig da rekorden røyk rett før Hammern). Nå prøver jeg å lure henne til å stille sammen med meg på startstrek med startnummer på brystet i en ikke altfor fjern framtid - og hun er på glid. Gleder meg til det!

Vi tok toget til Movatn og bussen fra Hammern. Og innimellom det fikk jeg vist fram noen flere av mine "sweet spots" i Nordmarka.

For jammen er det lite tvil om at vi er i familie, ja. Vi likner en del av utseende, det er én ting. Men det var heller ikke lang tid fra jeg tok mine første løpesteg før jeg var oppe på 20 km. Og hun, som jeg, liker de rolige lange langturene best.
Det er derfor jeg driver med løping egentlig, og jeg savner tiden da jeg sorgløst kunne legge i vei på tur helt uten mål og mening uten smerter i beina og kunne løpe i timevis. Men jeg satser på at jeg kommer dit igjen.

Og til slutt, i dag har vi begge vondt i beina - så klart. It runs in the family. Rannveig må investere i fotsenger, siden hun har en verre utgave av mine føtter (om det i det hele tatt er mulig).
Jeg skal investere i kortisonsprøyte. Har time om ei uke. Optimismen lever.
Er påmeldt Skjennungstua opp. Om jeg får fri fra Trening uten tak den kvelden er ett usikkerhetsmoment, og jeg i det hele tatt får løpt noe i forkant er ett annet. Vel, det gjelder bare å komme opp så får jeg suppe og bolle. Så vi sees kanskje på Skjennungstua, om ikke før.

Så en siste it runs in the family mens jeg er i gang. Vet ikke om noen husker det, men jeg gikk skikkelig på trynet på Oslo maraton i fjor - rett etter at jeg hadde passert operaen og hadde bare innspurten igjen av halvmaraton. Så der var det løpet ødelagt.  Og i år gjorde fetteren min nøyaktig det samme, på nøyaktig samme sted og han løp samme distanse som jeg gjorde i fjor, halvmaraton. Han slo seg også kraftig, og kom seg bare så vidt til mål. Jeg sier det igjen - it runs in the family. Familien Snublefot - det er lov å le av oss...