Åsathlon 2014: Triatlon eller gjørmebryting? Samma det, for jeg vant!

Jeg hørte om Åsathlon første gangen i fjor høst via han som jeg tok pt-timer hos. Han er fra Toten, akkurat som meg. Så fikk jeg for noen uker siden nyss om arrangementet på Facebook, og siden jeg er supermotivert for triatlonkonkurranser for tiden, måtte jeg bare slenge meg med.

Åsathlon foregår på Skumsjøen (rett ved Raufoss), og det er et sted jeg har tilbrakt mye tid i barndommen. Det gikk lysløype fra Raufoss dit om vinteren, mang en utedag på skolen har vi gått dit til fots og mange timer har blitt tilbrakt i vannet der om sommeren. Familien var jo smått legendariske på badeplassen på Skumsjøen noen år. Vi hadde nemlig en svart labrador som elsket å bade og ikke minst ta rennafart og sprinte ut over flytebrygga før han kastet seg ut i vannet. Helt fantastisk syn! Vi hadde ikke akkurat vannskrekk vi søstrene heller. Så det ble total mayhem på badeplassen når vi kom.

Åsathlon er en omtrentlig sprintkonkurranse, og ble avholdt forrige onsdag (så det ble en laaaang onsdagskveld på meg). Løypa er krevende. Slettes ikke flatt, og både syklingen og løpingen foregikk på skogsveier. Alle unntatt meg kjørte med terrengsykler. Jeg hadde tatt på knastedekkene på cyclocrossen min igjen og kjørte på den.

Forbereder meg til start

Flytebrygga har sett sine glansdager dessverre

Før start hadde det kun dukket opp fire damer, inkludert meg selv. Og den ene av mine konkurrenter hadde vært borte hos meg og gratulert meg med seieren i forkant, siden hun så at jeg var medlem av Oslofjord triatlon. Vel, et klubbmedlemskap sier ingenting om ferdighetene, og det skulle nå konkurreres før seieren kunne deles ut.

Jeg prøvde å forhøre meg litt rundt hvor nivået på svømmingen lå. Siden arrangøren mente at alle var dårlige, valgte jeg å stille meg langt fram. Rett før start åpnet også himmelens sluser seg, og jeg skjønte at dette kom til å bli nok en våt og kald triatlon.

Søsteren min og nevøen kom for å heie på meg. Sist nevøen min var med på triatlon pøste regnet ned, men det gikk veldig bra likevel. Så jeg satset på en gjentakelse av det.

Starten gikk, og jeg ble grovt tafset på fra alle kanter av en haug med karer. Men allerede ved første bøye begynte det å løse seg opp. Litt mer tafsing ble det underveis, men ikke for alvorlig. Jeg skjønte at jeg lå langt framme i feltet, og valgte derfor ikke å bruke masse krefter, men komme meg greit inn.

 

Inne til første vending (kilde: Åsathlon på fb)

Vi svømte to runder mellom to bøyer og inn til land. Ved land var jeg nummer fem. Men å komme seg på land på glatte svaberg med mørke svømmebriller på og ømfintlige føtter var ikke lett. Så jeg tapte noen plasseringer der.
Vel på land prøvde jeg å ta på meg slippers som jeg hadde satt fra meg, siden det var et stykke på sti til skiftesonen, mens jeg lette etter knappen for å trykke på lap på klokka. Greide ingen av delene, så det var nok et festlig syn. Løping i slippers gikk også ekstremt dårlig. Tror jeg har vunnet prisen for dårligste T1 noensinne i Åsathlon.
Kløningen fortsatte gjennom hele konkurransen, så jeg burde egentlig vunnet en egen pris for det. Men som overskriften forteller, så vant jeg på tross av all kløningen.

Siden det regnet valgte jeg å ta på jakke før syklingen. Det var smart, for det var slettes ikke varmt. Da jeg til slutt kom meg på sykkelen og i gang, så merket jeg kjapt at noe var galt. Det kom en veldig høy og rar skrapelyd fra forhjulet. Åh, nei! Jeg hadde tydeligvis ikke greid å sette på forhjulet helt riktig (jeg måtte ta det av for å få plass til sykkelen i bilen). Men jeg hadde ikke tid til å stoppe og gjøre noe med det, for jeg hadde los på noen karer rett foran meg. Etter bare én km går løypa rett inn i noen tøffe motbakker på ujevnt underlag. Så jeg hadde mer enn nok med å bryte meg opp dem, mens jeg prøvde å overhøre den uhyggelige lyden fra forhjulet. Men det var vanskelig å konsentrere seg om annet enn den stygge lyden. Sykkelen min er også tungt giret, så det var tungt å komme seg opp de bratteste kneikene. Men det gikk. Jeg måtte slippe noen karer forbi meg her.

Etter hvert gikk det utfor. Men det regnet, søla sprutet og det var veldig ujevnt underlag med mye store steiner. Så jeg turte ikke gi på, for jeg så ingenting. Nå hylte det fra forhjulet. Dette er nok den delen av løypa jeg tapte mest i forhold til karene på terrengsykler med demping.
Ved en bom som måtte forseres, valgte jeg å stoppe og prøve å sette på hjulet igjen. Det hjalp litt, men mulig jeg har gjort litt skade på skivebremsen.

Jeg hadde ikke sjekket klokka underveis, for på grunn av regn pluss dugg og søle på brillene, så jeg ingenting. Hadde også mer enn nok med å holde meg fast i sykkelen, for det ristet godt. Men etter hvert fikk jeg kastet et blikk på klokka, og oppdaget at jeg hadde greid å stoppe klokka i stedet for å trykke lap da jeg la ut på syklingen. Er det mulig? Hadde lånt klokka til Frode igjen (takk!), og har ikke knappene i fingrene. Vel, ingenting å gjøre med det. Fikk satt i gang klokka igjen, og nå gjaldt det å konsentrere seg om å ta seg i mål.

Inn mot T2; kald, men ved godt mot

Mot slutten av turen var tærne mine blåfrosne, og jeg var en eneste stor haug av gjørme. Det knaste i tennene, og drikke fra drikkeflaska var bare å glemme. Så jeg inntok ingenting underveis i hele konkurransen, og det gikk overraskende bra.

Jeg begynte å skimte et par karer foran meg mot slutten. Men syntes ikke det var verdt det å gi jernet på for å prøve å ta dem igjen. Ingen truet meg bakfra. Sykkelfarten var en ganske annen enn på Oslo tri, men løypa var også svært krevende sammenliknet med å sykle i Maridalen.

Inn til T2 sto søsteren og nevøen min og heiet og tok bilde av gjørmedynga som kom kjørende. Selvsagt enda mer kløning før jeg kom meg av sykkelen og ut igjen med joggesko på beina.

Ut på løpingen. Greide å trykke riktig knapp på klokka denne gangen. Sjekk de møkkete beina.

Jeg hadde ingen følelse i føttene da jeg la ut på løpingen, og begynte egentlig ikke å kjenne tærne mine igjen før godt inne i den fjerde kilometeren. Det var tungt å løpe, men ikke så tungt som på Oslo tri. Siden det ikke var noen å skimte bak meg, ga jeg ikke alt, men presset greit på. Det var mest stigning ut mot vending, så det var godt å vite at hjemturen kom til å bli litt lettere.

Kom mange karer imot på veien ut til vending, men på veien tilbake så jeg også at jeg hadde en del av dem bak meg. Hadde en ikke så langt foran meg, men syntes ikke det var verdt det å prøve å ta ham igjen.

Målgang

Første dame møtte jeg et godt stykke etter vending, og estimerte at hun lå ca. 2 km bak meg. Den neste lå over 3 km bak meg, og den siste hadde ikke kommet inn fra syklingen da jeg kom i mål. Så det må jo kunne kalles en rimelig overlegen seier til meg. Min første triatlonseier. Det var gøy!

Før start måtte vi skrive under på en egenerklæring. Der sto det blant annet at vi måtte være oppmerksom på beskjeden premiering. Dette punktet har jeg senere klaget på. For jeg fikk både en flott finishertrøye og vant en VO2maks og laktattest (som må tas på Gjøvik). Hvis det er beskjeden premiering, er totningene ekstremt bortskjemte med premier. For det er klart den fineste førstepremien jeg noensinne har vunnet (ikke at jeg har vunnet såååå mange). Tusen takk for det.

Fornøyd innehaver av ny trøye

På tross av at jeg vant, har jeg klaget på sluttiden. I følge listen brukte jeg 33 minutter på T2 og løpingen, og kom til mål 2 minutter før neste kvinne (som jeg ledet med 2 km på). Siden det jo er løping jeg har drevet mest med de siste årene, kunne jeg bare ikke leve det, og har herjet med arrangøren om dette i etterkant. Så ny sluttid er på vei. Siden jeg rotet med klokka på syklingen, har jeg ikke korrekt tid selv, men jeg hadde heldigvis tiden på T2 og løpingen. Så det ser ut til å ordne seg.

Har greid å slite ut cleatsene på skoene mine helt på bare noen få måneder.

Kan definitivt anbefale flere å reise opp og teste dette løpet (litt i overkant av 10 mil nord for Oslo). Tross grisevær og kløning, var det veldig gøy. Det er også viktig at vi støtter opp om ildsjelene rundt omkring som arrangerer slike konkurranser på dugnad.

Neste helg blir det årets siste triatlonkonkurranse for min del; Uvdal triathlon. Det er olympisk distanse, og de siste 3 km av løpingen er en alpinbakke som skal forseres med målgang på toppen. Men før det er det en sykkel som må vaskes, pusses, stelles og justeres grundig. Ingen kunne ane at den den opprinnelige fargen på den vår blå ved målgang.