Fraværsmelding: løpepermisjon - tilbake om to uker...

Har vært på NIMI og tatt kortisonsprøyte nr. 2 i dag - en skikkelig hestedose denne gangen. Tok jo en sprøyte i slutten av mai, slik at jeg skulle være i stand til å gjennomføre Mont Blanc Cross. Da fikk jeg lov til å trene løping igjen etter noen få dager, dels fordi jeg måtte (jeg jobber jo som treningsinstruktør), og fordi det ikke ble satt så mye i hælen den gangen. Så da var det ikke så stor belastning for senen som sprøyten ble satt i.

I dag ble det derimot satt en skikkelig dose, så nå skal jeg prøve å unngå løping i to uker. Det er høstferie fra Trening uten tak denne uka, så jeg har planlagt dette i lang tid for å passe det inn i programmet.
Forrige injeksjon var veldig vellykket, så jeg har veldig tro på at dette skal ta knekken på problemet for godt. Og det er definitivt verdt to uker uten løping. Det er viktig å ha langsiktig fokus. Nå har jeg slitt med dette ett år. Det var i fjor på denne tiden smertene meldte seg første gang. Så på tide å bli kvitt det.

De neste to ukene skal jeg sykle, svømme, bli sterk og fortsette mitt store høstprosjekt; å lære å stå på hodet.
Jeg elsker utfordringer, å lære meg nye ting og ikke minst rusen man får av å mestre noe man trodde man ikke kunne. Så i høst går jeg på et yogakurs som heter Yoga upside down. Om jeg vil greie å komme meg opp i håndstående uten hjelp i løpet av kurset, stiller jeg meg tvilende til ut fra hva jeg har greid til nå (jeg er ikke akkurat kursets stjerneelev). Men jeg skal i hvertfall gjøre mitt beste.
Uansett så har jeg greid å komme meg opp i hodestående (mot en vegg, dog), og stått på hendene med knærne på overarmene i ca. 2 sekunder. Så jeg har egentlig allerede overgått egne forventninger. Årets julebordnachspieltriks er allerede i boks. To be continued...