Rødtangen rundt 2013 - varmt, vått og godt...

Klikk her for Frode Klevstuls billedserie fra løpet (men akkurat dette bildet har jeg tatt selv). Dessuten fyldig dekning på kondis.no.

Etter en helt konkurransefri helg forrige helg, var det jammen på tide å løpe med startnummer igjen. Jeg greide nok en gang å få meg en plass i bilen til Frode for å komme meg til en løpskonkurranse utenfor Oslo. Denne gangen var vi tre; Frode, Frodes kamerat Bjørn og meg.

Jeg og Bjørn tester målgangen - dette er én mulighet. (foto: Frode Klevstul)

Dette er én annen (foto: Frode Klevstul)

Rødtangen ligger i Hurum, og Rødtangen rundt er et arrangement med flere distanser å velge mellom; 4, 10 og 16 km. Alle løpene har start og mål ved Holmsbu idrettsplass. Jeg meldte meg på den lengste distansen; 16 km terrengløp. Det samme gjorde de to andre, tross at Bjørn byttet hofteledd for ett år siden, og har løpt lite etter det. Respekt!

Tross at været var fint i går, har det regnet ganske friskt den siste tiden, så ryktene sa at det kom til å bli både vått og gjørmete. Likevel lot jeg terrengskoa bli igjen i bilen, og valgte lette konkurransesko i stedet - jeg lærer aldri!

Fine sko før start

Ikke riktig så fine lenger etter målgang

Jeg er ganske følsom for varme, og særlig akkurat når varmen setter inn, slik som i går. Det bruker å ta meg mange dager å venne meg til det, før kroppen begynner å fungere sånn noenlunde normalt. Selv om jeg ikke sa det så tydelig til de andre, var jeg ganske redd for at det samme skulle skje som jeg opplevde i Portugal for noen år siden, nemlig saltmangel, dehydrering og heteslag. Jeg hadde drukket godt før jeg dro hjemmefra pluss tatt en salttablett, men var likevel spent.
Vi kom tidlig til startområdet, og la oss til i sola i nesten to timer. Jeg var litt urolig for om det ville påvirke løpeprestasjonen, men tok sjansen.

(foto: Frode Klevstul)

Det ble ikke så mye oppvarming, siden vi var ganske så oppvarmet av sola allerede. Jeg hadde uansett ikke tenkt å gjøre samme feil som i St. Hansgaloppen og åpne for hardt. Jeg la meg langt bak i startfeltet, men endte opp med å løpe forbi mange den første kilometeren. Siden det er et terrengløp, og jeg suger skikkelig på terrengløping, må jeg utnytte de lettløpte partiene maks.
Men jeg holdt likevel igjen en god del. Som nevnt, veldig redd for å skulle bukke under for varmen. Etter å ha løpt opp en liten knekker av en bakke ca. 2 km inn i løpet, begynte det å gå nedover og terrenget ble vanskeligere og vanskeligere. Jeg ble forbiløpt av en masse folk her, fordi jeg er ei superpingle i slik terreng. Pluss at jeg skjønte at skovalget mitt var en skikkelig SKIVEBOM.

Det var en del sånn (foto: Frode Klevstul)

Men også litt sånn (foto: Frode Klevstul)

Men humøret var likevel på topp. Tross at jeg pustet tungt, kjentes kroppen og beina lette og fine ut, og varmen plaget meg ikke så mye som jeg hadde vært redd for. Men jeg holdt igjen hele tiden. Normalt, på grusvei og asfalt, er jeg absolutt best i nedoverbakker og dårlig når det går oppover. Men i terreng har jeg det helt motsatt. Og jeg gledet meg faktisk til jeg skulle bli ferdig med alle nedoverbakkene på kronglete, gjørmete sti, og jeg i stedet skulle løpe dem opp igjen på hjemveien. For det visste jeg at jeg skulle greie. Og det kan jeg med en gang avsløre at jeg også gjorde, med glans...

Omtrent halvveis ute i løpet begynte jeg å ta igjen folk. Siden jeg hadde holdt igjen, hadde jeg masse krefter til tilbakeveien. Men det var det mange andre som ikke hadde, og det var mange foran meg som begynte å gå. Med unntak av én bratt bakke hvor det var masse løs stein som jeg ikke turte å løpe på og derfor gikk opp i rask gange (passerte to stykker på veien opp), løp jeg hele veien (om man kan kalle det for løping vraltingen jeg driver med i de verste utforbakkene).

Det var så utrolig morsomt og motiverende og ta igjen og passere rygg etter rygg den siste halvdelen av løpet, særlig når jeg løp fra folk i motbakkene. Så fort jeg hadde passert en rygg, hadde jeg en ny en i sikte. Og alle jeg passerte ble parkert, men unntak av den aller siste.

Jeg passerte begge disse to underveis, og NPRO-mannen påstår her at jeg kom forbi ham som en rakett. At det virket som jeg hadde rakettfart da jeg passerte, sier vel kanskje mer om hvor sliten han var enn min fart, men veldig gøy å høre. (foto: Frode Klevstul)

Det var stort sett menn jeg passerte, men de siste tre kilometerne av løpet begynte jeg å skimte en kvinnelig skikkelse i rosa trøye langt, langt foran meg. Jeg krøp sakte men sikkert nærmere og nærmere, og i de siste kneikene før oppløpet greide jeg å komme helt opp i ryggen på henne og en annen kar - og kom meg forbi. Men lykken var kortvarig. Hun svarte, og på oppløpet, som gikk på ei gresslette - som er noe av det verste og tøffeste underlaget jeg vet, orket jeg ikke svare tilbake. Det var nok mest mentalt, for jeg hadde nok mer inne om jeg virkelig hadde villet. Frode løp ved siden av meg på hele oppløpet, og forsøkte å peppe meg til å gi litt mer, men konkurranseinstinktet er ikke finslipt nok, enda...

(foto: Frode Klevstul)

Men alt i alt gikk det veldig bra. Jeg hadde masse krefter hele veien. Varmen plaget meg ikke så mye som jeg var redd for. Jeg småvrikket den venstre foten flere ganger i nedoverbakkene, og fikk litt vondt i beina fordi jeg hadde valgt for lette sko, men det var over så fort jeg var i mål. Arrangementet var kjempefint og velorganisert. Litt problemer med resultatlistene grunnet svært mange etteranmeldinger helt fram til startskuddet gikk. Jeg trodde derfor først jeg hadde vunnet klassen min, men da premieutdelingen ble avholdt var det andrepremie til meg (vi var hele fire i klassen...). Men jeg fikk premie, og det er jo alltid stas.

Smilet kjapt på plass etter målgang (foto: Frode Klevstul)

Frode fikk også andreplass i sin klasse (og slo mange flere enn meg) og perset. Men Bjørn kom i mål bare noen minutter etter meg, og hadde løpt mye fortere enn han hadde regnet med. Så han fikk også en kjempeopptur. Stor suksess for hele gjengen.

Premieposing!

Etter løpet ble det bading og campingvognsafari på Rødtangen Camping, før vi endte opp på en uterestaurant i Holmsbu hvor vi kunne fortsette å nyte sola.

(foto: Frode Klevstul)

Jeg var totalt skamløs og drakk to halvlitere med øl, og ble enda blidere enn jeg allerede var. Mens mannfolka drakk hver sin brus, én med sukker og én uten. Likestillingen har kommet langt, ja...

Solo til Frode, Pepsi Max til Bjørn og øl til Adelheid. Verden anno 2013. (foto: Frode Klevstul)

Det ble sent, så vi fikk med oss en fantastisk solnedgang på veien hjem (dessverre ikke like fin på bilder tatt med mobil)

Takk til Frode og Bjørn for den klart beste dagen så langt denne sommeren.

Til uka blir det hele tre konkurranser, ingen av dem er særlig alvorlige, men alle veldig morsomme: SRM, Hovedøya rundt (meld dere på her) og ikke minst Mærraøllen 2013.