Øyakarusellen del 2 - Langøyene rundt

Forsmak på ferie...

På torsdag var det klar for del 2 av årets Øyakarusell, nemlig Langøyene rundt. I år har faktisk sommeren tatt seg en tur til Oslo, så jeg dro ut med første båten jeg rakk rett etter jobb. La meg til på et skjær helt ut mot fjorden, og lå på lading et par timer før løpet. En deilig liten forsmak på ferien.

Formen var ikke særlig mye bedre enn den var på det første løpet uka før. Forkjølelsen sitter godt i, og jeg hoster veldig, veldig mye - og hardt. Faktisk så mye at jeg er i ferd med å hoste på meg brist i et ribbein på venstre side. Har gjort det en gang tidligere, så jeg kjenner igjen symptomene. Har konstant ubehag på venstre side nå, og kjenner at det stikker til når jeg hoster. Foreløpig har det ikke skjedd noen stor skade, tror jeg, men hvis jeg ikke slutter med disse hostekulene snart, kommer det til å gå skeis. Og da tar det tid før det blir bra. Sist tok det seks uker husker jeg.

På toppen av det hele "kollapset" jeg under oppvarmingen på SRM på onsdag. Rett før vi var ferdige med en oppvarmingsrunde fikk jeg akutt vondt i magen, vondt i hodet og ble voldsomt svimmel. Kaldsvetten spratt, og jeg måtte bare legge meg ned. Så det ble med oppvarmingen og tilskuerplass den onsdagen.

Men jeg greier bare ikke tanken på å gå glipp av noe som helst, etter å ha gått glipp av så mye, så lenge. Så på torsdag ble det nok et løp med forkjølelse - noe annet hadde vært en sensasjon.

Jeg og Astrid i skravlemodus (foto: Frode Klevstul)

Masse kjentfolk som vanlig, godt vær og topp stemning. Fikk litt kjeft fordi jeg hadde glemt Mærraøltrøya, men det var jo i grunnen også fortjent. Som Komfortsona IL-Bengt bruker å si; det er hardt miljø på disse Øyaløpene. Man risikerer å bli utsatt for tyn for både det ene og det andre...

Gjennomgangen av løypa/oppvarmingen gikk bra denne gangen. Noen hostekuler før start fikk jeg, men det var til å leve med.

Jeg målte mine motstandere før start, og ganske så kjepphøy sa jeg til Astrid at jeg bare så ei som jeg trodde kunne slå meg. Og det gjorde hun, og sånn ble det. Ergo: jeg ble nummer to. Veldig fornøyd med det ut fra kroppens tilstand.

Fikk omtrent samme dødsralling som jeg fikk på Menyløpet allerede opp den første bakken. Så da måtte jeg slippe ryggen til Kåre og Régis som jeg lå bak, og hadde planlagt å holde hele veien.

Etter det ble jeg liggende alene resten av løpet. Lang fram til ryggene foran, og ingen til å true meg bakfra. Så da løp jeg bare i mitt eget tempo for å holde pusten (aka: dødsrallingen) sånn noenlunde under kontroll.

Hadde det bare vært 100 meter til... (foto: Frode Klevstul)

Ned den siste bakken før oppløpet så jeg plutselig en kjent rygg et godt stykke langt foran meg. Det var samme fyren som jeg løp forbi på siste strekket på Hovedøya. La inn et gir til, og kom nesten opp i ryggen på ham. Men han slo meg så vidt - denne gangen... Skulle visst det litt før, så hadde jeg greid det. Men det er fortsatt ett løp igjen neste torsdag. Håper jeg har greid å riste av meg forkjølelsen da, og at jeg greier å unngå mer skade på ribbeinet.

(foto: Frode Klevstul)

Tross forkjølelse, kollapser og skadde ribbein. Jeg er et eneste stort glis på omtrent alle bilder fra torsdag, og sånn har det i grunnen vært de siste månedene. Det sier vel i grunnen alt om tingenes egentlige tilstand. Disse forkjølelsene er bare små tilbakeslag som jeg kan leve med.

Spekematservering etterpå. Jeg sto opp kl. 05.30 samme morgen for å steke eggerøre av 48 egg. Vel verdt innsatsen. Fra venstre: Astrid, Régis og Signy. (foto: Frode Klevstul)

Men nå har jeg ikke tid til flere virusbesøk, for det er bare 62 dager igjen til Oslo maraton. Og mye hard trening gjenstår. For fram til nå i år har jeg bare luntet og jobbet med grunnlaget, det er på høy tid å bli rask.

Billedserie fra løpet (Frode Klevstul)