What happens in Vegas...

...blir på bloggen!

Vi ankom Las Vegas sent på selveste julaften. Siden det har det kun blitt to morgenløpeturer på en av verdens mest kjente gater; Las Vegas Boulevard, bedre kjent som The Strip. Hvilket betyr at jeg i løpet av én løpetur kan løpe forbi Venezia, New York, Paris, Sahara, Monte Carlo, Egypt og skimte Rio m.m. Dette er verdens sykeste by - ingen tvil om det!..

Vi har slitt med jetlag, og jeg er fortsatt ikke helt i gjenge, så det er tidlig i seng og tidlig opp. Hvilket betyr at jeg har vært ute på mine løpeturer mens de siste natteranglerne sjangler hjem, veldig spesielt... Men heller ikke her er jeg den eneste som er ute og trener tidlig om morgenkvisten.
Dessverre har vi vært skikkelig dårlige til å leve opp til Las Vegas-mytene, siden vi ikke akkurat er noen storgamblere, og slokner altfor tidlig om kvelden til at det rekker å bli noen skandaler. Det er skikkelig flaut, så vi skal gjøre et siste desperat forsøk i kveld...

Fra én av kveldene hvor vi forsøkte, men det ble med den ene - selv om den var stoooor!

Været har vært fint her, vi greide heldigvis å komme oss unna snøstormen i New York. Her er det som i april/september i Norge sånn omtrent. Deilig!
I dag er det faktisk spådd regn, mot alle odds (her regner det sjelden mer enn én dag i måneden), noe som har spolert den planlagte utflukten ut i ørkenen. Hittil har det ikke kommet noe, men det ser ut til at meteorologene nok får rett etter hvert. Veldig synd, men jeg anser det ikke som usannsynlig at jeg kommer tilbake hit en gang, og kan få meg en tur ut i den fantastiske naturen som omgir denne byen en annen gang. Seks dager i denne byen er faktisk ikke for mye... Men blir jeg kalt ma'am én gang til nå, begynner jeg å grine!

Tiden i Vegas har blir brukt til vandring rundt på de enorme casinohotellene, The Strip opp og ned og masse, masse shopping - i tillegg til all etingen så klart... Beina er helt ødelagte av alle vandringen og køståingen, så jeg har måttet ta en pause fra løpingen. Blir mye å ta igjen på nyåret.
Sålene gjør meg i tillegg ekstra sliten i beina, men jeg får i hvertfall gått dem inn. Har enda til gode å løpe med dem.

Rannveig med armbånd som bevis på at man er klar for Buffet of Buffets...

Kø er et stikkord for denne byen, i tillegg til ofte manglende køkultur. Kan bli litt mye for en i overkant velorganisert og systematisk nordmann til tider. Mandag kjøpte vi oss dagspass til sju - 7 av buffétene på hotellene som ligger på midten av The Strip. Vi greide fire av dem i løpet av 24-timer, og fikk i oss sikkert like mange tusen kalorier. På lunsjbufféten til Caesars Palace sto vi én time i kø, mens vi sto i hele to timer på kvelden for å komme inn på middagsbufféten til Paris. OMG!
Da Rannveig i tillegg hadde blitt så kvalm av den enorme margaritaen jeg hadde kjøpt for å holde det gående i køen, at hun ikke orket mat i det hele tatt, var det klart at det hele var en heidundrande suksess. Heldigvis er vi våkne så tidlig at vi slapp køene til frokostbuffétene.

Blide køståere på Caesars - sånn så vi ikke ut etter 2 timer i kø på Paris.

Mat og shopping er to andre stikkord, det blir overvekt både på kroppen og i bagasjen på veien hjem. Og enda har jeg noen dager igjen til shopping (og eting) også i New York før vi tar turen tilbake over Atlanteren.
Godt jeg ikke har råd til mat når jeg kommer hjem, da...

Julemiddag ble fortært hos selveste Wolfgang Puck på Marcusplassen i Venezia...

I dag er planen å løpe en intervall på mølla inne på treningssenteret på hotellet vi er på nå, som forresten er helt utrolig bra. Vi har flyttet fra Flamingo over på New York New York nå, og dette er litt av et sted... Anbefales til de som noen gang skal til Vegas.

God Jul!

Futt'n Fart Running Team (aka Adelheid og Rannveig) ønsker alle en riktig god jul, eller Happy Holidays som det heter her vi er nå.

Posering foran Rockefeller Center hører så klart med.

Mer obligatorisk turistposering - utrolig surt var det men vi holdt ut!

NYC: To løpeturer i "Parken"!

Siri kommenterte til forrige innlegg at jeg burde begynne å komme og løpe med dem i Parken på onsdager. Så på onsdag innfant jeg meg i Parken, men ingen kjente var å se - men alene var jeg slettes ikke.

 Kanskje for fordi jeg befinner meg 6 tidssoner unna Frognerparken, og stedet var Central Park i New York. 
Det ble en skumringstur onsdag ettermiddag og en morgentur i dag tidlig.
I dag tidlig løp jeg hele runden (dvs. bilveien som går rundt hele parken innvending). Både i går kveld og i dag tidlig var det masse folk ute og trimmet, både powerwalkere, joggere, løpere og ikke minst masse, masse syklister. Aldri har jeg sett så mange forskjellige løpestiler på én gang - her kan virkelig alle løpe (?!).

Her løpes det ofte på film!

Jeg trodde jeg var skummelt tidlig ute da jeg satte i gang kl. 06.00 i dag, men det var allerede masse folk ute i samme ærend som meg.

Været her er skikkelig surt, det blåser friskt, så det var tungt med motvind i bakkene. For de som ikke vet det er Central park nemlig ganske så kupert.

I morgen er det treningsfri, men deretter satser jeg på at det blir mye løping videre i juleferien. Trolig kommer det rapporter om enda mer eksotiske løpeturer enn de to jeg har hatt her i statene så langt.

All I want for x-mas...

...is you!

Fotsengene ble hentet i dag - og jeg er 1900 kr. fattigere. Krysser fingre, armer, bein, tær og alt annet som kan bendes og bøyes for for at dette skal hjelpe meg tilbake til langdistanseløpingen igjen. Det skal testes mye i jula (ingen planer om juletreningsfri).

Måtte vente litt inne på kontoret til ortopedingeniøren mens han var og gjorde de siste tilpasningene. Der var alle veggene dekket av plakater av bilder av store norske idrettskvinner og -menn som takket for sålene de hadde fått - ergo bør jeg ha vært på rett sted. 
Foreløpig kjenner jeg at jeg blir veldig sliten under beina av å bruke dem, så jeg går for en sakte og gradvis tilvenning.

Nå er det siste intervalltrening med OSI som står for tur - uten såler.

Lav saldo på motivasjonskontoen

På denne tiden av året er det gjerne lønnskontoen det tæres hardt på, men for min del volder mangel på treningsmotivasjon meg mye mer bekymring enn økonomien. Sånn er det når man ikke har barn, da slipper man ganske billig unna alt annet som man burde ha stresset med nå så tett opptil jul.

Når det gjelder motivasjon, så går det opp og ned med den hele tiden, og det gjelder å holde det gående selv om lysten ikke alltid er helt på topp. Motivasjonssvikten jeg er inne i nå, kan sikkert tilskrives det langvarige problemet med føttene. Denne høsten har det ikke vært noen tegn til bedring - det blir bare verre og verre, og jeg må løpe kortere og kortere turer. Blir lei av å være så begrenset, og det at det konsekvent blir så innmari vondt etter en stund. Jeg savner de lange turene, nå holder jeg ikke særlig mer enn ei mil. Vet at det samme problemet oppstår også på lange skiturer, så det er også utelukket sånn tingenes tilstand er.

Trening har det likevel blitt denne uka. Da jeg overvant dørstokkmila (føltes som et ultraløp der og da) på mandag, var skituren virkelig verdt alt styret. På ukas styrkeøkter tirsdag og fredag har innsatsen vært langt under pari, så her er det skjerpings og ny frisk start på nyåret.
Onsdag strevde jeg meg opp alle motbakkene opp til Maridalsvannet og videre til Brekke på skikkelig vinterføre. Det var en skikkelig tung løpetur, godt det var bare nedoverbakker hjem.

Torsdag viste jeg meg på OSI-trening igjen og fikk med meg årets siste Soluret. Det var første harde trening etter sykdommen i forrige uke, pluss den nevnte motivasjonsmangelen, så jeg synes jeg var veldig flink som holdt ut fem runder. Tempo og intensitet var sånn passe, men jeg var der og jeg fullførte som jeg hadde planlagt.
Løp opp til Majorstua etterpå og tok 20-bussen hjem. I det jeg stiger på bussen sier bussjåføren: Jasså, orket ikke løpe lenger?!... Makan, altså! Gliste godt av den hele veien hjem.

I dag har jeg løpt en tur i byen i snøvær på skikkelig ruskete vinterføre. Var ikke for pyser å løpe i dag. Da jeg kom ned på Frognerstranda blåste det godt også - så slettes ikke verst når jeg egentlig hadde mest lyst til å ligge på sofaen og spise julemarsipan.
Selv om det var en tung løpetur, hjalp det på humøret å se på alle stakkarene som stresset rundt med handleposer i snødrevet. Jeg har ikke handlet én eneste julegave så langt, og er overhodet ikke stresset av den grunn... Slå den!

I morgen håper jeg det blir en liten skitur.

Bakrustur og skisesongstart

Søndag våknet jeg i bedre form enn forventet, tross inntak av et ukjent antall alkoholenheter (dog ikke et skandaløst antall) på julebord kvelden før. Forkjølelsen var også klart på vikende front. Uklart om dette kan tilskrives at jeg har tatt det så med ro den siste uka eller akevittens helbredende effekter.

Tross at formen var ganske god, snakker vi ikke toppform, så en skitur ble altfor mye styr til at jeg orket det. I stedet ble det en løpetur rett etter mørkets frambrudd i min faste byrunde på 11 km.
Turen gikk slettes ikke så verst. Jeg har lite erfaring med trening dagen derpå, og det er sikkert heller ikke bra på dager hvor hjelmen er trangere enn min var i dag. Det kommer garantert til å bli en god del sjanser til å teste bakrusløping i juleferien. Satser på at det går like bra da også.

I dag dro jeg rett hjem fra jobb klokka tre (var på jobb 07.00). Skiftet i en fei, smurte skiene med et tjukt lag blå ekstra og satte kursen mot Sognsvann. Klar for sesongens første skitur. Har vært litt treg, men nå er jeg i gang...
Tenkte i mitt stille sinn det var litt mye styr for en liten skitur da jeg satt på banen oppover, pluss at jeg var kald, særlig på fingrene. Da jeg gikk forbi Svartkulp begynte varmen å bre seg i kroppen, etter hvert også ut i fingrene, og jeg skjønte hvorfor det var verdt alt styret. Det er bare så utrolig fint å gå på ski. Så det ble 10 km med oppoverbakker i pur skiglede i dag; lysløypa fra Sognsvann til Frognerseteren.

Føret var skarpt og løypene ganske så utslitte etter helgens strabaser, så jeg var glad jeg gikk fra Sognsvann og ikke den andre veien. Jeg er ikke akkurat noen kløpper på nedoverbakker, og når man tar med i beregningen at dette var den første skituren siden forrige vinter; vi snakker skikkelig Bambi på isen-tendenser.

Da jeg kom opp til Frognerseteren var lysløypa slukket, så det var litt skummelt. Men det var måneskinn som hjalp litt. Fikk en fantastisk utsikt over byen som jeg ikke rakk å ta bilde av, siden jeg måtte sprinte for å rekke t-banen.
En skikkelig velanvendt mandagskveld. Måtte det bli mange sånne i vinter.

Om én uke i dag skal jeg hente jeg fotsengene mine - håper det blir årets beste julegave!

10 km oppvåkning...

...fra de døde?!
Etter tre dager under ett teppe på sofaen, samt én hvor jeg helt klart burde oppholdt meg der, men ikke gjorde det - måtte jeg ut på en løpetur igjen. Antakeligvis var trangen mye mer av det psykiske slaget enn det fysiske. For å gjøre det så snilt som mulig, valgte jeg å legge løpeturen til Bislett.
Tross at kulden er mye mindre påtrengende i dag enn den har vært, føltes turen ned dit både slitsom og kald (frosne tær og fingre da jeg kom fram).

Det var mye kjente fjes på Bislett i dag; alt fra Espen Barth Eide til Christina Bus Holt, men ingen jeg kjente som jeg kunne løpe med. Synes derfor at jeg var flink da jeg hadde holdt ut 10 km, i lav fart med altfor høy puls - men noe annet var i grunnen ikke å forvente.
Man skulle kanskje også tro at fire dager med full hvile skulle gjøre at beina føltes bra, men det var slettes ikke tilfelle. Følte meg stiv, og fant noen vondter både her og der. For mye hvile er altså av det onde, det er dagens lærdom.

I kveld er det julebord igjen, men siden formen er så der, blir vel det en rolig affære for min del. Men det er selvsagt verdt å sjekke om akevitt kan ha noen effekt på forkjølelse - man skal uansett aldri undervurdere en god placeboeffekt.

Har helt nypreparerte ski også, så hvis formen er sånn noenlunde i morgen, så tror jeg at det er på tide med sesongpremiere. Men det blir uansett bare en kort og rolig tur - kommer til å ta det med ro til jeg er frisk igjen.

Stem på Heming!

Lite å melde på treningsfronten for tiden. Var feilskodd i forhold til vandringen opp og ned til KSI-hytta i helga, noe som endte i veldig store smerter av den dessverre nå godt kjente sorten.
Det hjalp sikkert heller ikke på at når beina utpå lørdagskvelden var godt bedøvet grunnet et til meg å være uvanlig høyt alkoholinntak, fant det for godt å innfinne seg på dansegolvet. Og det er mye godt å si om det å være i sitt livs fysiske form, men i dette tilfellet jobbet det vel mot meg... Man holder ut en del lenger enn man strengt tatt burde!
Mandag var jeg derfor så sårbeint at jeg ikke turte bevege meg på intervalltrening, men tok en rolig tur på egenhånd i stedet. Deretter kjente jeg at det begynte å krible i halsen, og i løpet av natten har feberen og forkjølelsen kommet snikende... Så da blir det en rolig treningsuke, jeg får satse på å hvile meg i form til kommende lørdags julebord (og sånn går no dagan...).
Men jeg har endelig greid å få levert inn skiene til preparering, så da kommer det kanskje bedre tider.

For én gangs skyld skal jeg derfor vie et innlegg til noen andre enn meg selv:
Mr. Sognsvann rundt medsols himself, Heming Leira er nominert til Aftenpostens Årets osloborger 2010. Det er et tøft beite, åtte kandidater er nominert og alle fortjener hederen. Men av de åtte, er det helt klart Hemings innsats jeg kjenner best til.

Silja og Heming tråkker i gang tidtakersystemet på Fagervann opp i juli.

For å stemme på Heming, gjør følgende:
SMS: Send «oslo4», til 1905 (1 kr pr. melding)
eller 

E-post: Send Heming Leira til osloborger@aftenposten.no
Kun én stemme pr. person. Doble stemmer blir luket ut.
Aftenposten må ha din stemme senest fredag 17. desember kl. 23.00.

Les mer i Aftenposten og på Kondis.

For de som ikke kjenner Heming, så er han primus motor og engasjert ildsjel bak Sognsvann rundt medsol. På de 10 årene løpet har blitt arrangert, har han kun vært borte én onsdag. Det er dedikasjon det!

I tillegg står han bak både Motbakkeløpene i Maridalen og fjorårets nykommer Øyakarusellen. Mye tyder også på at vi neppe har sett slutten på løpsinitiativene, eller hva sier du Heming?

Han er også til stede på de fleste andre løpsarrangement på Østlandet og mer grisgrente strøk, enten som speaker eller for å dekke det for Kondis.no, der han er nettredaktør.
I sesongen som gikk begynte han i tillegg å løpe litt selv igjen, så vi håper selvsagt at han også kommer til å delta oftere på løp som deltaker igjen i året som kommer.

Heming som speaker og DJ på Bislett 24-timer (holdt ut mye lenger enn løperne, tipper jeg).

Heming var den første jeg ble kjent med i løpermiljøet, og jeg er sikkert ikke den eneste som har det sånn. Han var den første løpervennen jeg hadde på Facebook osv. Han er en inkluderende person, voldsomt engasjert, driftig og ikke minst som vi sier der jeg kommer fra, høgmeldt. Dette er en mann med innebygd ropert, noe alle som har vært på Sognsvann en onsdag kveld sikkert kjenner til.

Til neste år skal jeg også være med på å arrangere SRM hver fjerde onsdag, pluss at jeg også har påtatt meg å være med og arrangere minst ett (men gjerne flere dersom jeg er i Oslo) av motbakkeløpene i Maridalen. Og vi er mange som bidrar og hjelper Heming med dette, men uten ham tviler jeg på at noen av disse arrangementene hadde vært mulig, eller i hvertfall holdt det gående så lenge.

Håper du vinner Heming, det hadde vært vel fortjent! Så stem i vei, folkens!

5-års røykesluttjubileum!

I dag feirer jeg 5-års røykesluttjubileum - det føles som et helt liv siden, og det er det vel kanskje også... Resirkulerer i dagens anledning deler av fjorårets innlegg for å markere dagen.

Fra TdF på 1920-tallet - forholdet mellom røyking og idrett var litt annerledes før...

På tampen av et julebord inhalerte jeg mine siste drag av en sigarett for nøyaktig fem år siden. Da jeg sluttet hadde jeg vært av og på som røyker i ca. 10 år (ungdomsopprøret kom veldig sent).
Hadde perioder hvor jeg røykte mye (eksamen!) og perioder hvor jeg røykte mindre (4-5 om dagen). Grunnen til at jeg sluttet var egentlig ikke at jeg var lei av å røyke - jeg og røyken var fortsatt gode kompiser, men jeg hadde faktisk begynt å tenke på de langsiktige helsemessige konsekvensene.

Hadde ingen helseplager av røyken da jeg sluttet, selv om jeg garantert hadde merket en ekstrem forskjell hvis jeg plutselig ble plassert inn i min fem år yngre kropp i dag (uff!). Pengene jeg brukte på Marlboro lights bekymret meg også lite, det er så mange uvaner og rare ting man søler bort penger på uansett. Kan ikke si at jeg merket det aspektet ved røykeslutt i etterkant heller (og løping er nok en mye dyrere hobby enn ML).
Likevel, tross lite målbare grunner for å slutte, da jeg gjorde det var jeg helt bestemt på å gjennomføre og at det skulle være slutt for evig og alltid. Hadde gjort et par forsøk tidligere, men havnet sakte
men sikkert utpå galeien igjen (festrøyking - bare glem det, plutselig er hver dag en fest!).

Angrer jeg så i dag på at jeg brukte 10 år av livet mitt på denne (u)vanen - nei, egentlig ikke... Alt skal ikke være helt etter boka i livet, og kanskje er det ikke en optimal fortid i forhold til dagens satsing innen kondisjonsidrett, men lite å få gjort med det nå. Den ene V02maksmålingen jeg har gjort var veldig god, så det har uansett gått bra. Fantastisk hvordan kroppen heler seg selv!

Er det noen fare for at jeg skal sprekke i dag? Eh, nei!... Røykingen føles som et helt annet liv, og løpingen er mye viktigere enn å se kul ut med sigg på fest (så ofte som det skjer).

Hvis noen lurer på hva min oppskrift for å lykkes var, så var den i grunnen ganske enkel, og de samme mentale metodene brukte jeg senere da jeg slettet en god del kilo fra displayet på baderomsvekta. God og nøye planlegging er viktige stikkord.

For det første gjorde jeg noen grep på forhånd, blant annet sluttet jeg å røyke etter et gitt klokkeslett på
kvelden noen uker i forkant, og tok en nikotintyggis i stedet dersom suget meldte seg (og det smaker blæhhh!). Røykesluttdatoen var også satt på forhånd; siste sigg ble inntatt på julebord på jobben (jeg kan ikke huske den...). Grunnen var at jeg stort sett aldri orket tanken på røyk "dagen derpå", og har man først gått én dag uten røyk kan man jo like så godt gå én til og én til osv.

Jeg hadde også kartlagt alle "problematiske" situasjoner som kunne dukke opp etter røykeslutt, og bestemt meg for hvordan jeg skulle takle dem - og det gjennomførte jeg også. Jeg hadde også vedtatt at hjelpemidler var lov (uansett hva ekspertene måtte si), hvilket betydde nikotintyggis til hverdags og hamsterbleier på fest. Og det funket, det verste suget ga seg, selv på fest.

Det kom som en overraskelse på meg da jeg sluttet denne siste gangen, hvor fysisk avhengig jeg faktisk var av nikotin. Ved tidligere røykeslutt var det kun den psykiske avhengigheten som hadde plaget meg. Siden jeg sluttet i desember, gikk det ikke lenge før jeg måtte teste ut min nye røykfrie tilværelse i festsammenheng, og det gikk veldig bra.

En annen grunn til at det gikk så bra, og som også forsåvidt henger sammen med planlegging, er at jeg var helt bestemt på at jeg skulle lykkes og at det virkelig var slutt denne gangen. Hvis bakdøra for å mislykkes aldri åpnes, så mislykkes man heller ikke. Jeg mener at alt man gjør her i livet er valg, og at det å sprekke/mislykkes også er et aktivt valg,selv om mange nok ikke liker at jeg sier det. For, hvis man før man går på fest f.eks. tenker at man kommer til å bli utrolig vanskelig å ikke sprekke/la være å ta seg en røyk, at man kommer til å føle et forferdelig sug og få lyst på, og at man skal prøve å ikke gi etter for suget, men er usikker på om man lykkes - ja, det var det med selvoppfyllende profetier da... Og dette kan jeg si, for disse tankene har jeg tenkt selv og handlet deretter.

Denne gangen var jeg derimot skråsikker på å lykkes, det var bare ikke et alternativ å sprekke.
Jeg var også innstilt på at det skulle gå greit og være uproblematisk, og igjen; det er det med selvoppfyllende profetier. Nikotintyggis og snus ble fort forkastet (det kunne aldri erstatte min gamle venn ML uansett), etter et par uker var det fysiske suget helt borte, og siden det har jeg vært på den smale sti og mentalt en ikke-røyker. Men andre må fortsatt få røyke så mye de vil!

Et siste råd fra meg er å finne egen grunn for å slutte, ikke en ytre. Du må gjøre det for deg selv, ikke for at noen andre synes du skal gjøre det. Indre motivasjon må til for å lykkes!

Om denne oppskriften er allmenngyldig, vet jeg ikke, men den fungerte for meg.

Morsom svømmeøkt (om det nå er mulig?)...

Jeg fikk meg en smell under venstre fot (akutt betennelse, samme som ved målgang i OM) halvveis på mandagens intervalltrening. Ytterligere kommentar er unødvendig - det er visst alltid noe med de beina mine...

Veldig synd at det skjedde, for jeg koste meg skikkelig inntil det inntraff. Er så bare utrolig morsomt å løpe fort i svingene inne på Bislett - det føles som om det går i 100 km/t, minst. Jeg løp også sammen med ei som er omtrent jevngod med meg (hun er raskere), så vi byttet på å dra. Veldig, veldig gøy, er så lenge siden jeg har løpt fort! Har en tendens til å dra i gang som ei våryr ku som slippes ut på sommerbeite, for så å sprekke som en ballong de siste meterne på kortintervaller, men samma det... Men plutselig var det altså slutt, og jeg ga meg med en gang det skjedde.

Det er allerede mye bedre, men jeg valgte likevel å bytte ut dagens planlagte løpetur med ei lengre økt i svømmehallen. Jeg tilbrakte barndommen i svømmehallen, inntil jeg gikk utrolig lei av det og sluttet brått og totalt ved inngangen til tenårene. Altså kan jeg svømme, men synes det er veldig kjedelig. Hver gang jeg drar i svømmehallen er det med alle intensjoner om å være der ei stund, men sånn ca. 20 min etter er jeg møkk lei og ligger i badstua.

Nå er det ei god stund siden siste forsøk på ei svømmeøkt. Jeg trente ganske hardt i slyngene i går, så det var mye såre muskler som skulle til pers, særlig i øvre rygg og skuldre. Var litt sent ute (var på plass 07.10, ikke 07.00!). Det var uvanlig lite folk, og etter ganske kort tid fikk jeg en hel bane helt for meg selv - stas! Kom inn i en god rytme. Hadde bra fokus på teknikk og pust, og bare fløt fram uten særlig anstrengelse. Siden jeg har en grei grunnteknikk inne, kan jeg crawle i ganske bra fart - lenge, lenge uten at det føles veldig slitsomt. Dessverre synes jeg det fort blir kjedelig.

Men før kjedsomheten tok meg begynte jeg å legge merke til at et mønster utviklet seg i banene på begge sider. Jeg ble brukt som hare for intervalltrening (eller hva det nå var de drev med...). Jeg så at de sto og ventet, og i det jeg snudde fikk jeg følge i 25 eller 50 meter før det var stopp. Når jeg kom tilbake til der de sto, var det på'n igjen. Det er rimelig godt for selvfølelsen når du selv bare lunker av gårde i nesten en time uten større anstrengelse, mens andre må gi absolutt alt de har for å greie og holde følge 25-50 meter. Svømming er en utilgivelig sport dersom man ikke har teknikken inne (og jeg kan slettes ikke skryte på meg å være verken spesielt god teknisk eller særlig rask).

Da jeg hadde holdt på en god stund, og begynte å bli ganske så høy på pæra av min egen prestasjon, dukket det opp en bekjent som også er løper (dog en mye, mye bedre en enn meg). Han har vært mye skadet de siste par årene, og har derfor svømt mye, og dessverre for meg blitt en skikkelig racer på det i tillegg (visstnok tilbakelegger han 6-8 km på ei økt for tiden). Så da han dukket opp, ble jeg brått skikkelig akterutseilt. Det var ingenting annet å gjøre enn å innse nederlaget og krype slukøret inn i badstua...

Svømming er veldig bra trening, synd det er så kjedelig! Hvis jeg skal gidde å drive med det, tror jeg at jeg må finne noe å trene til, et formål. Har noe konkret i tankene, så får vi se - kanskje jeg blir mer å finne i bassenget til neste år?