Fysisk test og store omveltninger på treningsfronten, pluss, pluss...

Først en liten historie om da to selvsikre typer fra Rye 2 stilte til start i UCK karusellritt på Jessheim.

Selfie først start. Som sagt, selvsikre typer klare for å herje på resultatlisten.

Noen flere ryttere fra Rye som fant veien - hele veien...

Vel, jeg hang med feltet i 40 km/t i 25 km. Så var jeg litt for defensiv i en nedoverbakke, og mistet fart inn i en lang stigning.Da forsvant feltet, gitt. Jeg er definitivt ingen klatrer. Merking var det så som så med. Så plutselig var jeg med i "Finn på din egen løype-rittet". Men vi var to stykker i samme situasjon, vi hadde mobil med Google maps, det var fint vær. Så det ble en fin tur likevel, og 10 ekstra bonuskilometer. Det var fortsatt Cola og boller igjen da vi kom i mål. Så en vel anvendt kveld likevel, selv om det ikke ble noen plassering. Neste gang...

Men over til temaet. Jeg tror jeg ble medlem av Studentidretten første gang i 1996. Siden jeg enten har studert eller jobbet ved Universitet i Oslo fram til april i år, har jeg ikke sett noen grunn til å bytte til en annen treningskjede. Som ansatt ved UiO fikk jeg subsidiert trening, så et halvt år i Studentidretten kostet bare litt mer enn én måned på Sats. Treningstilbudet har nesten vært bedre enn på de store kjedene, siden det også er svømmehall inkludert i abonnementet.

Det er offisielt!

Men nå er det slutt, en epoke er over! Jeg startet jo i ny jobb 1.april. Siden jeg allerede hadde betalt for et halvt år, har jeg ikke behøvd å tenke på hva jeg skal gjøre før nå. Men nå er det store steget tatt.

Jeg har meldt meg inn i Magnat, som ligger på (om)veien mellom jobben og hjemme. Har tenkt en god stund at det så interessant ut å trene der, og nå passet det altså. Siden jeg endelig er litt på glid igjen på treningsfronten, og kroppen ser ut til både å tåle og like sykling, har jeg lyst til å kjøre på litt framover og finne ut hva som bor i denne kroppen.

Det er så deilig å kunne begynne å planlegge litt framover igjen, sette seg mål og ha noe å trene for. Våren har vært en skikkelig opptur. Den mellomste søsteren min sa til meg her forleden at hun ikke har hørt meg så gira siden jeg begynte å løpe; og det sier ikke lite - for da var jeg gira... Er nok et stykke unna euforien jeg opplevde da. Men jeg merker at motivasjonen for å komme seg opp om morran, og komme seg ut på trening, er ganske annerledes enn den har vært de siste par årene.

Endelig ble bunaden levert også - etter at alle de stor rittene er over så klart. Men da blir jeg i hvertfall stilig til eventuelle ritt i august.

Etter så mange år med trøbbel, har jeg også valgt å unne meg litt ekstra, så jeg har hyrt meg litt hjelp. Det kommende året planlegger jeg gå vitenskapelig til verks for å prøve å ta ut så mye potensiale som mulig av denne kroppen. Vi får se om det var verdt pengene neste sesong.

Skal man gå vitenskapelig til verks, må man gjennom en haug med fysiske tester. Så det har jeg gjort.
Siden det har gått så veldig bra på sykkelen denne våren, tross svakt treningsgrunnlag, regnet jeg egentlig med at testene skulle gå ganske greit. Jeg har også testet VO2maks en gang tidligere, i 2009 - og hadde da et ganske høyt 02-opptak (58,2). Tross at jeg bare hadde trent ett år og ikke er noen fjær akkurat. Regnet med at jeg skulle ha lavere V02maks nå, siden jeg ikke har trent så hardt som jeg gjorde da, pluss at vekta er høyere nå enn den var den gang.

Uansett. Det vi testet var terskelwatt på sykkel med laktatmålinger, V02maks på sykkel (som er en del lavere enn på løping) samt kapasitetutnyttelsen. Vel, jeg kanskje avsløre at det gikk veldig bra. Min estimerte løpeV02-maks er faktisk bedre nå enn den var i 2009, som var veldig overraskende.

Enda bedre er at jeg satte ny damerekord for terskelwatt i testlabben til Magnat. Ingen damer som har testet der tidligere har gått høyere enn 5 minutter på 240 watt for å finne sin terskel. Jeg måtte som førstekvinne ta 5 minutter på 270 watt for å finne min. Det var opptur! Og det tror jeg han som skal følge meg i vinter syntes også. Så nå skal vi jammen finne ut hva som bor i denne 40 år gamle kroppen.

Her er nå mine hårete mål for vinteren: trene meg opp til terskelwatt på 270 og V02maks på over 60. Veldig ambisiøst, særlig terskelwatten, så jeg går ikke akkurat i kjelleren om det ikke går. Hvis jeg samtidig kommer meg tilbake matchvekt, og greier å henge med litt lenger i bakkene enn jeg gjør nå, blir det gøy på sykkelritt til neste år. Jeg gleder meg allerede!
Lommeboka mi gleder seg nok ikke like mye. Sykling er en dyr, dyr idrett, og det ambisiøse treningsopplegget koster skjorta. Men jeg fortjener det, så det så.Som Rannveig sa (Futt): "Ikke har du bil, ikke har du barn, det går ikke ut over noen. Kjør på!" Det er søsteren sin det!

Og mens vi er inne på familie. Sist søndag syklet jeg, passende nok på Storcken min, opp til Toten for å feire 16-årsdagen til nevøen min OG inspisere min nye niese - hele 5 dager gammel. Den nye verdensborgeren er bitteliten og bærer av 50 % gener fra min familie og 50 % fra Columbia. Familiens første klatrer? For det må jo bli en syklist med den genblandingen?!... Sykkellagene bør kjenne sin besøkelsestid. Telefonnummeret mitt er katalogen.

Vel, det er lite annet enn sykling som står i hodet på meg om dagen, og det er også det jeg skal bruke ferien til. Fritid er jo fortsatt en enhet som måles best i tilbakelagte kilometer. Så stay tuned!

Lillehammer-Oslo: Om gleden ved sykling, lagfølelse pluss tegnestifter og bygdetullinger...

OBS! OBS! Dette innlegget er langt og full av voldsomme mengder kvalmende oppskryting av egen person. Så leser du videre er det på eget ansvar...

Klar for årets store mål.

Det blir langt mellom innleggene her. Jeg er travel for tiden. Enten jobber jeg, eller så sykler jeg. Siden sist har det skjedd mye; mye gledelig. Kort om en stor sak. Helga etter Vestfold rundt, som ikke akkurat var en god opplevelse, stilte jeg opp på sykkelritt igjen. Det gjelder jo å komme seg tilbake på hesten. Denne gangen var det Tyrifjorden rundt, og den korteste distansen på 64 km. Ladet ikke akkurat optimalt i forkant, siden jeg hadde syklet nesten 170 km med laget dagen før.

Ryeselfie i Spydeberg dagen før Tyrifjorden rundt

Men jaja! Den som intet våger, intet vinner. Og det var akkurat det jeg gjorde. JEG VANT!
Kjørte full guffe fra start. Raste opp Sollihøgda i en fart langt over evne, og beit meg med de beste damene over toppen. Rykket i utforbakkene og fikk stor luke. Men ble stoppet av et rødt lys hvor vi måtte stå i minst 3 minutt (ingen overdrivelse). Sleit som et dyr for å holde feltet i motbakkene etter det - og greide det så vidt. Fikk luke igjen nedover Billingstad, men politiet slapp en buss foran oss som ødela. Men det holdt likevel til seier. Dæven! Fint vær var det også...

Så jeg er veldig høy og mørk om dagen. Har skjønt at jeg er ganske sterk når jeg måler meg mot de andre på fellestrening, og mestringsfølelsen er tilbake. Så det eneste jeg fryktet foran Styrkeprøven var regn. Når det så ut til å bli oppholdsvær, var det bare å glede seg.

Lagbilde før start (foto: Tor-Erik Berg)

Vi var hele 27 stykker som sto på startstreken for Rye 2 utenfor Lillehammer lørdag kl. 07.57 (sto opp kl 02.45 for å dra dit - optimalt...). Av disse hadde 8 stykker, de antatt sterkeste rytterne i laget, fått i oppgave å danne en liten startrulle som skulle dra resten av laget de første milene. Og en av de 8 var meg, så ei powerdame; Siv Elin og 6 staute karer. Jeg ble satt inn etter at en av de andre meldte overgang til Rye 1 i siste liten. Jeg og Siv Elin tullet etter Tyrifjorden om at vi hadde blitt så gode at jeg måtte sykle baklengs og hun på bakhjulet hele veien til Oslo. Tøffe i trynet i forkant altså...

Spente ryttere før start. Meg og Siv Elin i tredje startposisjon med to sterke Thomaser bak oss i startrulla, og to kapteiner til å gi oss ordrer bak der igjen. Alt planlagt ned til minste detalj. (foto: Stein Erik Bostad)

For ei som i barndommen alltid var var den som ble valgt sist i gymmen, er det faktisk ganske stort å bli valgt ut slik, og ikke minst bli vist en sånn tillit etter så kort tid både som syklist og på laget. Gøy! Men hardt! For å ligge i startrulla betyr at man skal gjøre en ekstra tøff jobb. Når man ligger 8 i rulla, er det ikke mange sekundene mellom hver gang man er framme og drar. Men når man er så få, og ganske jevnsterke ryttere, så går det veldig smooth i rulla. Vi hadde også veldig god kommunikasjon i front og med kapteinene som lå bak oss. Så smooth gikk det faktisk, at selv om planen egentlig var å starte moderat, så hadde vi en snittfart på 38 km/t til Gjøvik - og da var det vi 8 som lå foran det meste av veien. Det tok en stund før kapteinene slapp flere inn rulla. Lagets målsetning for fart var 35 km/t. Vi lå derfor godt foran skjema.

Jeg har den siste tiden begynt å tenke på kroppen min som et diesellokomotiv med turbo. Det tar litt tid for meg å få maskineriet mitt skikkelig i gang, men når jeg først har fått fart på motoren kan jeg gå og gå og gå og gå i stor fart, og til og med på kort varsel sette opp en sprint. Det var derfor klart at jeg kjente det at vi gikk ut såpass hardt. Men etter en time i den farten følte jeg meg helt storveis - og den følelsen satt i kroppen løpet ut.

En av de første bakkene. Farten til Thomasene i front var i overkant høy for meg (diesellokomotivet hadde ikke helt fått i gang maskineriet) (foto: Tor-Erik Berg)

Da vi kom til Gjøvik var det veldig mange ryttere som var sendt inn i rulla - sånn at den hadde blitt litt for stor. Jeg ble derfor kalt ned for å ligge sammen med kaptein Espen mellom rulla og halen. Noe som i og for seg heller ikke er en lett oppgave. Det er en utsatt posisjon som tar mye vind, og det blir mye rykk og napp-kjøring. Forsåvidt hyggelig å ligge der å kose seg i godt selskap gjennom gamle trakter, men jeg hadde jo ikke tålmodighet til slikt. Følte meg kjempesterk og ville jobbe, så jeg ble egentlig litt snurt da jeg ble tatt ut av rulla - og begynte å lete etter et påskudd til å komme meg inn i igjen. Det var heller ikke så langt vi hadde kjørt oppover Østre Totenvei (rv 33) før folk foran begynte å be om å gå i halen for å hvile. Dermed benyttet jeg sjansen til å smette inn i storrulla igjen for å gjøre en jobb.

191 km og distansepers for meg.

Vi suste gjennom Østre Toten over Kapphøgda og ned til Skreia - og der var moroa over... For bygdetullingene slo til i år igjen - og vi ble blant dem det gikk verst ut over. En eller annen usjarmerende glæp hadde nemlig strødd tegnestifter i veibanen rett før vi kom ned bakkene til Skreia. Vi vet at det skjedde rett før vi kom, siden ingen i Rye 1, som kom minutter før oss, ble rammet. Hvor trist er ikke livet ditt dersom du finner glede i å ødelegge årets store mål for en gjeng glade mosjonister? Hæ? Det rammet eksempelvis ikke bare oss, men også en gruppe svaksynte som var ute og syklet rittet på tandemsykler. Fy f... for stusselig oppførsel! Skikkelig karstykke. Ble ganske flau over å være totning egentlig. Og det er heller ikke første gang det skjer, dessverre.

Uansett, vi endte med å sette ny klubbrekord for Rye i punkteringer; 21 av 27 måtte stoppe med punktering i og etter Skreia. Så en etter en forsvant folk ut til siden med flatt dekk. Det sto ryttere i veikanten hele veien ut over Totenvika og byttet slange.

I nyhetene står det at sabotasjen rammet 50 ryttere. Det stemmer overhodet ikke, det rammet mange flere. Skulle ønske de ble tatt og fikk en klask på lanken! Garantert at noen vet hvem som driver dette.

Jeg så og hørte selv selv at jeg hadde noe i framdekket, og håpet det var en tapebit (og det var det kanskje også i tillegg). Holdt et stykke ut i Totenvika, men så var det slutt. Flatt framdekk! Ikke visste jeg at jeg kunne så mange banneord. Mulig det ble oppfunnet noen nye der og da også.
Vel, jeg kan heldigvis å skifte slange selv. Så det var bare å sette i gang. Og det var ikke bare én tegnestift i framdekket, det var to. Jeg klønet en del fordi jeg dirret av sinne. Blant annet fikk jeg bremsene ut av posisjon, slik at hjulet ikke gikk rundt. Selv om jeg aldri har brukt patron for å fylle opp dekket, gikk det heldigvis greit. Så jeg kom meg på sykkelen til slutt. Men nå var jeg alene - og det var godt over 10 mil igjen til Oslo. Jippi!...

Men det var bare å kjøre på og håpe på det beste. Hadde ikke kjørt så mange kilometere før Jimmy fra laget kom susende forbi med en annen kar, så jeg la meg på hjul. Vi byttet på å ta føringer, men intensiteten var egentlig altfor høy. Han gjesterytteren holdt også en voldsomt tempo i motbakkene, som robuste typer som meg og Jimmy ikke er bygd for. Jimmy ga også uttrykk for at farten tok på. På veien møtte vi stadig lagkamerater som sto i veikanten og ordnet sykkel. Var det i det hele tatt noe lag igjen?

Jeg måtte også på do - selv om jeg hadde gjort alt jeg kunne i forkant for å unngå det. Laget skulle egentlig ha en stopp i Feiring for å få mat og drikke og gjøre unna nødvendige ærend. Men laget var oppløst, og de som skulle gi oss mat sto i Skreia og hjalp folk med å skifte slange.

Min plan ble derfor å stoppe på den offisielle matstasjonen på Stensby sykehus, og la de to andre kjøre videre - for nå MÅTTE jeg bare. I det vi nærmer oss matstasjonen så ser jeg at de siste ynkelige restene av laget (6-7 stykk?) ruller ut av matstasjonen. Så Jimmy ble med dem, og jeg gikk på do.

Dermed var jeg lonesome Ryedame igjen. Har i etterkant funnet ut at jeg tapte minst 14 minutter på punktering og dobesøk. Siden vi kjørte så hardt i Skreifjella hadde jeg ikke fått spist og drukket noe på en stund. Så jeg tok meg tid til å drikke en "is"kaffe jeg hadde på baklomma og spise et halvt Gullbrød. Aldri testet dette i konkurranse før. Men det fungerte som spinat gjør for Skipper'n.

I det jeg hadde tatt siste slurk av iskaffen, ble jeg tatt igjen av et lag fra Ottestad pluss noen gjesteryttere, og slengte meg med på halen deres. Og huhei, der gikk det unna - en stund. Men så hørte jeg at det var masse diskusjon - og farten gikk ned. Etter hvert fikk jeg spurt en i laget hva "kranglingen" dreide seg om. Det var visst noen i laget som syntes farten var for høy - og uenighet om man skulle dele seg eller ikke. Etter hvert tok vi igjen Carsten, Pål og Helen fra mitt lag. I det vi suste forbi, fikk jeg ropt til dem at de måtte hive seg med på halen de også. Og det gjorde de.

Ikke så lenge etterpå delte Ottestadlaget seg plutselig i en rundkjøring da vi ble forbikjørt av en del andre ryttere, og de fremre satte fart. Så jeg måtte ta en superkjapp beslutning. Beslutningen ble å rykke fra mine lagkamerater, forbi bakre del av Ottestad og støte meg opp på de som stakk. Og jeg greide det, lett! Som sagt, diesellokomotiv med turbo...

Så virket det som Ottestadrytterne summet seg, og skulle senke farten igjen. Så da måtte jeg støte meg opp på karene som hadde dratt oss med. Som det gikk unna med dem, men jeg greide å bite meg fast, så vidt. I det vi begynte å nærme oss Jessheim så jeg noen røde og blå drakter i det fjerne. Ikke lenge etter var jeg tilbake i det som var igjen av laget - og bremset meg inn i halen.

Var voldsomt imponert selv av at jeg hadde greid det - og på så kort tid. Ga også høylytt uttrykk for det. Høy på meg selv, ja!... Fikk også støtte av gutta at det var godt kjørt, samt en syrlig bemerkning om jeg ikke skulle fortsette å henge med "mine nye venner" som raste fra oss. Og når sant skal sies, så var det litt fristende. Men man kjører ikke fra laget sitt.
Lå litt på halen for å puste ut etter magadraget jeg hadde tatt fra Minnesund, og for å drikke og spise litt. For det var det ikke mye tid til i det kjøret for å komme opp, hadde jo tross alt kjørt inn 14 minutter på laget på ganske kort tid.

Farten til Rye 2 var en del lavere enn hos "mine nye venner". Så selv om jeg hadde brukt mye krefter for å kjøre meg opp, var jeg superklar for å gjøre en jobb i rulla - og raste inn i fartsrekka.

Ble veldig godt mottatt av de andre som lå der. En stund. For nå kommer vi til den virkelig kvalme delen. Jeg følte meg kjempesterk og superfresh, og ga uttrykk for at jeg var nettopp det. Men den følelsen var det få andre som delte. Da er det kanskje ikke helt innafor å snakke masse om hvor frisk man selv er i beina... I tillegg syntes jeg det gikk for sakte, og dro opp farten på føringene mine og kjørte for hardt i bakkene - og fikk med rette kjeft for det. Man må ta hensyn til lagets kapasitet. Så unnskyld! Jeg var bare så sykt gira av all actionkjøringen i opphentingen (det var så gøy), og ikke klar for en rolig tur inn til byen.

Tempoet i laget ikke var så høyt, som nvent (men høyere enn jeg følte at det var). Folk var slitne, og mange av de sterkeste i laget var borte. Flere og flere greide derfor å kjøre seg inn i laget igjen når vi nærmet oss byen. Ved målgang var vi hele 16 stykker som gikk inn sammen. Ikke verst.

Målet var jo å kjøre med en snittfart på 35 km/t - og det greide vi. Selv om nesten alle hadde stått i veikanten og byttet slange - og det tar jammen litt tid. For en tid vi hadde fått om laget hadde holdt helt inn med de sterkeste rytterne i rulla! Ikke nok med det, av de 5 damene som sto på startstrek var 4 stykker blant de 16 som gikk over mål. Det er STERKT! Det var bare Linda av oss 4 som ikke hadde punktert før vi kom til Vallhall. Men hun hadde også en tegnestift i dekket, og inne i hallen forsvant lufta ut av dekket. Hahahaha! Snakk om timing.

Alt i alt, selv om mye ikke gikk etter planen og det egentlig gikk delvis til helvete, hadde jeg en kjempemorsom dag og en kjempeopplevelse. Kom i mål med masse krefter igjen, og vet at jeg har kapasitet til å kjøre distansen en del fortere enn 35 km/t. Det er digg følelse. Akkurat nå er jeg så høy på egne prestasjoner at jeg trenger å jekkes ned noen hakk. Men etter tre tunge år med konstant nedadgående spiral, og en ekstra tung vinter med operasjon og bakterieinfeksjon og annet tull, så er jeg plutselig her?! Og oppnår alt dette på så kort tid.
Må være lov å skryte litt, sveve litt og sutte høylytt på karamellen. Nå lurer jeg bare på hvilke mål jeg skal sette meg framover. Tror de må være litt hårete... For jeg må jo fortsette nå som jeg er så godt i gang.
Takk til Lars Helge, Siv Elin og Ståle som overbeviste meg på Mallorca om at jeg var sterk nok til å prøve meg på Rye 2. Dere hadde rett!

Fasit. Høy fart til Gjøvik og høy fart i opphentingsperioden. Gikk ikke så sakte som jeg syntes fra Jessheim og inn heller...

I tillegg må jeg bare si at jeg synes det er imponerende hvordan jeg har blitt mottatt laget. Her kommer det ei dame inn, helt fersk i faget, som viser seg å være sterkere enn flere som har holdt på i mange år - og tillegg slenger hun masse med leppa. Kun ekte mannfolk tar det med godt humør! For i Rye 2 får man bare ros, oppbakking (og litt kjeft når det er på sin plass) og lov til å slippe til - slik jeg har gjort. Tusen takk alle sammen. Dere er superfine hele gjengen (uansett kjønn).

Unødvendig å si at det var høy stemning på banketten! Som for øvrig kom i stand i siste liten etter at jeg forsto at det ikke var planlagt noen bankett. Hæ? Krise!.. Jeg kommer jo fra idretter med sterke bankettradisjoner, så det ble ordnings på det. Og det blir bankett så lenge jeg får bestemme... Litt skallebank på søndag, det må sies. Men fresh i beina.

Vestfold rundt: med hjertet i halsen og kjeften full av grus...

Nok et startnummer som har vært ute i hardt vær.

Vel, ikke før var jeg ferdig med å få rensket ørene og tenna for grus etter Nordmarka rundt, så er det på'n igjen. Søndagens tur rundt Vestfold ble en våt opplevelse, så våt som det går an faktisk. Jeg ventet til siste liten med å melde meg på Nordmarka rundt, slik at jeg kunne følge med på værmeldingen. Men selvsagt snudde det så fort jeg hadde meldt meg på. Fulgte samme strategi før Vestfold. Men igjen snudde det, før det bedret seg litt igjen. Så da jeg sto opp søndag morgen var jeg ganske optimistisk, for det var bare meldt noen spredte dråper i Vestfold.

Men på veien nedover begynte det å bøtte ned; skybrudd. Jeg sjekket yr, og i følge yr var det oppholdsvær. Åh nei! Så når vi endelig kom ned til Horten gikk det opp for meg at jeg skulle kjøre 165 km på våt asfalt med høy sannsynlighet for øs pøs regn hele veien. Da gikk jeg rett og slett i kjelleren. Hadde bare ikke lyst! Og jeg er bare rett og slett ferdig med å gjøre ting jeg ikke har lyst til om jeg ikke må. Men det var for sent å trekke seg. Det er sikkert bra for karakteren, men f.. heller. Uansett, jeg rullet ut med laget meget mørk til sinns. Prøvde å snakke hardt til meg selv, men det funket ikke. Det var bare så j... langt til mål. Hatt samme problem tidligere på lange konkurranser - at jeg har det mentalt tyngst i begynnelsen av konkurransen, når kroppen ellers er sprekest.

Men som svenskene sier, det gjelder å gilla läget. Jeg hadde en jobb å gjøre. Første ritt med Rye 2 og generalprøve før Styrkeprøven. Det gikk ganske rolig i starten, og jeg kjørte først ut fra start, så jeg ble ikke dyvåt med en gang. Men det var ikke mange minuttene før man var våt til skinnet.
Det gikk likevel greit en stund, selv om jeg syntes det gikk drit sakte å tygge mil. Men jeg merket at det ble en del raske temposkifter i rulla. Noe jeg egentlig tåler, men jeg sleit med å få giret opp når jeg var på storskiva - og da ble det vanskelig å henge med når jeg ikke kunne respondere raskt nok.
Etter hvert som brillene ble mer og mer møkkete og det dugget på innsiden av brillene så jeg også mindre og mindre. Jeg er som sagt ny i dette gamet, og syntes dette bare ble skumlere og skumlere. I tillegg slet vi med at vi tok ble forbikjørt av et lag som ikke kjørte fra oss, biler som kjørte forbi og bremset oss. I det hele tatt. Jeg begynte å bli ekstremt sliten i hodet. For å toppe det hele merket jeg plutselig at jeg nesten ikke hadde bremser. Og dermed turte jeg ikke ligge så tett som jeg burde, og det ble tolket som at jeg var sliten. Gadd ikke krangle på det, og gikk i halen - og ble der. Selv om jeg hadde krefter til å jobbe i rulla. Regnet hadde på dette tidspunktet også tatt seg opp, og jeg så bare noen cm foran meg. Ikke gøy! Jeg var redd, redd, redd!

Hadde denne lappen i baklomma, og den var i tankene mine mange ganger underveis. Kanskje jeg bare skulle stoppe og sende en sms.

Ble tvingt inn i rulla igjen etter en god stund, men måtte da ned en tøff utforkjøring med en skarp sving uten bremser og syn. Nei takk!
Vurderte å stå av. Vurderte å slippe laget. I det hele tatt, det var ganske mørkt under topplokket. Men jeg var jo heller ikke alene om å ha det fælt. Vi var jo alle ute og syklet under disse forholdene. Samtidig merket jeg at jeg lett fulgte med laget, så da var det ingen grunn til å legge seg alene heller. Og det hadde vært ekstremt tungt å kjøre de siste fire milene alene.

På dette tidspunktet var det også noen som hadde måttet slippe. Men jeg hang med uten problem, og kom lett opp alle kneikene på den siste delen. Så det føltes iallefall bra.
Når vi begynte å nærme oss mål kom humøret også mer og mer tilbake. Snart var det over, og jeg hadde overlevd. Og Velominatiregel #9 sier: If you are out riding in bad weather, it means you are a badass. Period. Samtidig brøt jeg #6 Free your mind and your legs will follow. på verste vis (og sikkert en haug med andre også).

Før målgang ble jeg kommandert helt fram, slik sammen med de to andre damene som var igjen, slik at vi skulle først over målstreken. Det føltes ikke fortjent! Jeg kom i mål med krefter igjen, mens de fleste andre var helt på stålet. Vi tre damene ble faktisk nummer 4 totalt i dameklassen. Ikke verst.

Den mest kostbare koppen jeg eier.

Vel, dette lærte jeg litt av hvert av. Sykkelen skal definitivt på service før Styrkeprøven. Heldigvis har jeg midlertidig greid å fikse på bremsene selv. Eller hadde jeg ikke kunnet bruke sykkelen. Jeg har også lært at formen er der til å gjøre en jobb i rulla. Så jeg håper virkelig at jeg kan gjøre opp gjelda mi på turen fra Lillehammer til Oslo. I tillegg har jeg fått bevis på en mistanke om at fettforbrenningen min fungerer (har jo litt å forbrenne også da). Jeg drakk i underkant av to flasker sportsdrikk, spiste en gel og en halv energibar på hele turen, og var ikke i nærheten av å gå tom. Nyttig egenskap! For det er jammen ikke lett å få i seg så mye når man er i rulla. Enklere å spise seg opp i forkant og fylle på i etterkant.

Eller, har jeg egentlig lært? For i dag har jeg meldt meldt på Tyrifjorden rundt førstkommende søndag. Fellesstart. Yr varsler sol! Jada!

Nordmarka rundt: mitt første sykkelritt!

Når man først skal velge å debutere i et sykkelritt så velger man seg jo selvsagt et som er kjent for å være skikkelig hardt. 1625 høydemeter fordelt på 148 km rundt Nordmarka. Alle som har sett meg vet jo at jeg er bygd for klatring - not...

For å toppe det hele, tilsett en skikkelig dose drittvær og moroa er komplett. Altfor mange hadde kikket på yr og valgte å ta en DNS på søndag. Men ikke jeg. Har jeg betalt, skal jeg jammen ha valuta for pengene - og det fikk jeg...

Ganske bortkastet å bruke to timer på vask og stekk av sykkel på lørdag når man skulle ut å sykle i skikkelig møkkavær dagen etter.

I tillegg så har jeg veldig behov for å teste hvordan det er å sykle et ritt før jeg debuterer i rulla til Rye 2 førstkommende søndag. Her har det skjedd litt av hvert etter Mallorca. Jeg har blitt med i Rye 2, satt opptil flere distanserekorder og er påmeldt flere ritt, med Lillehammer - Oslo som det store målet. Så nå er det all in på landeveissykkelen.

Ryejentene i siste gruppe før start: Heini, Isabel og meg

Men tilbake til søndagens ritt. Siden det var så mye forfall slo de sammen en del startgrupper. Jeg startet i siste oppsamlingsheat sammen med to andre Ryejenter, Heini og Isabel samt Ingvild fra Oslofjord (som vant klubbmesterskapet i 2014, når jeg ble nr. 2).
Hyggelig å ha noen å kjøre sammen med - i hvertfall på papiret. For det gikk fryktelig fort ut fra start, som forventet egentlig. Så jeg beit meg fast bakerst i halen så godt det gikk. Det samme gjorde Isabel og Ingvild. Mens Heini hang lett med i front av halen. Det gikk veldig i rykk og napp der bak, så det var tøft å greie å henge på. Pluss at det sprutet voldsomt og man fikk tygge en del grus. Allerede ute i Bærum begynt vi å plukke folk fra startgruppa før, så det var oppløftende.

Isabel ble blåst av rett før stigningene opp til Sollihøgda. Jeg og Ingvild hang med gruppen et lite stykke opp i bakken, men med tanke på at det var 12 mil igjen, valgte jeg å slippe i stedet for å gå i kjelleren. Heini hang lett med gruppen, og endte opp med å vinne hele rittet. Huhei!

Så da var vi to, og bestemte oss for å fortsette sammen. I bakkene ned til Tyrifjorden slapp jeg kreftene løs og kjørte på. Det var den gøyeste delen av hele turen. På dette tidspunktet var også været ganske bra. Med den ville kjøringen fra meg begynte vi etter hvert å ta igjen menn som hadde falt av samme gruppe som oss og som hang seg på. Det var spede forsøk på å dele på å ta føringene. Men jeg hadde ett mål for rittet, og det var å kjøre så hardt jeg greide hele runden - og se hvordan kroppen ville reagere. Så jeg hadde null tålmodighet til å ligge bak når andre tok føringer, når jeg visste det ville gå fortere om jeg tok føringene selv (hør på hu tøffa, a...). Så da tok jeg føringen, med unntak av i bakkene, og kjørte på - uten tanke på hva som var taktisk lurt.

Det gikk radig til første matstasjon på Norderhov. De som sto der var kjentfolk fra laget, så der var det hyggelig å henge. Men man måtte jo videre. Fikk skikkelig punch i beina av de brødskivene med salami jeg fortærte på matstasjonen, så jeg endte med å blåse av alle jeg hadde kjørt sammen med på første flate. Så da var jeg alene. Hadde noen foran meg, men de kjørte raskere enn meg, så ryggene deres mistet jeg etter hvert mer og mer av syne.

Stigningen opp til Klekken gikk greit. Tok igjen en kar og blåste rett forbi. Neste stigning, opp Olimbbakkene etter Jevnaker, gikk også greit. Helt utrolig greit faktisk. Tok igjen en del her også. Hørte at det var noen av dem som planla å legge seg på hjulet mitt, men det rakk de aldri. Hehehehe....

I bakken ned til Roa begynte det å regne igjen, mer og mer og mer. I siste bakken opp til Grua ble jeg veldig våt, og begynte å merke at jeg ikke syntes det var så kjempegøy lenger. Så jeg hang lenge på matstasjonen på Grua, og skravlet med de som sto der. Til Grua brukte jeg 3,5 time - og med alle de motbakkene er jeg fornøyd med det.

I det jeg skulle til å legge ut på de siste 5 milene til Oslo, kom Ingvild og en annen fyr inn til matstasjonen. Hadde jeg vært smart her, så hadde jeg ventet på dem. Men det var jeg ikke, så jeg la i vei alene uten noen rygger å jage. I drittvær og motvind. Så det holdt ikke særlig lenge... Kroppen var slettes ikke tom, men skallen ble raskt veldig myk. Konkurranseinstinktet forsvant, intensiteten gikk ned, og plutselig var jeg visst på rolig langtur i stedet for ritt.

Prøvde å snakke hardt med meg selv, og ble enig med med meg selv om at jeg skulle kjøre tempo fra toppen av Gjelleråsen og inn. Men nederst i bakken opp til Gjelleråsen ble jeg tatt igjen av Ingvild og en hel gjeng av karer. Så da kom konkurranseinstinktet tilbake, og det ble fullt kjør inn til mål. Igjen så hadde jeg ikke tålmodighet til å ligge bak dersom jeg trodde det ville gå fortere om jeg dro selv. Holdt på å gå i frø når noen la seg i front og ikke tråkket på i utforbakkene, eller holdt farten oppe etter at de dro forbi (noe jeg blir generelt irritert over på generell basis; hvis du ikke har tenkt å holde intensiteten oppe etter at du har kjørt forbi - HOLD DEG FOR SVARTE BAK!). Men denne gangen hadde jeg ikke like rett i at det gikk fortest om jeg lå foran som jeg hadde tidligere i rittet. Flere av karene var sterkere enn meg. Men det var gøy å jakte - og plutselig var vi i mål - og rittet var over.

Jeg vet ikke hvor fort jeg kunne kjørt om jeg hadde ligget i en gruppe hele veien, og/eller kjørt hardt hele veien fra Grua og inn. Men jeg klokket inn på 5 timer og 9 minutter, uten å ha tatt meg helt ut. Får vel være fornøyd med det.

Våt, møkkete og glad for å være ferdig...

Vant faktisk klassen min, uten at det var veldig hard konkurranse der. Men er jo noe å ta med seg det også i sitt aller første sykkelritt. Så da har jeg seire/klasseseire i både løping, triatlon og sykling. Det skulle dere visst alle gymlærere jeg har hatt opp gjennom!

I følge klokka kan jeg ikke kjøre Vestfold rundt. Godt det ikke er den som bestemmer da...

Feiret med et dypdykk i den rikholdige bufféten som Rye hadde disket opp med (veldig imponerende servering) og en nystekt vaffel før jeg syklet hjem, våt til skinnet. Fikk ikke igjen varmen før godt utpå kvelden en gang.

Da er generalprøven unnagjort, og jeg mener at jeg besto den. På søndag er det som nevnt Vestfold rundt (165 km), hvor jeg debuterer i rulla til Rye 2. Gledegruer meg, og håper jeg greier å oppføre meg og være med helt inn.

Dannelsereise for en wannabe syklist (aka: treningsleir på Mallorca)

Oppdatering av denne bloggen går ikke akkurat i rasende fart for tiden. Det jeg skal fortelle om nå ligger et par uker tilbake i tid, men nå har jeg endelig fått tid til å sette meg ned og skrive noen ord.

Jada... Første bilde med Ryetrøye. Kunne valgt en dårligere setting. 

Men nå kan jeg avskrive nok en ting på 40-årskrisekontoen - sykkeltreningsferie på Mallorca. Egentlig var det triatlonleir med Rye tri. Men jeg kan jo fortsatt ikke løpe, og svømming er jeg ikke motivert for når jeg ikke kan konkurrere i triatlon. Så da er det egentlig bare sykling igjen. Men det ble et par turer i bassenget på turen altså, bare sånn at det er sagt...

Charterutsikt helt etter boka

Dette var min tredje chartertur, ever. Alle tre har vært treningsreiser. Fortsatt er jeg ingen fan av charteropplegget, men denne turen har vært helt fantastisk. Jeg kan virkelig anbefale Mallorca som reisemål, og skjønner hvorfor horder av syklister drar dit for å trene.

Liten pust i bakken på langtur i innlandet.

Jeg er på en liten oppadstigende tendens om dagen etter en mildt sagt trøblete vinter. Jeg ble operert i januar, uten at det medførte noen merkbar endring på problemene i hælen. Inntil nå. Jeg tør nesten ikke si det, men de siste ukene har både hælen og kneet vært litt bedre. Jeg er overhodet ikke friskmeldt, men nå er det en klar positiv tendens.

Solnedgang a la Mallorca.

For snart to måneder siden ble jeg også akutt syk en søndag; en bakterieinfeksjon. Da jeg endelig kom meg på legevakten etter en natt hvor jeg var så syk at jeg ble redd, fikk jeg faktisk tilbud om å legges inn. Men jeg valgte å dra hjem, og det gikk bra. Men bakterier er skumle greier. Fikk to tøffe antibiotikakurer, og det fungerte. Men infeksjonen og kurene det var veldig tøft for kroppen. Så jeg har slitt lenge etterpå. Så når jeg toppet det med miljøskifte ved bytte av jobb og lange sykkelpendleturer i veldig vått og kaldt vær, var det ikke annet å forvente at jeg ble forkjølet - og at det selvsagt skjedde dagen før avreise Mallorca.

Jeg begynte i ny jobb 1. april, og dro på ferie 9. april. Trengte jo ferie etter 6 arbeidsdager i ny jobb... Men når det er sagt; den nye jobben er definitivt en del av den generelle oppadstigende tendensen jeg nevnte.

Måtte ta det med ro de første dagene på turen. Men det var sikkert bra for kroppen det, og det finnes verre steder å slappe av enn Mallorca.

Møt sjefen på uteserveringen på Cap de Formentor

En type med drag på damene...

Ikke så rart med det blikket der...

Stilte velvillig opp på selfies (foto: Petra Jacoby)

På så mange vi selfies vi ville ha (foto: Petra Jacoby)

Som nevnt, Mallorca er et eldorado for syklister. Og den uka vi var der, var det høysesong. Var ikke en sykkel å oppdrive på hele øya. Jeg var litt sent ute med å bestille, og fikk bare sykkel i fem dager.

Leiesykkelen min. Begge syklene mine hjemme er blå, så å få en blå leiesykkel var jo som et tegn fra oven. Ver veldig fornøyd med denne.

Men var uansett syk, så det var ikke noe problem. Været uka vi var der kunne ikke vært bedre; ikke for kaldt og ikke for varmt. Men å bade i Middelhavet var en frisk opplevelse (tipper
 grader). Men jeg var uti to ganger likevel.
Friskere var det uansett å komme tilbake til snøvær flere dager på rad her i Oslo.

Sånn var det her i helga som var.

Tross sykdom rakk jeg å sykle litt fjell der nede, sette distanserekord og lære meg noen rullekjøringstriks.

Cap de Formentor

Det siste får jeg brukt for snart. For syklingen gikk veldig bra, tross sykdom, skade og lite trening, og jeg har nå bestemt meg for å sykle Lillehammer-Oslo på Rye 2. Så nå må det trenes. 

Fikk jo trent litt da...

Lunsjutsikt på distanserekordturen

Kaffepauseutsikt på distanserekordturen

Testet å sykle med laget i konkurransefart søndagen som var. Det var hardt, og det var skummelt - men jeg hang med. Så dette er lovende.

Dessverre glemte jeg igjen sykkelbrillene mine på hotellet i Alcudia. Brillene var billige, men å kjøpe nye ble dyrt. Men nå er jeg i hvertfall standsmessig utstyrt også på brillefronten.

Blå briller. Tilfeldig? Neppe. Ekte syklister er jålete har jeg lært. Jeg gjør så godt jeg kan.

Hvis du har lyst til å lese mer om treningsleiren med Rye tri så ligger det en artikkel om turen på nettsidene til Rye og på bloggen til Fullfartlingsom. 

Til å være så lite glad i å være med på bilder som jeg, har jeg jammen greid å snike meg med på mange av dem på de to nevnte lenkene...

Mallorca, I'll be back!

Postoperativ oppdatering

Nå har det gått en måned siden operasjonen. Stingene er tatt, såret har grodd og jeg gjør kjedelige øvelser flere ganger om dagen. Delvis jobber jeg med å få opp styrken i leggen igjen, pluss at jeg fortsatt har meniskproblemet. Men viktigst er at jeg tøyer, og tøyer og tøyer, slik at jeg ikke mister den forlengelsen av muskelen som jeg fikk gjennom operasjonen. Var hos manuellterapeut for en uke siden, og da målte vi hvor mye lenger muskel jeg har fått. Hele tre - 3 cm faktisk. Det skulle bli sånn ca. 6500 kr. per cm det. Mye mer om man regner med oppfølging hos lege og manuellterapeut i forkant og etterkant.

Og sånn går no dagan...

Om det har hjulpet på det problemet som er forsøkt løst er for tidlig å si. Jeg har gått og stått veldig lite siden operasjonen, så jeg vet ikke hva som vil skje om jeg belaster hælen mer. Men er nøkternt optimist. Har så langt ikke hatt smerter i hælen i etterkant, kun vagt ubehag. Men helt borte er det definitivt ikke. Gir det noen uker til, så får vi se om det må gjøres flere (dyre) tiltak.

Så lenge menisken ikke er bra igjen, skal jeg uansett ikke løpe. Så jeg tar tiden til hjelp. Og tiden slås ihjel med styrketrening og stretching samt litt sykling. Men må ta det litt pent når det kommer til sistnevnte enda. Godt det ikke ser ut til å bli noe særlig til skiføre i år heller, så går jeg ikke glipp av noe... Satser på at det er bart og fint til påske, slik at jeg kan få trent litt før jeg drar til Mallorca i april. Bør ha sittet noen timer på et sykkelsete før det, ellers blir det au...

Grønne nyttårsforsett 2015 og 2016

Har ikke akkurat vært noen racer på bloggingen de siste par årene. Men selv om jeg ikke skrev noe om det har, så fortsatte jeg tradisjonen med ett nytt grønt nyttårsforsett i fjor, og gjør det samme for 2016.

Jeg begynte med "grønne nyttårsforsett" i 2010, og har fulgt opp med ett nytt hvert år siden - samtidig som jeg følger opp de jeg har satt meg tidligere. Én ny og bedre vane greier man fint å innarbeide hvert år, men det gjelder samtidig ikke å gå ut for hardt.

2014s forsett har til tider vært tøft å følge opp, med mye reiser osv. Men jeg har prøvd, og for det meste har jeg vært flink. Men jeg kan fortsatt jobbe mer med å spise mer rent vegetarisk. Det har en tendens til å bli veldig mye fisk, og lite bønner og linser. Men jeg gir meg slettes ikke - og skal bli enda flinkere - så det så. Så langt har jeg i hvertfall vært veldig flink i 2016.

Apropos å følge opp mine tidligere forsett, så er jeg ganske stolt av at jeg satte ny rekord i sykle til jobben-dager både i 2014 og 2015. Så det forsettet følges i hvertfall opp. Grunnet operasjon, blir det nok ikke noen ny rekord i år. Men jeg kommer som nevnt i tidligere innlegg til å sykle mange flere kilometer, siden jeg skal begynne å sykle tur-retur Lysaker hver dag fra april.

Jeg er tilsynelatende en av veldig få som heiet på plastposeavgiften som dukket opp i budsjettforhandlingene i 2014. Selv mener jeg at den skulle blitt innført, og vært mye høyere enn det som ble foreslått. Flere land velger jo nå å forby plastposer. Dette landet er definitivt ikke en spydspiss innenfor miljøtiltak for sine borgere. Det er veldig fascinerende å se hvordan tiltak som er innført og blir sett på som en selvfølge andre steder, blir latterliggjort og harselert med i norske medier (og ikke for å snakke om i kommentarfeltene), jmf. plastposeavgift og bilfritt sentrum. Vel, det var politiske partier som kjempet mot farge-tv i sin tid også...
Jeg skal i hvertfall prøve å gjøre min egen innsats for ikke å bidra til søppeløya som seiler der ute i Atlanterhavet (ja, Atlanterhavet - The Great Pacific Garbage Patch har en slektning i Atlanterhavet).

2015 sitt fortsett var som følger: Bruke mindre vann, spesielt varmt vann. En vis kvinne sa en gang til meg (les: Synøve Brox): Å dusje uten å ha trent først er bortkastet bruk av vann!...  Kan ikke annet enn si meg enig i det, og det har jeg stort sett etterlevd i året som gikk. Som oftest, når jeg ikke er skadet og umotivert, trener jeg minst én gang om dagen - og får dusjet nok.  Kan melde om en klar nedgang i strømforbruket i 2015 som følge av den nye vanen.

Arkeologisk prosjekt 1: Lurer på hvilke skatter som befinner seg bakerst på andre hylle her?

Forsett for 2016: Kaste mindre mat. Jeg bor alene og kaster altfor mye mat. Har en tendens til å bli for ofte og for raskt fristet til å kjøpe mer enn jeg trenger, spesielt når det kommer nye produkter. Men er dessverre ikke like flink til å spise det opp. Så nå har jeg startet et prosjekt med å spise opp det som finnes i skapene; kjøkkenskapene, kjøleskapet og fryseren. Spent på å se hvilke skatter som befinner seg bakerst i skapet med tørrvarer. Det som finnes der har bodd der en stund.
For å få til en skikkelig skjerpings er det inn med handlelister og storhandel, og ut med å fly på butikken hver dag uten liste. Planen er at dette skal gjøre matbudsjettet lavere, og det så langt kan det virke som om det er en riktig antakelse.

Arkelogisk prosjekt 2.

Til slutt. Jeg har ingen barn, men opplever likevel at jeg stort sett er mer opptatt av hvilken klode framtidige generasjoner skal arve enn de aller fleste jeg kjenner som har barn. Det synes jeg er rart! Punktum finale!Tenk hvilke endringer vi kunne fått til dersom vi alle bare gjorde en liten innsats hver.