Lillehammer-Oslo: Om gleden ved sykling, lagfølelse pluss tegnestifter og bygdetullinger...

OBS! OBS! Dette innlegget er langt og full av voldsomme mengder kvalmende oppskryting av egen person. Så leser du videre er det på eget ansvar...

Klar for årets store mål.

Det blir langt mellom innleggene her. Jeg er travel for tiden. Enten jobber jeg, eller så sykler jeg. Siden sist har det skjedd mye; mye gledelig. Kort om en stor sak. Helga etter Vestfold rundt, som ikke akkurat var en god opplevelse, stilte jeg opp på sykkelritt igjen. Det gjelder jo å komme seg tilbake på hesten. Denne gangen var det Tyrifjorden rundt, og den korteste distansen på 64 km. Ladet ikke akkurat optimalt i forkant, siden jeg hadde syklet nesten 170 km med laget dagen før.

Ryeselfie i Spydeberg dagen før Tyrifjorden rundt

Men jaja! Den som intet våger, intet vinner. Og det var akkurat det jeg gjorde. JEG VANT!
Kjørte full guffe fra start. Raste opp Sollihøgda i en fart langt over evne, og beit meg med de beste damene over toppen. Rykket i utforbakkene og fikk stor luke. Men ble stoppet av et rødt lys hvor vi måtte stå i minst 3 minutt (ingen overdrivelse). Sleit som et dyr for å holde feltet i motbakkene etter det - og greide det så vidt. Fikk luke igjen nedover Billingstad, men politiet slapp en buss foran oss som ødela. Men det holdt likevel til seier. Dæven! Fint vær var det også...

Så jeg er veldig høy og mørk om dagen. Har skjønt at jeg er ganske sterk når jeg måler meg mot de andre på fellestrening, og mestringsfølelsen er tilbake. Så det eneste jeg fryktet foran Styrkeprøven var regn. Når det så ut til å bli oppholdsvær, var det bare å glede seg.

Lagbilde før start (foto: Tor-Erik Berg)

Vi var hele 27 stykker som sto på startstreken for Rye 2 utenfor Lillehammer lørdag kl. 07.57 (sto opp kl 02.45 for å dra dit - optimalt...). Av disse hadde 8 stykker, de antatt sterkeste rytterne i laget, fått i oppgave å danne en liten startrulle som skulle dra resten av laget de første milene. Og en av de 8 var meg, så ei powerdame; Siv Elin og 6 staute karer. Jeg ble satt inn etter at en av de andre meldte overgang til Rye 1 i siste liten. Jeg og Siv Elin tullet etter Tyrifjorden om at vi hadde blitt så gode at jeg måtte sykle baklengs og hun på bakhjulet hele veien til Oslo. Tøffe i trynet i forkant altså...

Spente ryttere før start. Meg og Siv Elin i tredje startposisjon med to sterke Thomaser bak oss i startrulla, og to kapteiner til å gi oss ordrer bak der igjen. Alt planlagt ned til minste detalj. (foto: Stein Erik Bostad)

For ei som i barndommen alltid var var den som ble valgt sist i gymmen, er det faktisk ganske stort å bli valgt ut slik, og ikke minst bli vist en sånn tillit etter så kort tid både som syklist og på laget. Gøy! Men hardt! For å ligge i startrulla betyr at man skal gjøre en ekstra tøff jobb. Når man ligger 8 i rulla, er det ikke mange sekundene mellom hver gang man er framme og drar. Men når man er så få, og ganske jevnsterke ryttere, så går det veldig smooth i rulla. Vi hadde også veldig god kommunikasjon i front og med kapteinene som lå bak oss. Så smooth gikk det faktisk, at selv om planen egentlig var å starte moderat, så hadde vi en snittfart på 38 km/t til Gjøvik - og da var det vi 8 som lå foran det meste av veien. Det tok en stund før kapteinene slapp flere inn rulla. Lagets målsetning for fart var 35 km/t. Vi lå derfor godt foran skjema.

Jeg har den siste tiden begynt å tenke på kroppen min som et diesellokomotiv med turbo. Det tar litt tid for meg å få maskineriet mitt skikkelig i gang, men når jeg først har fått fart på motoren kan jeg gå og gå og gå og gå i stor fart, og til og med på kort varsel sette opp en sprint. Det var derfor klart at jeg kjente det at vi gikk ut såpass hardt. Men etter en time i den farten følte jeg meg helt storveis - og den følelsen satt i kroppen løpet ut.

En av de første bakkene. Farten til Thomasene i front var i overkant høy for meg (diesellokomotivet hadde ikke helt fått i gang maskineriet) (foto: Tor-Erik Berg)

Da vi kom til Gjøvik var det veldig mange ryttere som var sendt inn i rulla - sånn at den hadde blitt litt for stor. Jeg ble derfor kalt ned for å ligge sammen med kaptein Espen mellom rulla og halen. Noe som i og for seg heller ikke er en lett oppgave. Det er en utsatt posisjon som tar mye vind, og det blir mye rykk og napp-kjøring. Forsåvidt hyggelig å ligge der å kose seg i godt selskap gjennom gamle trakter, men jeg hadde jo ikke tålmodighet til slikt. Følte meg kjempesterk og ville jobbe, så jeg ble egentlig litt snurt da jeg ble tatt ut av rulla - og begynte å lete etter et påskudd til å komme meg inn i igjen. Det var heller ikke så langt vi hadde kjørt oppover Østre Totenvei (rv 33) før folk foran begynte å be om å gå i halen for å hvile. Dermed benyttet jeg sjansen til å smette inn i storrulla igjen for å gjøre en jobb.

191 km og distansepers for meg.

Vi suste gjennom Østre Toten over Kapphøgda og ned til Skreia - og der var moroa over... For bygdetullingene slo til i år igjen - og vi ble blant dem det gikk verst ut over. En eller annen usjarmerende glæp hadde nemlig strødd tegnestifter i veibanen rett før vi kom ned bakkene til Skreia. Vi vet at det skjedde rett før vi kom, siden ingen i Rye 1, som kom minutter før oss, ble rammet. Hvor trist er ikke livet ditt dersom du finner glede i å ødelegge årets store mål for en gjeng glade mosjonister? Hæ? Det rammet eksempelvis ikke bare oss, men også en gruppe svaksynte som var ute og syklet rittet på tandemsykler. Fy f... for stusselig oppførsel! Skikkelig karstykke. Ble ganske flau over å være totning egentlig. Og det er heller ikke første gang det skjer, dessverre.

Uansett, vi endte med å sette ny klubbrekord for Rye i punkteringer; 21 av 27 måtte stoppe med punktering i og etter Skreia. Så en etter en forsvant folk ut til siden med flatt dekk. Det sto ryttere i veikanten hele veien ut over Totenvika og byttet slange.

I nyhetene står det at sabotasjen rammet 50 ryttere. Det stemmer overhodet ikke, det rammet mange flere. Skulle ønske de ble tatt og fikk en klask på lanken! Garantert at noen vet hvem som driver dette.

Jeg så og hørte selv selv at jeg hadde noe i framdekket, og håpet det var en tapebit (og det var det kanskje også i tillegg). Holdt et stykke ut i Totenvika, men så var det slutt. Flatt framdekk! Ikke visste jeg at jeg kunne så mange banneord. Mulig det ble oppfunnet noen nye der og da også.
Vel, jeg kan heldigvis å skifte slange selv. Så det var bare å sette i gang. Og det var ikke bare én tegnestift i framdekket, det var to. Jeg klønet en del fordi jeg dirret av sinne. Blant annet fikk jeg bremsene ut av posisjon, slik at hjulet ikke gikk rundt. Selv om jeg aldri har brukt patron for å fylle opp dekket, gikk det heldigvis greit. Så jeg kom meg på sykkelen til slutt. Men nå var jeg alene - og det var godt over 10 mil igjen til Oslo. Jippi!...

Men det var bare å kjøre på og håpe på det beste. Hadde ikke kjørt så mange kilometere før Jimmy fra laget kom susende forbi med en annen kar, så jeg la meg på hjul. Vi byttet på å ta føringer, men intensiteten var egentlig altfor høy. Han gjesterytteren holdt også en voldsomt tempo i motbakkene, som robuste typer som meg og Jimmy ikke er bygd for. Jimmy ga også uttrykk for at farten tok på. På veien møtte vi stadig lagkamerater som sto i veikanten og ordnet sykkel. Var det i det hele tatt noe lag igjen?

Jeg måtte også på do - selv om jeg hadde gjort alt jeg kunne i forkant for å unngå det. Laget skulle egentlig ha en stopp i Feiring for å få mat og drikke og gjøre unna nødvendige ærend. Men laget var oppløst, og de som skulle gi oss mat sto i Skreia og hjalp folk med å skifte slange.

Min plan ble derfor å stoppe på den offisielle matstasjonen på Stensby sykehus, og la de to andre kjøre videre - for nå MÅTTE jeg bare. I det vi nærmer oss matstasjonen så ser jeg at de siste ynkelige restene av laget (6-7 stykk?) ruller ut av matstasjonen. Så Jimmy ble med dem, og jeg gikk på do.

Dermed var jeg lonesome Ryedame igjen. Har i etterkant funnet ut at jeg tapte minst 14 minutter på punktering og dobesøk. Siden vi kjørte så hardt i Skreifjella hadde jeg ikke fått spist og drukket noe på en stund. Så jeg tok meg tid til å drikke en "is"kaffe jeg hadde på baklomma og spise et halvt Gullbrød. Aldri testet dette i konkurranse før. Men det fungerte som spinat gjør for Skipper'n.

I det jeg hadde tatt siste slurk av iskaffen, ble jeg tatt igjen av et lag fra Ottestad pluss noen gjesteryttere, og slengte meg med på halen deres. Og huhei, der gikk det unna - en stund. Men så hørte jeg at det var masse diskusjon - og farten gikk ned. Etter hvert fikk jeg spurt en i laget hva "kranglingen" dreide seg om. Det var visst noen i laget som syntes farten var for høy - og uenighet om man skulle dele seg eller ikke. Etter hvert tok vi igjen Carsten, Pål og Helen fra mitt lag. I det vi suste forbi, fikk jeg ropt til dem at de måtte hive seg med på halen de også. Og det gjorde de.

Ikke så lenge etterpå delte Ottestadlaget seg plutselig i en rundkjøring da vi ble forbikjørt av en del andre ryttere, og de fremre satte fart. Så jeg måtte ta en superkjapp beslutning. Beslutningen ble å rykke fra mine lagkamerater, forbi bakre del av Ottestad og støte meg opp på de som stakk. Og jeg greide det, lett! Som sagt, diesellokomotiv med turbo...

Så virket det som Ottestadrytterne summet seg, og skulle senke farten igjen. Så da måtte jeg støte meg opp på karene som hadde dratt oss med. Som det gikk unna med dem, men jeg greide å bite meg fast, så vidt. I det vi begynte å nærme oss Jessheim så jeg noen røde og blå drakter i det fjerne. Ikke lenge etter var jeg tilbake i det som var igjen av laget - og bremset meg inn i halen.

Var voldsomt imponert selv av at jeg hadde greid det - og på så kort tid. Ga også høylytt uttrykk for det. Høy på meg selv, ja!... Fikk også støtte av gutta at det var godt kjørt, samt en syrlig bemerkning om jeg ikke skulle fortsette å henge med "mine nye venner" som raste fra oss. Og når sant skal sies, så var det litt fristende. Men man kjører ikke fra laget sitt.
Lå litt på halen for å puste ut etter magadraget jeg hadde tatt fra Minnesund, og for å drikke og spise litt. For det var det ikke mye tid til i det kjøret for å komme opp, hadde jo tross alt kjørt inn 14 minutter på laget på ganske kort tid.

Farten til Rye 2 var en del lavere enn hos "mine nye venner". Så selv om jeg hadde brukt mye krefter for å kjøre meg opp, var jeg superklar for å gjøre en jobb i rulla - og raste inn i fartsrekka.

Ble veldig godt mottatt av de andre som lå der. En stund. For nå kommer vi til den virkelig kvalme delen. Jeg følte meg kjempesterk og superfresh, og ga uttrykk for at jeg var nettopp det. Men den følelsen var det få andre som delte. Da er det kanskje ikke helt innafor å snakke masse om hvor frisk man selv er i beina... I tillegg syntes jeg det gikk for sakte, og dro opp farten på føringene mine og kjørte for hardt i bakkene - og fikk med rette kjeft for det. Man må ta hensyn til lagets kapasitet. Så unnskyld! Jeg var bare så sykt gira av all actionkjøringen i opphentingen (det var så gøy), og ikke klar for en rolig tur inn til byen.

Tempoet i laget ikke var så høyt, som nvent (men høyere enn jeg følte at det var). Folk var slitne, og mange av de sterkeste i laget var borte. Flere og flere greide derfor å kjøre seg inn i laget igjen når vi nærmet oss byen. Ved målgang var vi hele 16 stykker som gikk inn sammen. Ikke verst.

Målet var jo å kjøre med en snittfart på 35 km/t - og det greide vi. Selv om nesten alle hadde stått i veikanten og byttet slange - og det tar jammen litt tid. For en tid vi hadde fått om laget hadde holdt helt inn med de sterkeste rytterne i rulla! Ikke nok med det, av de 5 damene som sto på startstrek var 4 stykker blant de 16 som gikk over mål. Det er STERKT! Det var bare Linda av oss 4 som ikke hadde punktert før vi kom til Vallhall. Men hun hadde også en tegnestift i dekket, og inne i hallen forsvant lufta ut av dekket. Hahahaha! Snakk om timing.

Alt i alt, selv om mye ikke gikk etter planen og det egentlig gikk delvis til helvete, hadde jeg en kjempemorsom dag og en kjempeopplevelse. Kom i mål med masse krefter igjen, og vet at jeg har kapasitet til å kjøre distansen en del fortere enn 35 km/t. Det er digg følelse. Akkurat nå er jeg så høy på egne prestasjoner at jeg trenger å jekkes ned noen hakk. Men etter tre tunge år med konstant nedadgående spiral, og en ekstra tung vinter med operasjon og bakterieinfeksjon og annet tull, så er jeg plutselig her?! Og oppnår alt dette på så kort tid.
Må være lov å skryte litt, sveve litt og sutte høylytt på karamellen. Nå lurer jeg bare på hvilke mål jeg skal sette meg framover. Tror de må være litt hårete... For jeg må jo fortsette nå som jeg er så godt i gang.
Takk til Lars Helge, Siv Elin og Ståle som overbeviste meg på Mallorca om at jeg var sterk nok til å prøve meg på Rye 2. Dere hadde rett!

Fasit. Høy fart til Gjøvik og høy fart i opphentingsperioden. Gikk ikke så sakte som jeg syntes fra Jessheim og inn heller...

I tillegg må jeg bare si at jeg synes det er imponerende hvordan jeg har blitt mottatt laget. Her kommer det ei dame inn, helt fersk i faget, som viser seg å være sterkere enn flere som har holdt på i mange år - og tillegg slenger hun masse med leppa. Kun ekte mannfolk tar det med godt humør! For i Rye 2 får man bare ros, oppbakking (og litt kjeft når det er på sin plass) og lov til å slippe til - slik jeg har gjort. Tusen takk alle sammen. Dere er superfine hele gjengen (uansett kjønn).

Unødvendig å si at det var høy stemning på banketten! Som for øvrig kom i stand i siste liten etter at jeg forsto at det ikke var planlagt noen bankett. Hæ? Krise!.. Jeg kommer jo fra idretter med sterke bankettradisjoner, så det ble ordnings på det. Og det blir bankett så lenge jeg får bestemme... Litt skallebank på søndag, det må sies. Men fresh i beina.