Vestfold rundt: med hjertet i halsen og kjeften full av grus...

Nok et startnummer som har vært ute i hardt vær.

Vel, ikke før var jeg ferdig med å få rensket ørene og tenna for grus etter Nordmarka rundt, så er det på'n igjen. Søndagens tur rundt Vestfold ble en våt opplevelse, så våt som det går an faktisk. Jeg ventet til siste liten med å melde meg på Nordmarka rundt, slik at jeg kunne følge med på værmeldingen. Men selvsagt snudde det så fort jeg hadde meldt meg på. Fulgte samme strategi før Vestfold. Men igjen snudde det, før det bedret seg litt igjen. Så da jeg sto opp søndag morgen var jeg ganske optimistisk, for det var bare meldt noen spredte dråper i Vestfold.

Men på veien nedover begynte det å bøtte ned; skybrudd. Jeg sjekket yr, og i følge yr var det oppholdsvær. Åh nei! Så når vi endelig kom ned til Horten gikk det opp for meg at jeg skulle kjøre 165 km på våt asfalt med høy sannsynlighet for øs pøs regn hele veien. Da gikk jeg rett og slett i kjelleren. Hadde bare ikke lyst! Og jeg er bare rett og slett ferdig med å gjøre ting jeg ikke har lyst til om jeg ikke må. Men det var for sent å trekke seg. Det er sikkert bra for karakteren, men f.. heller. Uansett, jeg rullet ut med laget meget mørk til sinns. Prøvde å snakke hardt til meg selv, men det funket ikke. Det var bare så j... langt til mål. Hatt samme problem tidligere på lange konkurranser - at jeg har det mentalt tyngst i begynnelsen av konkurransen, når kroppen ellers er sprekest.

Men som svenskene sier, det gjelder å gilla läget. Jeg hadde en jobb å gjøre. Første ritt med Rye 2 og generalprøve før Styrkeprøven. Det gikk ganske rolig i starten, og jeg kjørte først ut fra start, så jeg ble ikke dyvåt med en gang. Men det var ikke mange minuttene før man var våt til skinnet.
Det gikk likevel greit en stund, selv om jeg syntes det gikk drit sakte å tygge mil. Men jeg merket at det ble en del raske temposkifter i rulla. Noe jeg egentlig tåler, men jeg sleit med å få giret opp når jeg var på storskiva - og da ble det vanskelig å henge med når jeg ikke kunne respondere raskt nok.
Etter hvert som brillene ble mer og mer møkkete og det dugget på innsiden av brillene så jeg også mindre og mindre. Jeg er som sagt ny i dette gamet, og syntes dette bare ble skumlere og skumlere. I tillegg slet vi med at vi tok ble forbikjørt av et lag som ikke kjørte fra oss, biler som kjørte forbi og bremset oss. I det hele tatt. Jeg begynte å bli ekstremt sliten i hodet. For å toppe det hele merket jeg plutselig at jeg nesten ikke hadde bremser. Og dermed turte jeg ikke ligge så tett som jeg burde, og det ble tolket som at jeg var sliten. Gadd ikke krangle på det, og gikk i halen - og ble der. Selv om jeg hadde krefter til å jobbe i rulla. Regnet hadde på dette tidspunktet også tatt seg opp, og jeg så bare noen cm foran meg. Ikke gøy! Jeg var redd, redd, redd!

Hadde denne lappen i baklomma, og den var i tankene mine mange ganger underveis. Kanskje jeg bare skulle stoppe og sende en sms.

Ble tvingt inn i rulla igjen etter en god stund, men måtte da ned en tøff utforkjøring med en skarp sving uten bremser og syn. Nei takk!
Vurderte å stå av. Vurderte å slippe laget. I det hele tatt, det var ganske mørkt under topplokket. Men jeg var jo heller ikke alene om å ha det fælt. Vi var jo alle ute og syklet under disse forholdene. Samtidig merket jeg at jeg lett fulgte med laget, så da var det ingen grunn til å legge seg alene heller. Og det hadde vært ekstremt tungt å kjøre de siste fire milene alene.

På dette tidspunktet var det også noen som hadde måttet slippe. Men jeg hang med uten problem, og kom lett opp alle kneikene på den siste delen. Så det føltes iallefall bra.
Når vi begynte å nærme oss mål kom humøret også mer og mer tilbake. Snart var det over, og jeg hadde overlevd. Og Velominatiregel #9 sier: If you are out riding in bad weather, it means you are a badass. Period. Samtidig brøt jeg #6 Free your mind and your legs will follow. på verste vis (og sikkert en haug med andre også).

Før målgang ble jeg kommandert helt fram, slik sammen med de to andre damene som var igjen, slik at vi skulle først over målstreken. Det føltes ikke fortjent! Jeg kom i mål med krefter igjen, mens de fleste andre var helt på stålet. Vi tre damene ble faktisk nummer 4 totalt i dameklassen. Ikke verst.

Den mest kostbare koppen jeg eier.

Vel, dette lærte jeg litt av hvert av. Sykkelen skal definitivt på service før Styrkeprøven. Heldigvis har jeg midlertidig greid å fikse på bremsene selv. Eller hadde jeg ikke kunnet bruke sykkelen. Jeg har også lært at formen er der til å gjøre en jobb i rulla. Så jeg håper virkelig at jeg kan gjøre opp gjelda mi på turen fra Lillehammer til Oslo. I tillegg har jeg fått bevis på en mistanke om at fettforbrenningen min fungerer (har jo litt å forbrenne også da). Jeg drakk i underkant av to flasker sportsdrikk, spiste en gel og en halv energibar på hele turen, og var ikke i nærheten av å gå tom. Nyttig egenskap! For det er jammen ikke lett å få i seg så mye når man er i rulla. Enklere å spise seg opp i forkant og fylle på i etterkant.

Eller, har jeg egentlig lært? For i dag har jeg meldt meldt på Tyrifjorden rundt førstkommende søndag. Fellesstart. Yr varsler sol! Jada!