Mitt løpeidol!

I Norge har vi mange gode forbilder/idoler for en småambisiøs kvinnelig mosjonistløper. Grete og Ingrid kommer man jo ikke utenom, og Kirsten Otterbu, som startet med løping etter at hun var godt voksen, er etter min mening også et strålende forbilde.

Men jeg har oppdaget et nytt idol den siste tiden, et forbilde som virkelig, virkelig inspirerer en voksen nybegynner som meg selv. Hun er fra Søgne, hun løper fort, hun løper mye og hun løper langt, ofte veldig langt - eksempelvis ble hun nr. 2 i Romerike 6-timers nå i august. I årets St. Olavs ultra hadde hun tredje raskeste tid av alle uansett alder og kjønn på dag 2.

Hun har løpt mer enn 50 maraton, og jeg mistenker at hun kommer til å rekke minst 50 til før hun legger opp.  Ikke bare løper hun maraton, hun oppnår alltid gode plasseringer og setter rekorder. Vi snakker her om en løper som er i toppen av verdensstatistikken i sin klasse.

Så, hvem snakker jeg egentlig om? Damen har etter min mening ikke fått den heder hun fortjener, så for den jevne løper er hun kanskje ukjent. Jeg snakker nemlig om en voksen dame på 65 år ved navn Vera Nystad.
Tross nevnte alder løper hun maraton fortere enn meg. Det kunne sikkert vært demotiverende, men sånn er det ikke for min del.  

Vera Nystad; du er rå, og du er mitt nye store idol!

Jeg følger en del med på løpsresultater rundt om, og er utrolig imponert over hvor ofte Vera dukker opp på resultatlistene, og hvor bra hun presterer hver gang. Har lest at hun startet med løping som 40-åring, noe som viser at det aldri er for sent å komme i gang. Jeg startet jo rett før jeg fylte 33, og har tenkt at det var veldig sent. Men etter hvert så har jeg sett at man likevel kan ha mange, mange år foran seg med fremgang som løper.

Hvis jeg er like bra som deg om 30 år, tror jeg pensjonisttilværelsen blir utrolig gøy!

Jada, masa...

Jeg har hatt en del småtrøbbel med kroppen i år, småplukk i den store sammenhengen, men svært problematisk i forhold til trening og det å kunne prestere som jeg ønsker på trening og  i konkurranser.
Både med hensyn til sykdom og skader har jeg opplevd å få mye formaninger, advarende pekefingre og mer eller mindre gode, men helt sikkert velmente råd.
Opplever ofte at jeg må forsvare og argumentere for at jeg trener så mye, både i forhold til tidsbruk og hva det eventuelt måtte gjøre med kroppen min. Dessuten er det alltid noe jeg har gjort feil når jeg blir skadet eller syk - det er tydeligvis aldri tilfeldig, det er alltid fordi jeg har trent feil eller for mye. Vel, ingen er immune mot alle virus er de vel?

Nylig sendte Puls på NRK et program om hvor usunne folk med min livsstil er.
Følte jeg meg truffet av mye av det de tok opp? Jepp!... Kommer jeg til å slutte? Nope!...
Så er det sagt, ingen vits å mase mer om det!

I programmet ble det blant annet sagt at det å løpe maraton ikke er sunt. Vel, det kommer an på hva du sammenlikner med, gjør det ikke? I forhold til et stillesittende liv, vil jeg våge å påstå at min livsstil er svært mye sunnere. Alle medisinske målinger jeg har fått gjort tyder også på det samme. Lav hvilepuls og høy VO2maks er noe jeg har pådratt meg gjennom trening til maraton, noe min fastlege i hvertfall påstår er bra greier. Hennes kommentar til min helsetilstand var som følger: Du kommer til å leve til du blir 120 om du fortsetter sånn...

Asfaltløping ble som vanlig også trukket fram som selve roten til all ondskap. Dette er det helt sikkert noe i, men der de viser fram eksempler på hvor ille det kan gå, finnes det også eksempler på folk som løper mye og langt på asfalt og har tålt det. Det er alltid individuelle forskjeller på hva den enkelte kropp tåler.

Om min egen trening, så har jeg fokus på å trene variert og når jeg løper så varierer jeg underlaget. Av alle timer i uka brukt på trening, går mye av tiden til andre aktiviteter enn løping. Jeg tar styrketrening svært seriøst og varierer med både sykling og svømming. Blir det skiføre til vinteren, blir det sikkert mye av det igjen også. Sånn at neste gang det skulle skje noe med meg, kan jeg i hvertfall få slippe å høre formaninger rundt for mye ensidig trening?
Faktisk burde jeg nok egentlig ha løpt mer enn jeg gjør for å bli bedre, men jeg kommer fortsatt til å prioritere variasjon likevel.

Om jeg skulle peke på et punkt hvor jeg synder og hvor det går galt, så er det nok i forhold til hvile og restitusjon. En periode gikk det veldig skeis med det. Jeg jobbet altfor mye, stresset rundt med alt mulig, og når jeg i tillegg trente mye, ble det aldri tid til hvile samt veldig lite søvn. Nå har jeg skjerpet meg kraftig på dette, og planlegger i forhold til det. Håper det gir litt uttelling på sikt.

Så hva er greia, hvorfor mase om dette? Vel, jeg elsker å trene, og ambisiøse målsetninger innen idrett gir meg et enormt driv, mye spenning og tilfører livet mitt en ny og viktig dimensjon. Når jeg blir skadet/syk og ikke kan løpe, føler jeg at en viktig del av livet mitt blir tatt fra meg - ikke kult. I motsetning til noen av de som syklet Birken i helga, er jeg ikke opptatt av å slå noen, ytre status eller flashe utstyr - dette er kun for meg og for egen glede og nytelse over mestring og måloppnåelse.

Så det er bare å slutte og mase - jeg har ingen planer om å trappe ned, slutte eller prioritere andre ting foran dette. Er det klart? Noen spørsmål?

32 våte kilometer til Tømte

Opprinnelig plan var at jeg skulle ha gjort unna alle maratonforberedende langturer før denne helga, men det gikk skeis. I tillegg var planen at én av de lange langturene skulle foregå på asfalt. Det turte jeg ikke i dag med tanke på at jeg akkurat har kommet meg etter en skade, så det ble det det nest beste - grus- og skogsbilveier.

Turen jeg gjorde i dag, løp jeg også i begynnelsen av mai som forberedelse til Stockholm marathon. Da var det fortsatt snø på veiene. Nå var det ingen snø i sikte, men ekstremt bløtt - både på bakken og ovenfra.

På vei til Kjelsåstrikken oppdaget jeg dette:

Er mine dager som løper nå talte som jeg har fått et så fristende nytt fritidstilbud rett utenfor døra?... Vel, det får tiden vise.

De siste gangene jeg har løpt så lange turer, har jeg løpt sammen med noen, men i dag var jeg klar for en tur alene igjen. Tross at jeg et litt småforkjølet (atsjoo, atsjoo, atsjooooo), og pulsen derfor er litt høyere enn jeg liker, gikk turen veldig bra. Dette er en veldig kupert rute, det er med noen små unntak stigning nesten hele veien fra Kjelsås til Tømte. Men jeg kom raskt inn i flyten og forserte bakke etter bakke. Da jeg nærmet meg toppen av den siste lange stigningen før jeg var halvveis, riktig kjente jeg på gleden over at jeg - JEG - kan løpe så langt, i så utfordrende terreng, så utrolig lett. Det skulle 2005-Adelheid ha visst.

På veien hjalp jeg en eldre dame med å bygge bro over en bekk (rene speiderjenta!), og beordret en haug med gutter som hadde spredd seg selv, sykler, sekker og utstyr over absolutt hele veien om å rydde opp og passe seg (hurpe!). Begivenhetsrik tur altså.

Bevis på at jeg var på Tømte, men så var det visst noen som hadde glemt å lade batteriet, og det ble ingen flere bilder i dag.

På vei ned fra Tømte åpnet himmelen seg for et skikkelig brutalt skybrudd, og jeg var våt til skinnet på ca. 2 sekunder. Skulle hatt vindusviskere foran øynene sånn som det rant. Så litt mørkt på det da, siden det var så langt hjem, men heldigvis bedret været seg igjen etter en stund.

Ingen spesielle vondter meldte seg i løpet av turen, jeg hadde god flyt mesteparten av tiden og kunne fint ha løpt lenger. Men neste gang blir nok ikke før etter at jeg er ferdig med høstens konkurranser, og da forhåpentligvis i litt hyggeligere vær.

Tilbake i joggesko

Da jeg åpnet postkassa i går, lå det en konvolutt fra Stockholm halvmarathon der. Den inneholdt startbevis til høstsesongens første konkurranse 11. september. Selv om jeg gleder meg veldig til en langhelg i Stockholm (siste konkurranse var jo faktisk også i Stockholm), er det urovekkende kort tid til.
Ingen tid å miste, jeg må komme meg tilbake i joggeskoa og komme i gang med løpingen igjen.

Jeg deltok på en langtur i Fenstadmarka i begynnelsen av mai. Der møtte jeg Synne, som også løper langt og bor med kort vei til Lillomarka. Vi ble enige om å forsøke og løpe sammen, og siden har invitasjonene gått frem og tilbake på Facebook, men det har aldri klaffet - før i går, endelig. Både jeg og Synne sogner under kategorien skadet for tiden, men Synne er nok mye hardere angrepet enn meg (den klassiske akillesen). Likevel var mitt turforslag en 2-milstur i Lillomarka med start på Solemskogen, innom Sinober og målgang på Kjelsås, og Synne ble med.
Den planlagte ruta er en tur jeg har løpt flere ganger i år, og de turene har stort sett vært svært positive opplevelser. Synne fikk se alle mine hemmelige steder og dele mine rare ting i biologien-observasjoner. Flere ganger underveis utbrøt hun også at hun måtte få med seg mannen sin dit en annen gang. Romantisk stemning i Lillomarka? Hva vet vel jeg?!...

Til forskjell fra når jeg har løpt her tidligere i år, var det denne gangen ekstremt bløtt noen steder. Så det ble en del balansering, klatring og vassing, men det var bare fin bonustrening, egentlig. Sist jeg løp her, løp jeg feil ett eller annet sted, sånn at ruta ble litt lenger enn planlagt, og nå gjorde jeg det jammen igjen. Må være litt mer oppmerksom neste gang, så jeg finner ut hvor det er det skjer.
Men beina våre holdt, og vi kom oss fram til Sinober hvor vi fikk oss en vannpause. To og en halv time etter at vi startet på Solemskogen var vi nede på Kjelsås. Veldig, veldig sultne, men ellers i overraskende god behold, tross kategorien skade. Utrolig hvor fort tida går når man løper sammen med noen man kan skravle bort hele turen med. Håper vi kan få til flere kveldsturer før mørket og snøen overmanner oss.

Jeg er nok i ferd med å kunne bevege meg ut av skadet-kategorien. Viste meg fram på intervalltrening med OSI igjen i dag.Var ikke i superform; værsjuk og hodepine. Så jeg ga meg så fort jeg kjente en liten kjenning i leggen, men tror ikke det var noen fare egentlig. Tar uansett ingen sjanser nå.

Planen er en 30 km+ tur på lørdag, så kjøre hardt på fart og hvile de to ukene som gjenstår før Stockholm. I morgen skal jeg bare ta en koseplaskeøkt i svømmehallen, håper det skal gjøre godt for alle reelle og innbilte beinvondter.

Etter å ha fått snakket om det...

Etter gårsdagens løpearrangement på Litteraturhuset fikk jeg snakket litt om løping (og sammenliknet skader) med Siri & co. Vil bare benytte sjansen til å ønske Ingalill lykke til jakten på Runner's high! Unner alle aspirerende løpere en sånn flytopplevelse som jeg hadde på søndag. Det er så utrolig viktig for å holde motivasjonen oppe for videre trening og løping.

I etterkant har jeg tenkt litt på det som ble diskutert av gårsdagens panel.
Løpeboken til Murakami (Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping) fikk kjørt seg, så jeg ble ikke så veldig fristet til å lese den. Er ikke noe kjempefan i utgangspunktet. Har bare lest én bok, Kafka på stranden, og jeg kom greit gjennom den, men den rokket ikke ved livet mitt for å si det sånn... Tross at jeg i utgangspunktet er ganske fascinert av Japan.
Derimot ble jeg fristet til å kjøpe Thor Gotaas sin bok, Løping en verdenshistorie.  Gotaas viste seg å være pratingens svar på Usain Bolt; han snakket ekstremt fort og mye - og det var i tillegg veldig morsomt.

Panelet snakket en del om hvorfor man løper, og om det er mulig å tenke fornuftige tanker når man løper. Når det gjelder hvorfor jeg løper, så er det temaet så sammensatt at det får bli tittelen på min 14-binds selvbiografi...

Om det å tenke når jeg løper, så har jeg nok en tendens til å synde mot gjeldende norm, dessverre. Ideelt sett så skal man jo la alle tanker fare når man løper, klarne hjernen, være til stede der og da, leve i nuet osv. Dessverre hender det at det er sprik mellom teori og praksis.
Det forrige innlegget mitt handlet om en flytopplevelse hvor jeg var fullstendig til stede i nuet, og ikke tenkte på noe annet enn å kjenne på den fantastiske følelsen å fly nedover mot Sognsvann. Dessverre er det ikke sånn hver gang.

Man har ganske god tid til å tenke når man er ute på en rolig 4-timers tur alene, og hvis man har bekymringer ol å slite på forhånd, kan man ødelegge en i utgangspunktet fin tur, med å ta grumset med seg i stedet for å legge dem igjen hjemme.

Forfatterne i gårsdagens panel mente at det ikke var mulig å komme på noen gode ideer til skrivingen mens de løp. Langeland sammenliknet det til og med med fylleideer. Vel, jeg må nok innrømme at de aller, aller fleste av mine blogginnlegg er forfattet underveis på en løpetur. Ofte har jeg glemt mye av det jeg hadde tenkt ut når jeg kommer hjem, men grunnideen og poengene har stort sett dukket opp mens jeg løp. Jaja, der fikk jeg den...

Når jeg løper hardt, intervaller for eksempel, tenker jeg ikke mye smart, det skal sies,. Da dreier det seg kun om å holde ut, holde de negative tankene under kontroll og motivasjonen oppe. Samme gjelder for løp. Hvis man greier å tenke på mye annet enn det man gjør, løper man ikke hardt nok.

Tok meg selv i å tenke på hva jeg skulle handle på butikken under en intervall med OSI i sommer, og skjønte at det var et sikkert tegn på at jeg måtte gi meg selv et durabelig spark i rompa - opp med farta og tyne mye mer. Farten og pulsverdiene helt klart er omvendt proporsjonal med IQ'en underveis i en treningsøkt. Tyner man skikkelig, husker man jo knapt hva man heter engang. Regner ikke med at jeg er den eneste som har det sånn, eller?

Om flyging...

Der jeg vokste opp heter det å flyge (flyg, flaug, har fløgi) - ikke løpe. Jeg synes dette verbet beskriver det jeg gjør, i hvertfall det jeg ønsker å føle/oppnå når jeg utfører denne aktiviteten, mye bedre enn ordet løpe.
Når man på en løpetur (altså flygetur), kommer skikkelig inn i flyten og alt fungerer, føles det ikke som om man er i nærheten av bakken engang - man flyr (flyg)! Dessverre kommer ikke denne følelsen altfor ofte, men når det endelig skjer, så er det verdt alle forutgående timer med strev.

I dag skjedde det. Jeg er jo som kjent skadet, men måtte ut en liten tur og teste hvordan det står til med leggen. Har sittet rolig lenge nok. Syklet opp til Sognsvann for å få litt bonustrening på toppen.
Derfra var planen å løpe på blåstien mot Ullevålsseter, og enten snu når jeg hadde løpt 30 minutter eller hvis jeg fikk kjenninger i leggen. Av andre grunner enn skaden i leggen, måtte jeg ta smertestillende på toppen av Voltaren før jeg dro. Det er ikke noen kjempekombo for meg. Kjente jeg var ganske svimmel da jeg syklet opp. Heldigvis gikk det over etter hvert som jeg kom i gang med løpingen.

Tok det veldig, veldig rolig fra start. På Ankerveien ble jeg forbiløpt av tre Vidarløpere som tydeligvis var på vei ut på langtur, blant annet Runar Gilberg og Christina Holt. De hadde en helt annen fart enn meg, det skal være sikkert. Da jeg kom ut på stien gikk det enda saktere. Tok det bevisst pent. Det var bløtt, glatt og kronglete, og jeg ville ikke falle, vrikke noe eller irritere skaden. Ergo ble jeg forbiløpt av en rekke løpere, uten at selvtilliten tok spesielt skade av det.

Likevel, løpsfølelsen var god - og det å skulle snu etter 30 min var ikke aktuelt når jeg var så nærme Ullevålsseter. Så jeg fortsatte til jeg kom ut på veien der den siste bakken opp til Ullevålsseter starter. Der satte jeg snuten nedover mot Sognsvann på se og bli sett-veien.
Men jeg så lite og husker få detaljer, for der startet flygeturen virkelig. Jeg greide ikke holde igjen for noe i verden - farten falt naturlig inn i maratonfart +, det vil si under 5'erfart (mer enn 12 km/t), og beina var knapt nedi bakken. Jada, det er nedoverbakker, men for en flyt jeg hadde nedover bakkene på grusen. Brukte ikke mye over 20 min på veien ned igjen.

Trengte en sånn tur nå. Må fortsatt begrense meg, for leggen er fortsatt irritert, men resten av kroppen (inkludert hodet), ser i hvertfall ut til å fungere. Håper inderlig jeg kan komme i gang med normal trening igjen snart - første konkurranse er rett rundt hjørnet.

Året det var så bratt...

Vært hos legen i dag, og gikk ut med treningsforbud og en stor resept på Voltaren...

For å oppsummere året til nå:
Ved årets start gikk jeg til fysioterapeut for å komme meg etter en skikkelig krampe jeg uten forvarsel pådro meg på en løpetur i desember. Etter det ble det lite løping fordi det var så utrolig kaldt og i tillegg var Bislett stengt - mølletoleransen er ikke lenger det den engang var. Trening og konkurranser i april og mai ble ødelagt av sykdom. Gjennomførte maraton i begynnelsen av juni likevel, men det tok tid å komme seg igjen etterpå.
Juni og begynnelsen av juli kranglet nakke/skulder/rygg, og det ble en rekke besøk hos kiropraktor. 
I juli har jeg endelig fått kommet i gang med treningen igjen, funnet litt flyt og opplevd litt fremgang, og nå altså dette. Jeg er ikke en happy camper for øyeblikket.

I august har jeg løpt lite. Etter at jeg fikk skaden har jeg tatt det med ro og vært kjempeflink, synes jeg selv. Vil jo komme i gang så fort som mulig igjen, og ikke gjøre det verre enn det allerede er. Jeg greier fint å løpe på leggen, selv om den er vond, men har ikke tatt sjansen.

I begynnelsen av denne uka kjentes leggen fin ut, og jeg tok en liten løpetur mandag morgen - ingen problemer. Var flink og løp ingenting på tirsdag. I går morges var jeg ute en liten tur før jobb igjen, og da kom det tilbake; banne, banne, banne. Var hos legen i dag, og han kunne ikke tilføye noe jeg ikke allerede hadde funnet ut selv. Ingen trening i dagene som kommer.

Opprinnelig plan for forrige helg var en maratonforberedende langtur. Samme plan gjaldt denne helgen. Det kan jeg nå skyte en hvit pil etter, og må innse at jeg nok en gang kommer til å stille på startstreken på maraton uten det treningsgrunnlaget jeg hadde planlagt.
I tillegg var planen å øke både antall og intensitet på intervallene i de nærmeste ukene, for å få formutløsning og fart til de to halvmaratonkonkurransene er påmeldt i september. Hvit pil skytes også etter dette nå.

Ja, det finnes verre ting her i verden og skaden kunne ha vært av en mye alvorligere art - men jeg må inrømme at jeg ikke akkurat er frøken Solstråle i dag. Erfaringen av alle avbrekkene tidligere, er at jeg settes en del tilbake, og at det tar tid å komme i gang igjen og finne tilbake til et godt løpesett. Fremgang blir det ikke av sånt. Kanskje neste år?

Skaden oppsto den dagen jeg startet på jobb igjen etter ferien, og jeg er fristet til å skylde på det - tror det sitter noe djevelskap i veggene der. Vi er fem stykker som jobber sammen i et team, og der er status som følger:

• ei er sykemeldt, trolig i lang tid, grunnet hjernerystelse etter fall på sykkel i sommerferien
• ei brakk brakk en tå etter et fall ned en trapp på mandag
• ei er nedsyltet i forkjølelse og har ingen stemme
• en halter rundt på en vond akilles og venter på operasjon
• og så er det meg da...

Skral gjeng; skjønner dere hvorfor jeg mistenker at det hviler en forbannelse over kontorlandskapet?