Vestfold rundt: med hjertet i halsen og kjeften full av grus...

Nok et startnummer som har vært ute i hardt vær.

Vel, ikke før var jeg ferdig med å få rensket ørene og tenna for grus etter Nordmarka rundt, så er det på'n igjen. Søndagens tur rundt Vestfold ble en våt opplevelse, så våt som det går an faktisk. Jeg ventet til siste liten med å melde meg på Nordmarka rundt, slik at jeg kunne følge med på værmeldingen. Men selvsagt snudde det så fort jeg hadde meldt meg på. Fulgte samme strategi før Vestfold. Men igjen snudde det, før det bedret seg litt igjen. Så da jeg sto opp søndag morgen var jeg ganske optimistisk, for det var bare meldt noen spredte dråper i Vestfold.

Men på veien nedover begynte det å bøtte ned; skybrudd. Jeg sjekket yr, og i følge yr var det oppholdsvær. Åh nei! Så når vi endelig kom ned til Horten gikk det opp for meg at jeg skulle kjøre 165 km på våt asfalt med høy sannsynlighet for øs pøs regn hele veien. Da gikk jeg rett og slett i kjelleren. Hadde bare ikke lyst! Og jeg er bare rett og slett ferdig med å gjøre ting jeg ikke har lyst til om jeg ikke må. Men det var for sent å trekke seg. Det er sikkert bra for karakteren, men f.. heller. Uansett, jeg rullet ut med laget meget mørk til sinns. Prøvde å snakke hardt til meg selv, men det funket ikke. Det var bare så j... langt til mål. Hatt samme problem tidligere på lange konkurranser - at jeg har det mentalt tyngst i begynnelsen av konkurransen, når kroppen ellers er sprekest.

Men som svenskene sier, det gjelder å gilla läget. Jeg hadde en jobb å gjøre. Første ritt med Rye 2 og generalprøve før Styrkeprøven. Det gikk ganske rolig i starten, og jeg kjørte først ut fra start, så jeg ble ikke dyvåt med en gang. Men det var ikke mange minuttene før man var våt til skinnet.
Det gikk likevel greit en stund, selv om jeg syntes det gikk drit sakte å tygge mil. Men jeg merket at det ble en del raske temposkifter i rulla. Noe jeg egentlig tåler, men jeg sleit med å få giret opp når jeg var på storskiva - og da ble det vanskelig å henge med når jeg ikke kunne respondere raskt nok.
Etter hvert som brillene ble mer og mer møkkete og det dugget på innsiden av brillene så jeg også mindre og mindre. Jeg er som sagt ny i dette gamet, og syntes dette bare ble skumlere og skumlere. I tillegg slet vi med at vi tok ble forbikjørt av et lag som ikke kjørte fra oss, biler som kjørte forbi og bremset oss. I det hele tatt. Jeg begynte å bli ekstremt sliten i hodet. For å toppe det hele merket jeg plutselig at jeg nesten ikke hadde bremser. Og dermed turte jeg ikke ligge så tett som jeg burde, og det ble tolket som at jeg var sliten. Gadd ikke krangle på det, og gikk i halen - og ble der. Selv om jeg hadde krefter til å jobbe i rulla. Regnet hadde på dette tidspunktet også tatt seg opp, og jeg så bare noen cm foran meg. Ikke gøy! Jeg var redd, redd, redd!

Hadde denne lappen i baklomma, og den var i tankene mine mange ganger underveis. Kanskje jeg bare skulle stoppe og sende en sms.

Ble tvingt inn i rulla igjen etter en god stund, men måtte da ned en tøff utforkjøring med en skarp sving uten bremser og syn. Nei takk!
Vurderte å stå av. Vurderte å slippe laget. I det hele tatt, det var ganske mørkt under topplokket. Men jeg var jo heller ikke alene om å ha det fælt. Vi var jo alle ute og syklet under disse forholdene. Samtidig merket jeg at jeg lett fulgte med laget, så da var det ingen grunn til å legge seg alene heller. Og det hadde vært ekstremt tungt å kjøre de siste fire milene alene.

På dette tidspunktet var det også noen som hadde måttet slippe. Men jeg hang med uten problem, og kom lett opp alle kneikene på den siste delen. Så det føltes iallefall bra.
Når vi begynte å nærme oss mål kom humøret også mer og mer tilbake. Snart var det over, og jeg hadde overlevd. Og Velominatiregel #9 sier: If you are out riding in bad weather, it means you are a badass. Period. Samtidig brøt jeg #6 Free your mind and your legs will follow. på verste vis (og sikkert en haug med andre også).

Før målgang ble jeg kommandert helt fram, slik sammen med de to andre damene som var igjen, slik at vi skulle først over målstreken. Det føltes ikke fortjent! Jeg kom i mål med krefter igjen, mens de fleste andre var helt på stålet. Vi tre damene ble faktisk nummer 4 totalt i dameklassen. Ikke verst.

Den mest kostbare koppen jeg eier.

Vel, dette lærte jeg litt av hvert av. Sykkelen skal definitivt på service før Styrkeprøven. Heldigvis har jeg midlertidig greid å fikse på bremsene selv. Eller hadde jeg ikke kunnet bruke sykkelen. Jeg har også lært at formen er der til å gjøre en jobb i rulla. Så jeg håper virkelig at jeg kan gjøre opp gjelda mi på turen fra Lillehammer til Oslo. I tillegg har jeg fått bevis på en mistanke om at fettforbrenningen min fungerer (har jo litt å forbrenne også da). Jeg drakk i underkant av to flasker sportsdrikk, spiste en gel og en halv energibar på hele turen, og var ikke i nærheten av å gå tom. Nyttig egenskap! For det er jammen ikke lett å få i seg så mye når man er i rulla. Enklere å spise seg opp i forkant og fylle på i etterkant.

Eller, har jeg egentlig lært? For i dag har jeg meldt meldt på Tyrifjorden rundt førstkommende søndag. Fellesstart. Yr varsler sol! Jada!

Nordmarka rundt: mitt første sykkelritt!

Når man først skal velge å debutere i et sykkelritt så velger man seg jo selvsagt et som er kjent for å være skikkelig hardt. 1625 høydemeter fordelt på 148 km rundt Nordmarka. Alle som har sett meg vet jo at jeg er bygd for klatring - not...

For å toppe det hele, tilsett en skikkelig dose drittvær og moroa er komplett. Altfor mange hadde kikket på yr og valgte å ta en DNS på søndag. Men ikke jeg. Har jeg betalt, skal jeg jammen ha valuta for pengene - og det fikk jeg...

Ganske bortkastet å bruke to timer på vask og stekk av sykkel på lørdag når man skulle ut å sykle i skikkelig møkkavær dagen etter.

I tillegg så har jeg veldig behov for å teste hvordan det er å sykle et ritt før jeg debuterer i rulla til Rye 2 førstkommende søndag. Her har det skjedd litt av hvert etter Mallorca. Jeg har blitt med i Rye 2, satt opptil flere distanserekorder og er påmeldt flere ritt, med Lillehammer - Oslo som det store målet. Så nå er det all in på landeveissykkelen.

Ryejentene i siste gruppe før start: Heini, Isabel og meg

Men tilbake til søndagens ritt. Siden det var så mye forfall slo de sammen en del startgrupper. Jeg startet i siste oppsamlingsheat sammen med to andre Ryejenter, Heini og Isabel samt Ingvild fra Oslofjord (som vant klubbmesterskapet i 2014, når jeg ble nr. 2).
Hyggelig å ha noen å kjøre sammen med - i hvertfall på papiret. For det gikk fryktelig fort ut fra start, som forventet egentlig. Så jeg beit meg fast bakerst i halen så godt det gikk. Det samme gjorde Isabel og Ingvild. Mens Heini hang lett med i front av halen. Det gikk veldig i rykk og napp der bak, så det var tøft å greie å henge på. Pluss at det sprutet voldsomt og man fikk tygge en del grus. Allerede ute i Bærum begynt vi å plukke folk fra startgruppa før, så det var oppløftende.

Isabel ble blåst av rett før stigningene opp til Sollihøgda. Jeg og Ingvild hang med gruppen et lite stykke opp i bakken, men med tanke på at det var 12 mil igjen, valgte jeg å slippe i stedet for å gå i kjelleren. Heini hang lett med gruppen, og endte opp med å vinne hele rittet. Huhei!

Så da var vi to, og bestemte oss for å fortsette sammen. I bakkene ned til Tyrifjorden slapp jeg kreftene løs og kjørte på. Det var den gøyeste delen av hele turen. På dette tidspunktet var også været ganske bra. Med den ville kjøringen fra meg begynte vi etter hvert å ta igjen menn som hadde falt av samme gruppe som oss og som hang seg på. Det var spede forsøk på å dele på å ta føringene. Men jeg hadde ett mål for rittet, og det var å kjøre så hardt jeg greide hele runden - og se hvordan kroppen ville reagere. Så jeg hadde null tålmodighet til å ligge bak når andre tok føringer, når jeg visste det ville gå fortere om jeg tok føringene selv (hør på hu tøffa, a...). Så da tok jeg føringen, med unntak av i bakkene, og kjørte på - uten tanke på hva som var taktisk lurt.

Det gikk radig til første matstasjon på Norderhov. De som sto der var kjentfolk fra laget, så der var det hyggelig å henge. Men man måtte jo videre. Fikk skikkelig punch i beina av de brødskivene med salami jeg fortærte på matstasjonen, så jeg endte med å blåse av alle jeg hadde kjørt sammen med på første flate. Så da var jeg alene. Hadde noen foran meg, men de kjørte raskere enn meg, så ryggene deres mistet jeg etter hvert mer og mer av syne.

Stigningen opp til Klekken gikk greit. Tok igjen en kar og blåste rett forbi. Neste stigning, opp Olimbbakkene etter Jevnaker, gikk også greit. Helt utrolig greit faktisk. Tok igjen en del her også. Hørte at det var noen av dem som planla å legge seg på hjulet mitt, men det rakk de aldri. Hehehehe....

I bakken ned til Roa begynte det å regne igjen, mer og mer og mer. I siste bakken opp til Grua ble jeg veldig våt, og begynte å merke at jeg ikke syntes det var så kjempegøy lenger. Så jeg hang lenge på matstasjonen på Grua, og skravlet med de som sto der. Til Grua brukte jeg 3,5 time - og med alle de motbakkene er jeg fornøyd med det.

I det jeg skulle til å legge ut på de siste 5 milene til Oslo, kom Ingvild og en annen fyr inn til matstasjonen. Hadde jeg vært smart her, så hadde jeg ventet på dem. Men det var jeg ikke, så jeg la i vei alene uten noen rygger å jage. I drittvær og motvind. Så det holdt ikke særlig lenge... Kroppen var slettes ikke tom, men skallen ble raskt veldig myk. Konkurranseinstinktet forsvant, intensiteten gikk ned, og plutselig var jeg visst på rolig langtur i stedet for ritt.

Prøvde å snakke hardt med meg selv, og ble enig med med meg selv om at jeg skulle kjøre tempo fra toppen av Gjelleråsen og inn. Men nederst i bakken opp til Gjelleråsen ble jeg tatt igjen av Ingvild og en hel gjeng av karer. Så da kom konkurranseinstinktet tilbake, og det ble fullt kjør inn til mål. Igjen så hadde jeg ikke tålmodighet til å ligge bak dersom jeg trodde det ville gå fortere om jeg dro selv. Holdt på å gå i frø når noen la seg i front og ikke tråkket på i utforbakkene, eller holdt farten oppe etter at de dro forbi (noe jeg blir generelt irritert over på generell basis; hvis du ikke har tenkt å holde intensiteten oppe etter at du har kjørt forbi - HOLD DEG FOR SVARTE BAK!). Men denne gangen hadde jeg ikke like rett i at det gikk fortest om jeg lå foran som jeg hadde tidligere i rittet. Flere av karene var sterkere enn meg. Men det var gøy å jakte - og plutselig var vi i mål - og rittet var over.

Jeg vet ikke hvor fort jeg kunne kjørt om jeg hadde ligget i en gruppe hele veien, og/eller kjørt hardt hele veien fra Grua og inn. Men jeg klokket inn på 5 timer og 9 minutter, uten å ha tatt meg helt ut. Får vel være fornøyd med det.

Våt, møkkete og glad for å være ferdig...

Vant faktisk klassen min, uten at det var veldig hard konkurranse der. Men er jo noe å ta med seg det også i sitt aller første sykkelritt. Så da har jeg seire/klasseseire i både løping, triatlon og sykling. Det skulle dere visst alle gymlærere jeg har hatt opp gjennom!

I følge klokka kan jeg ikke kjøre Vestfold rundt. Godt det ikke er den som bestemmer da...

Feiret med et dypdykk i den rikholdige bufféten som Rye hadde disket opp med (veldig imponerende servering) og en nystekt vaffel før jeg syklet hjem, våt til skinnet. Fikk ikke igjen varmen før godt utpå kvelden en gang.

Da er generalprøven unnagjort, og jeg mener at jeg besto den. På søndag er det som nevnt Vestfold rundt (165 km), hvor jeg debuterer i rulla til Rye 2. Gledegruer meg, og håper jeg greier å oppføre meg og være med helt inn.

Dannelsereise for en wannabe syklist (aka: treningsleir på Mallorca)

Oppdatering av denne bloggen går ikke akkurat i rasende fart for tiden. Det jeg skal fortelle om nå ligger et par uker tilbake i tid, men nå har jeg endelig fått tid til å sette meg ned og skrive noen ord.

Jada... Første bilde med Ryetrøye. Kunne valgt en dårligere setting. 

Men nå kan jeg avskrive nok en ting på 40-årskrisekontoen - sykkeltreningsferie på Mallorca. Egentlig var det triatlonleir med Rye tri. Men jeg kan jo fortsatt ikke løpe, og svømming er jeg ikke motivert for når jeg ikke kan konkurrere i triatlon. Så da er det egentlig bare sykling igjen. Men det ble et par turer i bassenget på turen altså, bare sånn at det er sagt...

Charterutsikt helt etter boka

Dette var min tredje chartertur, ever. Alle tre har vært treningsreiser. Fortsatt er jeg ingen fan av charteropplegget, men denne turen har vært helt fantastisk. Jeg kan virkelig anbefale Mallorca som reisemål, og skjønner hvorfor horder av syklister drar dit for å trene.

Liten pust i bakken på langtur i innlandet.

Jeg er på en liten oppadstigende tendens om dagen etter en mildt sagt trøblete vinter. Jeg ble operert i januar, uten at det medførte noen merkbar endring på problemene i hælen. Inntil nå. Jeg tør nesten ikke si det, men de siste ukene har både hælen og kneet vært litt bedre. Jeg er overhodet ikke friskmeldt, men nå er det en klar positiv tendens.

Solnedgang a la Mallorca.

For snart to måneder siden ble jeg også akutt syk en søndag; en bakterieinfeksjon. Da jeg endelig kom meg på legevakten etter en natt hvor jeg var så syk at jeg ble redd, fikk jeg faktisk tilbud om å legges inn. Men jeg valgte å dra hjem, og det gikk bra. Men bakterier er skumle greier. Fikk to tøffe antibiotikakurer, og det fungerte. Men infeksjonen og kurene det var veldig tøft for kroppen. Så jeg har slitt lenge etterpå. Så når jeg toppet det med miljøskifte ved bytte av jobb og lange sykkelpendleturer i veldig vått og kaldt vær, var det ikke annet å forvente at jeg ble forkjølet - og at det selvsagt skjedde dagen før avreise Mallorca.

Jeg begynte i ny jobb 1. april, og dro på ferie 9. april. Trengte jo ferie etter 6 arbeidsdager i ny jobb... Men når det er sagt; den nye jobben er definitivt en del av den generelle oppadstigende tendensen jeg nevnte.

Måtte ta det med ro de første dagene på turen. Men det var sikkert bra for kroppen det, og det finnes verre steder å slappe av enn Mallorca.

Møt sjefen på uteserveringen på Cap de Formentor

En type med drag på damene...

Ikke så rart med det blikket der...

Stilte velvillig opp på selfies (foto: Petra Jacoby)

På så mange vi selfies vi ville ha (foto: Petra Jacoby)

Som nevnt, Mallorca er et eldorado for syklister. Og den uka vi var der, var det høysesong. Var ikke en sykkel å oppdrive på hele øya. Jeg var litt sent ute med å bestille, og fikk bare sykkel i fem dager.

Leiesykkelen min. Begge syklene mine hjemme er blå, så å få en blå leiesykkel var jo som et tegn fra oven. Ver veldig fornøyd med denne.

Men var uansett syk, så det var ikke noe problem. Været uka vi var der kunne ikke vært bedre; ikke for kaldt og ikke for varmt. Men å bade i Middelhavet var en frisk opplevelse (tipper
 grader). Men jeg var uti to ganger likevel.
Friskere var det uansett å komme tilbake til snøvær flere dager på rad her i Oslo.

Sånn var det her i helga som var.

Tross sykdom rakk jeg å sykle litt fjell der nede, sette distanserekord og lære meg noen rullekjøringstriks.

Cap de Formentor

Det siste får jeg brukt for snart. For syklingen gikk veldig bra, tross sykdom, skade og lite trening, og jeg har nå bestemt meg for å sykle Lillehammer-Oslo på Rye 2. Så nå må det trenes. 

Fikk jo trent litt da...

Lunsjutsikt på distanserekordturen

Kaffepauseutsikt på distanserekordturen

Testet å sykle med laget i konkurransefart søndagen som var. Det var hardt, og det var skummelt - men jeg hang med. Så dette er lovende.

Dessverre glemte jeg igjen sykkelbrillene mine på hotellet i Alcudia. Brillene var billige, men å kjøpe nye ble dyrt. Men nå er jeg i hvertfall standsmessig utstyrt også på brillefronten.

Blå briller. Tilfeldig? Neppe. Ekte syklister er jålete har jeg lært. Jeg gjør så godt jeg kan.

Hvis du har lyst til å lese mer om treningsleiren med Rye tri så ligger det en artikkel om turen på nettsidene til Rye og på bloggen til Fullfartlingsom. 

Til å være så lite glad i å være med på bilder som jeg, har jeg jammen greid å snike meg med på mange av dem på de to nevnte lenkene...

Mallorca, I'll be back!

Postoperativ oppdatering

Nå har det gått en måned siden operasjonen. Stingene er tatt, såret har grodd og jeg gjør kjedelige øvelser flere ganger om dagen. Delvis jobber jeg med å få opp styrken i leggen igjen, pluss at jeg fortsatt har meniskproblemet. Men viktigst er at jeg tøyer, og tøyer og tøyer, slik at jeg ikke mister den forlengelsen av muskelen som jeg fikk gjennom operasjonen. Var hos manuellterapeut for en uke siden, og da målte vi hvor mye lenger muskel jeg har fått. Hele tre - 3 cm faktisk. Det skulle bli sånn ca. 6500 kr. per cm det. Mye mer om man regner med oppfølging hos lege og manuellterapeut i forkant og etterkant.

Og sånn går no dagan...

Om det har hjulpet på det problemet som er forsøkt løst er for tidlig å si. Jeg har gått og stått veldig lite siden operasjonen, så jeg vet ikke hva som vil skje om jeg belaster hælen mer. Men er nøkternt optimist. Har så langt ikke hatt smerter i hælen i etterkant, kun vagt ubehag. Men helt borte er det definitivt ikke. Gir det noen uker til, så får vi se om det må gjøres flere (dyre) tiltak.

Så lenge menisken ikke er bra igjen, skal jeg uansett ikke løpe. Så jeg tar tiden til hjelp. Og tiden slås ihjel med styrketrening og stretching samt litt sykling. Men må ta det litt pent når det kommer til sistnevnte enda. Godt det ikke ser ut til å bli noe særlig til skiføre i år heller, så går jeg ikke glipp av noe... Satser på at det er bart og fint til påske, slik at jeg kan få trent litt før jeg drar til Mallorca i april. Bør ha sittet noen timer på et sykkelsete før det, ellers blir det au...

Grønne nyttårsforsett 2015 og 2016

Har ikke akkurat vært noen racer på bloggingen de siste par årene. Men selv om jeg ikke skrev noe om det har, så fortsatte jeg tradisjonen med ett nytt grønt nyttårsforsett i fjor, og gjør det samme for 2016.

Jeg begynte med "grønne nyttårsforsett" i 2010, og har fulgt opp med ett nytt hvert år siden - samtidig som jeg følger opp de jeg har satt meg tidligere. Én ny og bedre vane greier man fint å innarbeide hvert år, men det gjelder samtidig ikke å gå ut for hardt.

2014s forsett har til tider vært tøft å følge opp, med mye reiser osv. Men jeg har prøvd, og for det meste har jeg vært flink. Men jeg kan fortsatt jobbe mer med å spise mer rent vegetarisk. Det har en tendens til å bli veldig mye fisk, og lite bønner og linser. Men jeg gir meg slettes ikke - og skal bli enda flinkere - så det så. Så langt har jeg i hvertfall vært veldig flink i 2016.

Apropos å følge opp mine tidligere forsett, så er jeg ganske stolt av at jeg satte ny rekord i sykle til jobben-dager både i 2014 og 2015. Så det forsettet følges i hvertfall opp. Grunnet operasjon, blir det nok ikke noen ny rekord i år. Men jeg kommer som nevnt i tidligere innlegg til å sykle mange flere kilometer, siden jeg skal begynne å sykle tur-retur Lysaker hver dag fra april.

Jeg er tilsynelatende en av veldig få som heiet på plastposeavgiften som dukket opp i budsjettforhandlingene i 2014. Selv mener jeg at den skulle blitt innført, og vært mye høyere enn det som ble foreslått. Flere land velger jo nå å forby plastposer. Dette landet er definitivt ikke en spydspiss innenfor miljøtiltak for sine borgere. Det er veldig fascinerende å se hvordan tiltak som er innført og blir sett på som en selvfølge andre steder, blir latterliggjort og harselert med i norske medier (og ikke for å snakke om i kommentarfeltene), jmf. plastposeavgift og bilfritt sentrum. Vel, det var politiske partier som kjempet mot farge-tv i sin tid også...
Jeg skal i hvertfall prøve å gjøre min egen innsats for ikke å bidra til søppeløya som seiler der ute i Atlanterhavet (ja, Atlanterhavet - The Great Pacific Garbage Patch har en slektning i Atlanterhavet).

2015 sitt fortsett var som følger: Bruke mindre vann, spesielt varmt vann. En vis kvinne sa en gang til meg (les: Synøve Brox): Å dusje uten å ha trent først er bortkastet bruk av vann!...  Kan ikke annet enn si meg enig i det, og det har jeg stort sett etterlevd i året som gikk. Som oftest, når jeg ikke er skadet og umotivert, trener jeg minst én gang om dagen - og får dusjet nok.  Kan melde om en klar nedgang i strømforbruket i 2015 som følge av den nye vanen.

Arkeologisk prosjekt 1: Lurer på hvilke skatter som befinner seg bakerst på andre hylle her?

Forsett for 2016: Kaste mindre mat. Jeg bor alene og kaster altfor mye mat. Har en tendens til å bli for ofte og for raskt fristet til å kjøpe mer enn jeg trenger, spesielt når det kommer nye produkter. Men er dessverre ikke like flink til å spise det opp. Så nå har jeg startet et prosjekt med å spise opp det som finnes i skapene; kjøkkenskapene, kjøleskapet og fryseren. Spent på å se hvilke skatter som befinner seg bakerst i skapet med tørrvarer. Det som finnes der har bodd der en stund.
For å få til en skikkelig skjerpings er det inn med handlelister og storhandel, og ut med å fly på butikken hver dag uten liste. Planen er at dette skal gjøre matbudsjettet lavere, og det så langt kan det virke som om det er en riktig antakelse.

Arkelogisk prosjekt 2.

Til slutt. Jeg har ingen barn, men opplever likevel at jeg stort sett er mer opptatt av hvilken klode framtidige generasjoner skal arve enn de aller fleste jeg kjenner som har barn. Det synes jeg er rart! Punktum finale!Tenk hvilke endringer vi kunne fått til dersom vi alle bare gjorde en liten innsats hver.

Sykle til jobben 2015: Flere rekorder og flere premier

Sykkeltelleren på Tåsen er ikke så god til å gjette temperatur, men telle kan den.

I 2014 satte jeg rekord i antall dager jeg syklet til jobben, og vant hovedpremien i UiOs sykle til jobben-aksjon. Dette gjentok jeg i 2015. I fjor ikke bare satte jeg ny rekord, jeg knuste den forrige. Endte med å sykle hele 192 dager til jobben i 2015 (og da har jeg heller underrapportert enn overrapportert). Jeg mente at jeg kunne ha syklet enda noen flere hadde jeg ikke hatt noen uhell med punkteringer, reparasjoner ol. I tillegg vant jeg ikke bare hovedpremien i sykkelaksjonen, jeg vant jammen meg månedspremien i november også. Juhu!

Årets gavekortfangst

Jeg nok ikke har vært alene om å sette rekord i å sykle til jobben i år. Har fulgt med på sykkeltelleren på Tåsen, siden jeg sykler forbi den til og fra jobb hver dag. Tror sluttresultatet på den ble rett i underkant av 300 000 passeringer i 2014. I år bikket vi 300 000 i oktober. Bra jobba, folkens. Men i 2015 synes jeg vi skal fleske til å gå for 500 000. Er dere med?

Det skjer veldig mye på sykkelfronten for tiden, og med nytt byråd håper jeg veldig at det er mer på gang - og at tiltakene kommer raskere.
Ingen tvil om at det er en økning i antall syklister, og at det er flere enn meg som har funnet ut at sykkel er raskest, billigst og mest praktisk. Det er veldig mange som tror jeg sykler for trimmens skyld, men det er det i ikke - selv om det er en fin bonus. Jeg sykler fordi det er det overlegent beste transportmiddelet; raskest og billigst. Dessverre blir man svett av det, og det er ikke så praktisk. Men det slipper man med elsykkel. Min neste sykkel blir nok en elsykkel; en lastesykkel med kasse foran. Det ønsker jeg meg, veldig. Men de er like dyre som en liten bruktbil, så jeg må spare litt først. Selv med byrådets nye sponseordning blir det foreløpig for dyrt.

De siste årene har det som sagt skjedd en del. Jeg tror at Oslobys sykkelpatrulje og Oslo kommunes sykkelaksjon har fått mange nye jobbsyklister på veien. Det ble merkbart flere syklister på veien etter at media begynte å skrive om det positive ved å bruke sykkelen som transportmiddel. Kjempepositivt!

Dessverre har jeg ikke fått vært med på folkemøtene som har blitt arrangert, men jeg har gjort bruk av andre kanaler. Jeg har i løpet av året meldt inn flere saker både til Bymiljøetaten og Veivesenet, og alt har blitt fulgt opp. Så nå har det både blitt ordnet snøbrøyting av sykkelfeltet i Maridalsveien og det har blitt bedre oversikt i et farlig kryss m.m. Så håper jeg at flere ting er på vei. Kjempebra service!

For året som kommer blir det nok ingen ny rekord, siden jeg starter med to uker sykemelding. Dersom kulda fortsetter, vil jeg også miste noen dager, siden jeg lar sykkelen stå når det er lavere enn -10 grader. Luftveiene mine er ikke så glad i kulde.
Men når det kommer til antall kilometer vil jeg nok slå fjoråret. Jeg fikk et par kilometer lenger sykkelvei til jobb da joben flyttet kontorer i begynnelsen av desember. Når jeg bytter jobb 1. april får jeg mer enn dobbelt så lang reisevei, så da begynner jeg virkelig å spise kilometer. Men siden jeg uansett har tenkt å satse på sykling i 2016, er de ekstra transportkilometerne hver dag ren bonus. Men jeg må nok vurdere å velge cyclocrossen i stedet for den jeg bruker til jobben i dag. I følge sykkelreparatøren har jeg uansett greid å sykle sønder og sammen den jeg kjøpte i fjor. Bra jobba på én sesong!

Ut med den...

Og inn med den...

Er det flere som har oppdaget gleden ved å sykle på piggdekk der ute?

Hilsen fra lenestolen

Da er det gjort. Var under kniven på NIMI mandag morgen. Nå har jeg fått meg en lengre gastrocnemius-muskel. Operasjonen  gikk greit. Så greit faktisk at jeg begynte å stusse litt senere på dagen. For jeg kjente veldig lite smerter. De hadde nemlig satt veldig mye lokalbedøvelse i området under operasjonen. Tirsdag morgen var det ikke så greit lenger, likevel - for å si det mildt.
Men etter det har det bedret seg litt dag for dag. Så fortsetter det sånn er jeg i full fart igjen om kort tid. Er uansett sykemeldt i to uker, og har god tid til å komme meg.

Her er mitt liv i to uker. Futt'n Fart Running Teams felleskrykker til høyre. Kryss fingrene for at vi aldri behøver dem samtidig.

Har to sesonger med Svätt & etikett. Så jeg skal få tiden til å gå. Om det er noen som ikke vet hva dette er, så slå det opp. Finnes verre ting enn å ha selskap av Kalle.

Jeg får faktisk lov å begynne å sykle litt på det helt letteste giret allerede nå, så jeg fikk tatt opp sykkelen igjen fra kjelleren med hjelp fra Silja (takk for det!).

Testet det i dag, og det nappet godt både i legg og hamstring. Så det begrenset seg selv. I tillegg har jeg så vidt begynt å tøye litt, men det er såpass vondt, at det ikke blir så mye jeg greier. Men uansett bra, så kort tid etterpå, spør du meg.

Leiligheten er for øyeblikket omgjort til rekonvalensenssenter

I følge legen skulle jeg kunne begynne å sykle på jobb igjen med en gang etter sykemeldingen. Veldig glad for det. Var litt bekymret for at jeg skulle måtte kjøre kollektivt hele vinteren.

Nå gjenstår det bare å vente og se om jeg får bedring i hælen av dette. Kryss fingrene! Uansett hva som skjer, så ser dere meg ikke i løpesko igjen med det første. Jeg har en menisk som må gro først også. Men jeg krysser fingrene for at jeg kan hilse på dere alle iført løpesko igjen i løpet av året.