Skiløpet 2013: min første 5 km (altså ny pers)!

I dag var det alvor - Wave Ronin-skoa ble tatt ut av skapet. Kjøpt i rett i forkant av Oslo maraton 2010, knapt brukt etterpå.

Prøvde å få meg en 5 km-pers tidligere i år. Men siden løypa på Menyløpet bare var 4590 meter, ble det ingen 5k-tid på meg der.
I dag fikk jeg en helt ekte 5k-tid, og en klasseseier på kjøpet. Dessverre var det bare premier til klassevinnerne på 10 km. Det var jo litt diskriminerende. Men jeg kom uansett ikke tomhendt hjem.

Se jeg flyr inn til mål - dette er definitivt ikke kappgang. Ganske fornøyd over at jeg fikk til både å smile og vise V-tegnet 10 meter før mål. Foto: Tim Bennett, Kondis.

Dagens løype

Før jeg avslører min nye 5 km-pers og hvordan det egentlig gikk for seg, skal jeg si litt om arrangementet. For jeg vil takke Janicke og resten av arrangørene for et helt supert arrangement. Om man ser bort fra at jeg skal furte noen måneder over ikke å ha fått klasseseierpremie, har jeg ingenting å utsette. Kjempebra informasjon på nettsiden, Facebook og på e-post i forkant. Fikk masse stæsj sammen med startnummeret.

Dagens fangst

Full ordnings med toaletter og garderobe på treningssenteret som var ca. én meter fra mållinjen. Godt merket, selv om jeg vet at en del løp feil rett etter 3 km, men jeg hadde ingen problemer der. Jeg løp gjennom løypa som oppvarming, og hadde ingen problemer med å finne fram på egenhånd. Men når det koker i hodet er det fort gjort å løpe seg bort.

Janickes jippi det gikk bra-glis!

Supert vær hadde de fikset også. I dag var det skikkelig indian summer, og nesten for varmt. Pluss masse blide kjentfolk så klart. Det sosiale er jo 90 % av grunnen til at man er med på løp.

Anna og Janicke

Tim og Silja

Selveste dronningen; Ingrid Kristiansen. Er det livvakten som står bak der i hvitt. Ser sånn ut...

Når det gjelder egen innsats er jeg sånn passe imponert. Mitt største talent da jeg startet å løpe var at jeg var så flink til å presse meg selv både på trening og løp. Slik er det ikke lenger. Nå er det på tide at noen gir meg et skikkelig spark bak på hodet ut av komfortsona. Resten av denne høsten skal jeg øve på å bli hardere i skallen og presse meg mer.

Altså, tiden ble 22.38. Jeg hadde nok tenkt at jeg burde kunne greie å komme meg nærmere om ikke over på 21-tallet. Jeg la ut i 4.15 fart på den første kilometeren, som planlagt. Men lenger holdt det ikke før jeg begynte å slugge. Og jeg var overhodet ikke i nærheten av å hate intenst eller tenke at jeg skulle bryte, legge meg ned i grøfta og dø eller liknende tanker jeg husker å ha kjent på ved tidligere anledninger. Jeg var kanskje utenfor komfortsona, men aldri lenger enn at jeg kunne se den. Skjerpings.

Nr. 7 av 62 - det funker det.

Ute på et jorde når det var ca. 2 km igjen raknet det helt. Underlaget føltes tungt, sola stekte og jeg kjente at jeg ble jaget. Da myknet skallen helt, og plutselig så jeg 5-tallet på klokka - maratonfart på en 5 km! Det er stusselig. Mistet to plasseringer på det. Greide heldigvis å ta meg bittelitt sammen igjen den siste kilometeren, slik at jeg fikk opp farten igjen.

Men da har jeg en tid på 5 km, og den skal ikke få stå. Etter Oslo maraton skal det kjøres enrundere på Sognsvann for å tøffe meg opp. En dag skal 4.15-farten holde helt til mål, så det så.

Så til dagens glisefest - for det var mye glising etter målgang:

Silja og undertegnede har nå fått år med øvelse i ettermålgangglisepositurer - og det synes

Marit gliste

Tone viser et løpeskjørtdollarglis

Verdens raskeste Synøve kan også glise. Hun vant 10 km i fjor sammen med sønnen sin. I dag ble det andreplass på 5 km. Jeg skal bli som Synnøve når jeg blir stor.