Oslo maraton 2013: Rett på trynet!

Før start - kledd for å være synlig i store folkemengder

Og det mener jeg helt bokstavelig, dessverre. 2013 er tydeligvis det store falleåret; trynet meg til en hjernerystelse på ski i vinter, trynet spektakulært på årets eneste skirenn, slo bakhodet i isen og trynet et par ganger på Råskinnet, og i dag var det hårfint unna DNF på Oslo maraton grunnet nok et fall.

For å gå rett på sak. Jeg er usikker på hva som egentlig skjedde, men rett etter å ha passert Operaen for siste gang befant jeg plutselig horisontalt med hele kroppen planta i asfalten. Startnummeret var halvveis falt av, skrubbsår på venstre kne og inne i hendene, smerter i høyre albue og skulder. Men jeg kom meg fort på beina, og var klar for å løpe videre. Det var bare det at jeg ikke fikk puste... Og oksygen er jo som de fleste vet en nødvendig ingrediens i løping.

Fallet hadde slått lufta ut av meg, og det kjentes ut som om jeg ble kvalt, som om jeg ikke fikk luft mer enn halvveis ned i halsen når jeg inhalerte. Det var så utrolig ekkelt. Så jeg gikk opp på fortauet, og ble stående og prøvde å trekke luft ned i lungene. Der og da tenkte jeg; dette går ikke, jeg må bryte. Skal jeg virkelig måtte bryte når det bare er 3 km igjen til mål?

Heldigvis fikk jeg ikke panikk, jeg har nemlig opplevd noe liknende par ganger før - og overlevd! Etter en stund (jeg aner ikke hvor lenge) syntes jeg at jeg fikk trukket luft litt lenger ned. Tenkte da at; neimen om jeg skal bryte! Det er helt uaktuelt så lenge jeg kan stå på beina. Så jeg begynte å gå. Det gikk ganske bra, så da forsøkte jeg å jogge. Men lenger enn det kunne jeg ikke strekke meg, for så fort jeg begynte å puste litt tyngre kjentes det som om lungene kollapset. Fæl følelse. Jeg har definitivt ingen lyst til å teste KOLS i framtiden.

Utvalgte krigsskader

Jeg kom i mål, til slutt, og det var masse folk som heiet på meg de siste kilometerne. Etter målgang var det mange kjente å prate med. Men jeg var veldig, veldig uvel, og greide ikke å snakke mer enn noen få ord om gangen uten å føle at jeg ble kvalt. Så jeg måtte bare legge meg rett ned på ute på plassen til det begynte å gi seg. Dermed mistet jeg det som nesten er det beste med løp, nemlig å snakke om det etterpå. Neste gang...

Endelig på beina igjen etter mål - viser fram skadene

Sånn, da var det verste jeg hadde å fortelle unnagjort. For fram til fallet gikk det ganske greit.

OM-trøyesamlingen min

Dette var min fjerde deltakelse i Oslo maraton; tre halve og en hel. Dessverre er det nå hele to og et halvt år siden siste gang jeg løp en halvmaraton, og tre år siden siste deltakelse i OM. De siste gangene jeg løp halvmaraton før skadene satte en endelig stopper for lange løp, hadde jeg noen skikkelig vonde opplevelser. Så jeg grudde meg til i dag. For i dag følte jeg at jeg måtte ha en god opplevelse, og bryte halvmaratonforbannelsen som har vært der så altfor, altfor lenge.

Derfor hadde jeg ingen ambisjoner utenom å ha en god opplevelse og bryte forbannelsen. Men jeg så for meg en tid under 1.45. Det har jeg greid selv på dårlige dager tidligere. Etter Årefjorden rundt forrige lørdag og en kjempebra intervalløkt med OSI på mandag, var jeg i ferd med å øke ambisjonsnivået. Men så gikk jeg på en stjernesmell på enrundern på Sognsvann på onsdag, kjente at jeg hadde et forkjølelsesvirus i kroppen pluss "kvinneplager" på gang - så da senket jeg ambisjonsnivået igjen.

Hele Futt'n Fart Running Team

Crewmedlemmet i Futt'n Fart Running Team var også med i dag; Rannveig aka Futt. Været var helt fantastisk også, så alt lå til rette for en god opplevelse. Foruten litt småtrøbbel i starten, hvor jeg havnet for altfor langt bak. Pluss at jeg måtte starte uten at klokka hadde fått satellittkontakt, gikk alt etter planen. GPS'en begynte ikke å fungere før ved Frognerstranda, men jeg brydde meg ikke. Da den kom på så jeg at farten jeg lå i var helt grei i forhold til å komme under 1.45. Ut fra målet om en god opplevelse la jeg meg ikke så høyt i intensitet. Jeg vet hvilke pulsnivåer jeg har løpt halvmaraton på tidligere, og i dag lå omtrent 10 slag under det. Får heller kjenne på blodsmaken ved en senere anledning.
Fram til fallet hadde jeg også en konstant følelse av at jeg løp meg lenger og lenger fram i feltet. Tok rygg etter rygg hele veien, og forholdet mellom de som løp forbi meg i forhold til hvor mange jeg tok igjen var soleklart i favør av det siste. Det gir motivasjon underveis.

Første passering ved Operaen, alt gikk strålende

Fram til fallet gikk det helt greit. Stivnet litt i bakkene opp rundt Botanisk hage, men greide å øke farten nedover igjen. Planen var å brenne av resten av kruttet gjennom Karl Johan, men sånn ble det ikke. Sluttiden ble 1.49.27. Usikker på hvor mange minutter jeg tapte da jeg falt, men jeg er rimelig sikker på at jeg hadde kommet under 1.45 minus fall.

Men samma det. Jeg fikk kjent på distansen i dag, og at jeg mestrer den. Neste år... Har ikke blitt skremt, og har planer om å løpe ett 20 km-løp og en halvmaraton til denne høsten. Gøteborgsvarvet er jeg også allerede påmeldt, og det gleder jeg meg til.

Da jeg deltok i Oslo maraton for første gang i 2008 var vi under 3000 som løp halvmaraton. I dag var vi 9000, og hele arrangementet har vokst voldsomt. Heldigvis har de i takt med det blitt mye flinkere til å arrangere. Men når skal Oslofolk lære seg å heie? Der er det STORT forbedringspotensiale. Men takk til alle, både kjente og ukjente som heiet i dag. Det hjelper mer enn det ser ut som.

Og jeg var veldig fornøyd med at det var musikk mange steder i løypa. Mer av det. Ikke for å være kjip, men sørgemarsjene til Frelsesarmeen kunne de spart seg for. Da ble jeg irritert - kjenn ditt publikum. Spill noe med fart i eller bli hjemme! Da var det godt at det sto noen og spilte Justice for full guffe bare noen hundre meter lenger opp i gata. Tror jeg tok igjen 20 stykker på grunn av energien jeg fikk av det. Mer DJ's og mindre salmer, spør du meg. Han som spilte trommer ute på den kjipeste delen av løypa var også til stor motivasjon.

Vi sees igjen til neste år på Rådhusplassen.