Oslos bratteste - for oss som er tjukke i hue...

Forklaring til tittelen på innlegget kommer til slutt i denne posten.

På Tryvann før start

I dag har jeg gjort unna mitt tredje motbakkeløp denne sesongen og det fjerde noensinne. Jeg er fortsatt ikke den fødte motbakkeløper, men det kommer seg stadig. Samtidig er det greit at jeg er med, selv om jeg ikke har så mye å stille opp med. Da er ambisjonene kun å delta og ha det gøy.

Jeg og Silja rekognoserte løypa for et par uker siden. Da kom jeg nesten ikke opp det første henget fordi jeg hadde på meg vanlige løpesko. Så det ble en tur på Löplabbet, hvor jeg fikk omgjort et par av gavekortene jeg vant i sommer til et par terrengsko meg veldig godt grep. Kule ser de ut også.

Ikke for å unnskylde noe som helst, men dagsformen i dag var ikke særlig god. Har en forkjølelse i kroppen som ikke slår helt ut, men legger likevel litt demper på stemningen.. I tillegg har det vært en hard uke på jobb, så jeg følte meg sliten og hadde vondt i hodet da jeg sto opp i dag. Men det hender man presterer bra selv på sånne dager.

Var litt uforberedt på hvor lang tid det tok å ta meg hjemmefra og til målområdet med kollektivtrafikk. Hadde gått like fort å løpe. Så da jeg kom opp rakk jeg så vidt en tur på do (det begynte å bli skikkelig krise), før jeg måtte "løpe" ned til starten. I de bratteste hengene er jeg ei superpyse, så der laget jeg kø. Men jeg rakk det, og fikk levert inn bagasjen min rett før de slapp oss inn i startslusen. Jeg var nemlig i den første gruppen som skulle starte.

Ned til start

Traff noen kjente som skulle løpe i samme gruppe som meg; Anna, Lise Marit og Siri. Slet litt med å få opp GPS'en på klokka mi også, så jeg rakk egentlig aldri å grue meg. For plutselig var vi i gang.

Etter treningsturen med Silja (hvor Silja for øvrig gruste meg) hadde jeg bestemt for hvordan jeg skulle legge opp løpet. Jeg er nemlig veldig dårlig på å gå fort i bratte moter - det går for sakte. Så planen var å løpe mest mulig. Særlig i det siste partiet.

Gåingen opp det første henget - som er den verste biten av løypa, gikk ikke så bra. Jeg er jo ei superpingle i terreng. Og når man skal tråkke på store løse steiner blir jeg skeptisk og veldig forsiktig når jeg skal sette ned beina. Synøve, som var på vei ned til start (hun startet i eliteklassen og ble nr. 2 i sin aldersklasse), ropte til meg at jeg skulle øke takten. Jeg ropte Hold kjeft! tilbake (med et smil). For det gikk så fort det gikk, sånn er det bare.

Jeg hadde på forhånd bestemt at jeg skulle løpe opp den siste kneika til mål - og her er beviset (ja, det var vondt!). Foto: SportPicture

Men jeg kom meg opp hele Wyller, og greide stort sett å løpe der jeg hadde tenkt at jeg skulle løpe. I bakken ned fra Wyller var planen å løpe på som en tulling, men jeg pinglet ut. Der ble jeg også forbiløpt av Mathilde. Ikke noe å gjøre med det. Så passivt som jeg løp var det ikke mer å vente enn at folk løp forbi meg. Konkurranseinstinktet lå for øvrig igjen til vask hjemme.

Pusten ble hvesende og tung tidlig, selv om pulsverdiene ikke var så høye som de nok burde ha vært på et slikt løp. Men foruten det kjente jeg ikke så mye til forkjølelsesviruset underveis.

Fra venstre Lise Marit, Siri, meg og Mathilde (etter målgang)

Halvveis var det i grunnen bare to kroppsdeler som var i tankene mine; høyre og venstre legg. Noen hadde satt fyr på dem. Den siste delen av løypa var jeg for myk i skallen til å løpe så mye som jeg hadde planlagt å løpe, men den siste bakken var jeg helt bestemt på at jeg skulle løpe opp - koste hva det koste ville. Og det kostet, men jeg løp hele veien. Kom meg så vidt over mål, men la meg ikke ned. Tuslet bort til gjerdet, fikk pustet ut smertene, og ikke mange sekundene etter var jeg å snakke til igjen.

Siden det var første gang måtte det bli pers uansett, og 26.18 er da slettes ikke verst for en så stor og tung løper som meg. Ble nr. 33 av 77 i min klasse også, så godt innenfor den øvre halvdel av lista.

Alt i alt, fornøyd med løpet og med arrangementet.

Etter løpet fikk jeg tatt igjen mye av den sosiale biten som jeg gikk glipp av på Oslo maraton. Fikk snakket med både gamle og nye bekjente og heiet på flere av puljene bak meg.

Dagens høydepunkt var da Synøve spurte om hvor gammel jeg var og hun ble oppriktig overrasket, for hun trodde jeg ikke hadde fylt 30 enda. Nice! Men jeg lurer på om noen trenger en tur til optikeren snart?... Vet ikke om oppfølgingen var like bra, for hun sa det var mye fordi jeg var så barnslig. Jaja, så lenger jeg tjener penger og har sånn noenlunde orden på livet mitt er det vel greit å være litt barnslig. Det synes i hvertfall jeg.

Meg, Andreas Dietzel (Mr. Viking Race) og Ham, hvis navn ikke må nevnes. Blide er vi i hvertfall.

Jeg har fortsatt energi igjen, og tror ikke beina kommer til å være så ille i morgen. Så da slenger jeg meg nok med på Gratiskilometer X. I tillegg er det nytt motbakkeløp på tirsdag; Skjennungstua opp (da skal jeg ikke gå en eneste meter). Gleder meg til begge deler; litt på grunn av løpingen men mest på grunn av den sosiale biten.

 

Så til historien bak tittelen på dette innlegget

Jeg har ikke for vane å henge ut folk her på bloggen, og har generelt lite sans for å rakke ned på folk. Men her kommer unntaket som bekrefter regelen. Håper det ikke koster meg for mange karmapoeng. Skal prøve å stå til rette ved å skrive mye positivt om mange i kommende innlegg.

Jeg hentet startnummeret mitt på Löplabbet i Pilestredet fredag. Det var flere foran meg i køen, blant annet karen som blir antagonisten i denne historien. Han fikk konvolutten med startnummer, med beskjed om at t-skjorten skulle følge med skulle hentes i kiosken på arrangementet. Det skjønte han ikke hvor var, så jeg forsøkte å forklare. Men ble avfeid med at han bare hentet startnummer for noen andre. For, smelte han av seg: "Jeg er ikke så tjukk i hue at jeg skal løpe opp DEN bakken!" Så snudde han seg og begynte å gå mot utgangsdøra.

Oh, no you didn't, tenkte jeg. Normalt bruker jeg bare la ting fare. Livet er for kort til å bruke energi på irritasjon over andre folks feil, mangler og dumskap. Men kanskje fordi det er den tiden av måneden, jeg var sliten etter i hard uke eller noe liknende, smalt det krast fra meg et nanosekund etterpå: "Takk skal du ha!"
Han hørte det, snudde seg og stirret spørrende på meg og lurte på hva det var jeg mente.

"Du kalte meg akkurat for tjukk i hue. Og alle andre som er her!" Oj, som mannen begynte å ro... Men sorry mate, du greide ikke ro deg ut av den. Han mumlet noe om at han ikke var så godt trent, og at han overlot dette til folk som var godt trent, mumle, ro, mumle, ro hardere. Før han raste ut av butikken.
Jeg sto humrende tilbake. Han som betjente køen følte han måtte komme med en bemerkning om hvem det egentlig var som var tjukk i hue, men det var unødvendig. Mannen hadde så til de grader gravd sin egen grav, så det var ikke nødvendig å sparke ytterligere på den som lå nede.

Sorry mannen, men startnummerkø på Löplabbet er feil sted å komme med utsagn om at man må være tjukk i hue for å drive med motbakkeløping. Det finnes sikkert steder i verden hvor slike utsagn møter applaus, men dette var så langt fra du kunne komme... Men takk for en morsom episode, og du vet ikke hva du går glipp av når det kommer til løpingen!