I'm on a ride - fast - to where I don't care!

mandag 26. august 2013

Fjerde ferieuke - mer jodling, øl og motbakker

Fint i Tyrol, men jammen er det ikke fint med sensommer i Oslo også...
Antall løpte kilometer: 75
Antall rulleskikilometer: 35 (og jammen satte jeg ikke nok en pers på Maridalsrunden)
Antall løpte høydemeter: ca. 1700
Antall øl drukket: hvem vet, jeg sluttet å telle den første uka - og inntaket økte den siste uka
Antall slott beskuet: kommer an på hvordan man teller - mange fra utsiden, kun ett fra innsiden

Dette var den siste uka med over 70 løpte km på en stund. Nå skal jeg tilbake på jobb, og da strekker ikke tiden til for å løpe så mye og samtidig få tid til annen trening og andre fritids- og sosiale aktiviteter.

I Seefeld ble det mye løping i bratte bakker. Så jeg merket at jeg begynte å bli veldig gåen i leggene når det nærmet seg hjemreisen. Den siste langturen i Seefeld, hvor jeg også tok turen opp alpinbakken jeg nevnte i forrige innlegg ca. 15 km inn i turen, var tøff. Men etter en liten rast på toppen greide jeg å løpe de siste kilometerne tilbake til hotellet - og det var nesten bare nedoverbakker igjen heldigvis.
Siste løpetur i Tyrol
Har lest litt om høydeopphold, og visstnok må man legge seg på over 1800 moh i fire uker eller mer for å få noen effekt. Men at man bare fra 500-600 moh over havet kan begynne å merke at høyden påvirker prestasjonen. Seefeld ligger på ca. 1200 moh, og jeg har nok merket det litt ja.
Min opplevelse har vært mye tyngre og dypere pust enn normalt på løpeturene, men pulsen har ikke gått noe særlig høyere enn vanlig. Den tunge pusten har gjort at jeg heller ikke har greid å komme så veldig høyt i puls når jeg har ønsket å ta i litt mer, fordi det blir for ubehagelig med pusten. Men synes egentlig ikke at dette har plaget meg så mye, siden jeg stort sett har holdt meg på den behagelige siden på løpeturene mine. Leggene har begynt å skrike lenge før resten av systemet har sagt stopp.

Vet ikke om det er den tunge pusten som har gjort det, men problemene med hoste og sliming har dessverre tatt seg en del opp igjen på turen. Håper det bedrer seg litt nå som jeg er nede i lavlandet igjen. Mulig jeg skal ta en tur til legen og se om vi kan teste noen flere/nye medisiner om det ikke bedrer seg raskt.

Siden jeg nå har trent så mye motbakker, måtte jeg teste bakkene her i Oslo litt på lørdag. Jeg hadde veldig lyst til å ta en titt på Viking race for å se om det kan være aktuelt for meg til neste år. Så da løp hjemmefra og opp til Øvresetertjern. Det er 450 høydemeter, og noen av bakkene er ganske bratte. Men jeg har sett verre, for å si det sånn. Så turen gikk greit, selv om jeg fikk det skikkelig på hjemveien. Ingen tvil om at jeg var sliten etter reisen, og det ble heller ikke mye søvn natt til lørdag.
Lørdagens tur i Nordmarka
Viking race så for øvrig ut til å være en kjempesuksess. Folk gliste både før start, underveis og etter målgang, så vidt jeg kunne observere. Da jeg løp de siste meterne opp til starten møtte jeg et ungt par som løp nedover, og som også hadde tatt en titt på arrangementet. Overhørte mannen si følgende: Gleder meg til neste år, for da skal jeg være med... 
Jeg vet fortsatt ikke. For det kan fort bli mange burpies, for en del av hindrene blir fryktelig tøffe å komme seg over. Jeg er ganske sterk, men er ingen mygg - så det blir tungt å få kroppen med seg. Det så også klart morsomst ut å løpe på lag, og da kan man også hjelpe hverandre over de vanskeligste hindrene. Så kanskje om jeg finner noen flere som vil, så er jeg med jeg også til neste år.
Et av de siste hindrene i løypa, og folk var synlig slitne - men innsatsen var fortsatt på topp. Og crossfitdamer skal man ikke bølle med. Hun blonde i bildet var imponerende sterk i armgang.
Det var for øvrig en salig blanding av folk som deltok. Og; man skal definitivt aldri skue hunden på hårene. Jeg så blant annet en ganske stor kar med skikkelig mage som klatret tau som om han aldri hadde gjort annet. Moro! Det var også en stor gjeng med militære som jeg overvar på flere hindre som hadde veldig forskjellig fysisk utgangspunkt, men som holdt sammen og hjalp hverandre - og alle ga maks.

Til slutt. Det er nå under en måned igjen til Oslo maraton. Jeg innser dessverre at tiden ikke kommer til å bli så bra som jeg gjerne skulle villet. Hvis jeg skulle løpt fort, måtte jeg ha lagt opp treningen annerledes. Man blir god på det man trener på, og det jeg har trent på de siste månedene er å løpe langturer i sånn passe tempo. Forsettene om intervaller har sjelden blitt satt ut i praksis.
Samtidig har jeg ikke vært skade-/vondtefri over et så langt tidsrom siden 2009. Så hallo - noe har jeg gjort riktig. Det viktigste nå er å legge et godt grunnlag og få kontroll på hostingen/slimingen igjen, så får det heller gå fort på neste halvmaratonkonkurranse.

2 kommentarer:

  1. Hem.... det du beskriver - dette med tung pust selv om pulsen er lav - er i grunn slik jeg har følt det hele denne sesogen.... og det blir, som du også sier, vanskelig å få opp pulsen fordi det blir så ubehagelig i pusten. Nå har jeg denne følelsen her hjemme så for min del så kan det neppe ha med høyden å gjøre.... men hvis du finner mer ut av hva dette kommer av så gi meg et hint da ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. For min del bedret det seg veldig mye når jeg kom ned i lavlandet igjen. Men jeg blir jo aldri helt kvitt det, og må innfinne meg med at det er kronisk og at jeg må leve med det. Atrovent hjelper litt. Har du prøvd det?
      Har snakket med flere tidligere og nåværende løpere som også sliter med liknende symptomer, uten at legevitenskapen kan gi det en diagnose eller hjelpe. Selv kaller jeg det "sensitive luftveier". Jeg nyser mye også - hele året. Jeg er jo verken allergisk eller astmatisk, heldigvis.

      Når det gjelder problemet med snørr, tett nese og nysing tror jeg at jeg har funnet en diagnose som passer; kronisk rhinitt, http://nhi.no/sykdommer/ore-nese-hals/nesen/rhinitt-kronisk-3451.html

      Slett

Related Posts with Thumbnails