En ny milepæl tatt

Da jeg kom hjem fra gårsdagens langtur påsto klokka mi at jeg hadde løpt 19900 meter. Siden den samme klokka mente at jeg hadde løpet 10400 meter ved vending, velger jeg å regne dagens tur som en tomilstur. Siste gangen jeg løp to mil uten stopp må ha vært Göteborgsvarvet i fjor, og det var absolutt ingen høydare, snarere tvert imot - da var jeg veldig nærme bunnen som skulle komme litt senere den sommeren.

Ikke nok med at jeg løp to mil i går, det gikk KJEMPELETT! Ingen vondter, lav puls og høyere fart enn på åresvis (faktisk). Det er sånne turer man lever for, det er derfor jeg driver med dette. Og det er derfor jeg ikke har gitt opp når det har buttet imot - slik det har gjort nesten kontinuerlig de to siste årene. For det har vært så verdt all tålmodighet, smerte og hardt arbeid når jeg kan oppleve slike turer igjen.

Utsikt over Maridalsvannet fra juli 2010 - på en dag ganske lik gårsdagen.

Jeg har løpt skiløypa mellom Kjelsås og Movatn mange ganger. Det ar derfor vært symbolsk viktig for meg å kunne løpe her igjen. Jeg er fortsatt ikke helt framme, men nå er det ikke mye som mangler. Har hatt flere turer her i sommer, og har løpt litt og litt lenger hver gang før jeg har snudd. Denne veien er i tillegg veldig kupert, og når jeg kan løpe med en gjennomsnittsfart på ca. 5.45 på langturpuls, slik jeg gjorde i går, er jeg utrolig fornøyd. Et par turer til og jeg tror jeg har nådd målet mitt, nemlig krysset i nordenden av Movatn. Men jeg velger å være forsiktig og bare øke langturene litt og litt om gangen.

Lengre distanser enn hjemmefra og til Movatn og tilbake har jeg ikke tenkt å løpe framover. Det er godt mulig at det å løpe rundt 20 km også er å utfordre skjebnen i for stor grad, men det vil tiden vise. Uansett, enn så lenge er jeg veldig fornøyd med å løpe turer på rundt to mil, jeg. Selv om reportasjene fra Rallarvegsløpet i helga ser veldig, veldig fristende ut...

Etter at jeg begynte å komme meg igjen etter oppussingsskaden jeg fikk i mai, har jeg fått trent noenlunde kontinuerlig siden midten av juni. Det har gitt ganske raske resultater, og det er utrolig motiverende. Men jeg må passe meg så jeg ikke blir for ivrig.

Har lagt merke til at folk nå tror at jeg er helt tilbake i gammelt slag og kan trene fritt. Slik er det dessverre ikke, og vil heller kanskje aldri bli det. Jeg må være veldig forsiktig. Prøver nå å finne en balansegang mellom å kunne trene så mye som jeg vil og må dersom jeg skal kunne oppnå de tidene og gjøre de løpene jeg drømmer om, og ikke ende opp med de samme problemene som jeg hadde i 2010/2011.

Mortons metatarsalgia er et kronisk problem som jeg må holde i sjakk som best jeg kan, og det er fort gjort at nervene mellom tærne blir så irriterte igjen at det blir svært plagsomt. For å lindre dette må jeg bruke fotsenger, men fotsengene har dessverre vist seg å være en veldig stor belastning for andre deler av føttene. Tretthetsbruddene i venstre forfot i fjor kom på grunn av den økte belastningen ved bruk av fotsengen.

Jeg fikk støpt helt nye fotsenger før jul i fjor, og det har heller ikke vært problemfritt. Dessverre irriteres plantar fasciit i venstre fot veldig. Ikke bak på hælen som jo er et velkjent løpeproblem, men framme rett bak tåputen til stortåa. Dette problemet oppsto raskt etter at jeg begynte å trene igjen, og jeg greier dessverre ikke helt å bli kvitt det. Det kommer og går, og jeg forsøker å holde det under kontroll så godt jeg kan. Noen dager blir det plutselig akutt, som etter onsdagens SRM. Mens andre dager, som i går, går det bra.

Ergo; balansegang og kontroll er stikkordene her. Det er bedre å kunne løpe litt, enn ikke å kunne løpe i det hele tatt - det er sikkert!

På torsdag avsluttes Øyakarusellen med Gressholmen rundt. Gleder meg veldig. Etter fullført Gressholmen rundt, har jeg deltatt i alle løpene i årets karusell. Har bare positive ting å si om disse løpene. Selv løypene har vært veldig teknisk vanskelige - jeg får aldri helt taket på stiløping, og tiden derfor ikke har blitt særlig bra, har det vært bare opptur.

Her er det ca. én kilometer igjen av Langøyene rundt og jeg har nettopp passert de to bak - differansen var mye større ved målgang (det er det jo veldig viktig å understreke....). Foto: Stian Møller

På Langøyene rundt ble det til og med pallplassering; tredje plass. Jeg kom inn rett etter hun som kom inn som nummer to, men tenkte at det ikke var verdt å spurte for. Men da visste jeg ikke at det sto om andreplassen. Siden den første kilometeren av løpet var så utrolig vanskelig å løpe, trodde jeg at det lå mange kvinner foran meg. Men det var altså feil. Jaja, neste gang...

Bilder (og til og med video som starter med undertegnede) fra Langøyene rundt finnes på SRM sine nettsider.