En liten maratontest

I går tok jeg meg helt fri, før rastløsheten tok meg og jeg stakk ut på en rolig sykkeltur rundt omkring på blant annet Bygdøy på kvelden. Lukten av syrin ligger nå over hele byen, trærne blomster i alle mulige farger og det er generelt bare helt fantastisk å være osloborger, så var det sagt.
Det var som nevnt en kjempefin kveld, og ute på Bygdøy fikk jeg tildelt en skikkelig kraftig serenade av denne karen:

I tillegg var det noe kjempesøte kalver ute og beitet, så idyllen må nesten kunne sies å være komplett:

I dag hadde jeg egentlig planlagt at jeg skulle løpe hele maratontraseen her i Oslo, teste på maratonfart og formen generelt. Men siden noe gruff har satt seg i halsen igjen, valgte jeg en litt snillere løsning. Likevel har jeg fortsatt fått tatt en liten test i dag.
Jeg varmet opp med å løpe rolig hjemmefra og vestover på ring 2 mot Majorstua. På Marienlyst måtte jeg ta en liten kvitte meg med morgenkaffen-rast på bensinstasjonen, men deretter bar det videre i fint driv. Ved Frognerparken begynte jeg å øke farten, og nedover Halvdan Svartes gate kom jeg opp i farten jeg hadde tenkt å holde. Ved enden av nevnte gate kom jeg inn i maratontraseen, og fulgte den videre over Sjølyst, Frognerstranda og Aker brygge/Rådhusplassen. Dro videre i traseen til Festningen, men droppet Sjursøya. Det var mye vind nede ved sjøen i dag, og jeg tror ikke motivasjonen hadde holdt utover den veien. På veien tilbake sto jeg også over svingen innom Karl Johan. Hadde ikke så lyst til å pese meg mellom turistene opp og ned der. Men ellers fulgte jeg traseen hele veien tilbake til der jeg startet. Deretter tok jeg opp Bygdøy allé ned til Solli plass, Parkveien og hjem via Bislett, Waldemar Thranes gate og Sannergata.
Det ble et par mil til sammen, og godt i overkant av én av dem ble løpt i maratonfart. Så da fikk jeg testet litt i dag likevel, selv om det ikke var helt etter planen.

Så til resultatet: selve farten føles fin i beina. Glimtvis føles det faktisk deilig å ligge og flyte på den farten, og innimellom måtte jeg holde litt igjen. Men pulsen går for altfor høyt synes jeg. Kjennes ikke så veldig hardt å ligge der, men er usikker på om jeg er i stand til å holde så høy intensitet så lenge. Visst kan jeg ligge på høy puls lenge, lenge , men et sted går grensen - og den regner jeg med å finne ut hvor går ganske snart. Pusten var ikke så ille i dag, tatt i betraktning at det er den jeg har slitt med tidligere i vår - men så var ikke intensiteten så veldig ekstrem heller. Vel, fortsatt noen dager igjen til avreise Stockholm, og håpet lever fortsatt om at sykdommen skal slippe taket og pulsen komme ned på mer levelige nivåer igjen.

Dette var siste lengre tur før Stockholm. I dagene som er igjen blir det bare litt kortere turer og restitusjonstrening - nå må overskuddet bygges opp.