Adelheid tar grep om skisesongen

Dersom nuet er kjedelig, får man leve litt i framtiden, ikke sant.
Dette er vel ikke akkurat helt i tråd med hvordan alle livsstilsguruer, -coacher, -mentorer, -filosofer, og hva de nå kaller seg alle sammen, mener man skal leve. Men som skadet og ambisiøs supermosjonist er det vanskelig å ikke bruke en del tid på å drømme om og planlegge de gode tidene som skal komme.

Opprinnelig plan var å gå et lengre skirenn den kommende vinteren. Siden de skirennene jeg hadde sett meg ut går tidlig i februar, tror jeg ikke det er særlig realistisk. Tvilsomt om jeg kan gå fire-fem mil på ski så tidlig. Skulle jeg gått Holmenkollen skimaraton måtte jeg også ha bestemt meg for det nå, og det kan jeg ikke.

Det jeg derimot kan bestemme meg for er å gå på skikurs, så det har jeg meldt meg på. Jeg er utrolig fornøyd med å være medlem av Skiforeningen. Så hvis du ikke er det, bli det - de har et fantastisk bra tilbud (pluss den kjempejobben de gjør i marka).

Krysser fingre og tær for at dette blir et vanlig syn i Nordmarka til vinteren.

Nå gleder jeg meg masse til vinteren, til de nye skiene jeg skal få av meg selv til jul (fordi jeg har vært så utrolig snill i år), og til skikurset som starter 18. januar. Regner med at jeg går klassisk på nivå med Bente Skari når jeg er ferdig (lurer på om de har noen pengene tilbake-garanti?).

Nå må bare beinet gro og nissen gi snille jenter snø til jul, så lover jeg å være litt i nuet igjen.

Med tigerbalsam og gladpack skal kroppen bygges...

Jeg fikk det endelige bevis på at det er litt dårlig stelt med kroppen på torsdag. I det jeg løfter meg opp på kanten av svømmebassenget (med hendene) etter en veldig rolig vannjoggeøkt, setter det seg en kjempekrampe i høyre legg som sprer seg godt oppover bak låret. Deilig! Hadde mest lyst til å hyle som en stukken gris der jeg satt. Heldigvis gjorde tanken på hvor pinlig det ville vært å sitte på kanten å skrike i en svømmehall full av folk, at jeg beit tenna sammen og holdt ut til den verste smerten gikk over.
Hvem skulle vel tro at jeg var så sart og tander? Ikke jeg i hvertfall.

Muskelkrampen var av det riktig så reelle slaget, og har satt seg skikkelig. Kjenner veldig godt på den i dag også. Så nå prøves alle remedier tilgjengelig, deriblant tigerbalsam og gladpack. Leiligheten lukter deretter...

Trodde kramper kom ved overanstrengelse, jeg? Vet ikke om 75 minutter rolig vannjogging kvalifiserer til overanstrengelse? Det er stusselig i så fall.

Jeg har alltid hatt skikkelig fotballegger, og det har ikke blitt noe bedre av løpingen - heller motsatt. Leggene mine har bare vokst de siste årene, inntil nå. Buksene var merkbart løsere etter seks uker uten noen form for belastning på dem. Pluss at den venstre leggen er merkbart tynnere enn den høyre - ser ganske så latterlig ut faktisk.

Vel, jeg får vel bare ta dette som et hint om at det er på tide å foreta seg noe for å bygge opp igjen muskulaturen i leggene. De bokstavelig skriker jo etter det...

Derfor; to be continued...

Gleden over å være fysisk sliten

Endelig, endelig, endelig har jeg begynt å kjenne på det å være fysisk sliten og lemster igjen. Det er klart bevis på at jeg lever - og det føles herlig!

På nåværende tidspunkt kjenner jeg på en karamell i høyre skinke, pluss at både lår og hamstrings er såre. Dette toppes av at skuldrene er konstant såre og slitne - grunnet gode doser svømming av typen crawl og butterfly (selveste skulderdødaren) toppet med brutal styrketrening. Ikke så rart kroppen lurer litt på hva det er som skjer.

Før jeg fikk svømmeprogrammer av pt'en for et par uker siden, hadde jeg ikke vært andpusten siden i sommer, så det har vært hard en overgang, gitt. Jeg hadde også helt glemt hvordan det er å trene hardt når tilgangen til oksygen er begrenset. For sånn er det jo i svømming - man må aktivt oppsøke luft, og helst så sjelden som mulig (i crawl i hvertfall - og det er det det går i).

Tror jeg har hatt framgang på svømmingen allerede, tross at jeg kun har trent et par-tre uker. Det er moro, og motivasjonen er foreløpig godt til stede. Ved å teste fant jeg også ut at jeg greide øvelser jeg ikke trodde jeg hadde inne (det er tross alt godt over 20 år siden jeg trente svømming). Både flipvendinger og butterfly var noe som lå latent i kroppen. Tross at dette var noe av det siste jeg lærte før jeg ga meg. Det var gøy å finne ut. Har helt klart mye å jobbe med teknisk både på vendinger og nevnte svømmeart, men det helt grunnleggende er der. Jammen bra jeg testet, i stedet for å gå ut fra at jeg ikke greide det (note to self).

Skal snart ha en ny pt-time for å sjekke framgangen både hva angår teknikk, fart og kondisjon. Jeg har høye forhåpninger om å få ned 400-metertiden min fra sist (jakten på pers er jo alltid en sterk motivator).

Nå er jeg i ferd med å trappe opp både mengde og intensitet på treningen igjen. I tillegg til svømming og styrketrening, har jeg også veldig forsiktig begynt å teste ellipsemaskin.
Det eneste som mangler for å få et fullverdig treningsprogram nå er langturer - men det er hinsides rekkevidde på lang, lang tid, så det må jeg bare leve med.

Jeg kommer til å være marinert i klorvann (og kan sikkert luktes på lang avstand for tiden) i lang tid framover. Dersom det er flere halv og helskadene kondisjonsutøvere der ute, så er det bare å joine meg i svømmehallen på Domus Athletica.

Goody two shoes...

Sånn har det sett ut i gangen min i seks uker - men nå skal også høyreskoen få luftet seg.

Nå er høyreskoen er reintrodusert hos meg. De som deltok i tirsdagens Skjennungstua opp var de siste som fikk seg walkeren in action. Walkeren eller stinkefoten som jeg omdøpte den til mot slutten, ble levert tilbake til NIMI i går. For det fikk jeg lov til å betale 1500 kr... Koster å være skadet, gitt.

Tynn, stiv sak som skal være min følgesvenn i tre måneder framover.

I stedet for klampen om foten har jeg fått plate i skoen. Det vil si en veldig tynn, men helt stiv karbonsåle som jeg skal bruke i tre måneder framover. Sålen er så stiv at jeg ikke får noe fraspark i det hele tatt, så gangen blir fortsatt ganske rar.

Vet ikke om det egentlig var en forbedring å bytte ut moonbooten med karbonsålen. Var en liten nedtur her i går, da jeg oppdaget hvor ubehagelig den sålen var å ha i skoen. For det første fant jeg ingen sko som sålen passer i, så det strammer veldig over tærne - nettopp der det ikke skal stramme. Merker også at sålene ikke er spesielt bra forhold til problemet mitt med Mortons metatarsalgia - kjente med en gang at det området blir irritert. Ikke særlig lovende, i og med at jeg skal gå sånn i tre måneder.

I dag tidlig fant jeg heldigvis ett par sko jeg kunne bruke sålene i uten at det ble altfor ubehagelig. Men de skoene var egentlig klare for utskiftning og er heller ikke særlig representable i jobbsammenheng ol., så jeg blir nok nødt for å dra på skoshopping enten jeg vil eller ikke (og jeg vil ikke - tross at jeg i følge diverse TV-serier burde elske nettopp skoshopping kun i kraft av å være kvinne).

Var inne hos en ortopedingeniør i går, som var så snill at han ga meg noen støtdempende såler helt gratis for å hjelpe meg litt med ubehaget (dette var etter at han hadde fått 1500 kr. av meg vel å merke). Men mye tyder på at jeg må krype tilbake til ham ganske raskt, og tømme lommeboka for å få ham til å lage en ny såle til meg med følgene de egenskaper:
1. Forhindre Mortons metatarsalgia fra å oppstå.
2. La bruddene i metatarsene få gro i fred og ro.
Når man tar med i betraktningen at det var sålene jeg fikk for å dempe Mortons metatarsalgia som gjorde at jeg fikk tretthetsbrudd i metatarsene - kan det godt være at det er en umulig oppgave!

Uansett, jeg erklærer ikke slaget for tapt riktig ennå.

På den positive siden. Nå kan jeg sykle rolig med sykkelsko opp mot 45 minutter uten smerter. Dessuten begynner jeg å få riktig så dreis på svømmetreningen. Det var visst veldig gøy med treningsprogrammer. Plutselig har jeg svømt i 75 minutter uavbrutt helt uten å ha tenkt over det.
I tillegg kan jeg godt merke at jeg har trent styrketrening tre ganger i uka i sju uker nå. Noen som er klar for pushupkonkurranse i slynga eller?

Sosialt Oslo maraton

Søndag sto jeg opp kl. 0700 med et smil om munnen. Dette tross for at det burde være i tidligste laget å stå opp på en fridag. I tillegg visste jeg at jeg skulle gå glipp av sykkel-VM, og det er ikke en bagatell for meg. Men i går var det kun én ting som gjaldt, nemlig min fjerde deltakelse i Oslo maraton -  men denne gangen kun som tilskuer.

Stille før stormen

Jeg skulle ha med meg alle tre distansene, og måtte derfor komme i gang tidlig. Starten på 10 km gikk jo allerede kl. 09.45. Det var ingen tvil om at det var løpsarrangement på gang da jeg kom på trikken, og den var mye fullere enn den bruker å være så tidlig en søndag morgen. Man kan oppleve mange rare lukter på trikken, og denne morgenen var det tigerbalsamlukta som rådet. Det var også en påtakelig nervøs stemning om bord.

Da jeg kom ned på Rådhusplassen,  møtte jeg tilfeldigvis Silja og en veldig nervøs Tim omtrent med det samme. Deretter gikk det slag i slag hele dagen; store mengder heiing og skravling med både kjente og ukjente - og altfor mye gåing. Tross at jeg ikke deltok som løper, kjente jeg det godt i beina på slutten av dagen. Håper legen min ikke leser dette...

Jeg hadde med meg kamera og hadde tenkt å ta bilder av dere alle, men jeg var altfor opptatt av å se etter dere og heie på dere til å få tatt noen bilder - og de få bildene jeg tok er helt elendige. Men det var mye morsommere å være der fullt og helt enn å se på bilder av det i etterkant, ikke sant?

Da jeg sto på startstreken som blodfersk løper under Oslo maraton i 2008 kjente jeg absolutt ingen andre enn meg selv som drev med løping (og jeg drev vel knapt med det selv heller). Jammen godt at jeg hadde en søster som ville være med å holde en nervøs førstegangsløper i hånda da. Mye har forandret seg på tre år, også Oslo maraton - som har blitt et mye mer profesjonelt arrangement.

I går det virkelig gikk opp for meg hvor mange nye jeg har blitt kjent med etter at jeg begynte med løping, og jeg hadde mange å heie på på alle distansene (så jeg rakk ikke se dere alle, dessverre).

På 10 km var Einar fra OSI førstemann som dukket opp, tross fall ble det både pers (33.23), klasseseier og femteplass totalt. Dette ble behørig feiret på Max på Egertorget etterpå med en luksusshake med sjokolade. For de som ikke har testet det, løp og kjøp; beste milkshake i byen!

Einar i fint driv nedover Karl Johan! Best han husker dealen vi inngikk på søndag; jeg spanderte mikshake i bytte mot ny pers på 32-tallet på Hytteplanmila, no pressure...

Var det noen som sa dårlig fotograf - men her er i hvertfall Mette på vei inn til klasseseier på 10 km

Mauro i ryggen på Øyvind - jeg tror det var omvendt rekkefølge i mål

Siri tilbake der hun hører hjemme - på løp, hurra!

Etter å heiet meg småhes på 10 km var det klart for maraton, også der med flere kjente fjes. Blant annet var det et lite lokaloppgjør internt på treningsstudioet der jeg trener mellom Jarle og Gerhard.

Jarle på vei ned Karl Johan (mellom mennene i grønt og svart)

Gerhard vant duellen, men Jarle vant klassen sin. Gratulerer! Skikkelig bra reklame for å trene på Studentidretten - to utøvere rett over 2.45 på maraton.

Til slutt var det halvmaraton, og der var det så mange kjente at jeg slett ikke fikk med meg alle, rakk å heie på alle, eller kan nevne dere alle. Men oi så moro det var å se på dere.

Per Christian var den eneste jeg rakk å ta bilde av på halvmaraton. Han greide å få fram et smil i spurten 100 meter før mål - det er imponerende!

Men noen må nevnes spesielt. Som sagt har jeg fått mange nye bekjentskaper de siste årene. De første fikk jeg gjennom deltakelse på forumet på Kondis.no. Deretter via bloggingen, OSI og SRM og så via, via, via osv.
Gjennom bloggingen har jeg det siste året kommet i kontakt med Jan Frode holder til i Trondheim. Møtte han og kona Maren for første gang i går, veldig i forbifarten. Fikk gjøre litt nytte for meg ved å stille opp som privat drikkestasjon på Rådhusplassen for Jan Frode, og det funket kjempebra, tross mye folk. Han løp inn på tiden 1.20.04 på halvmaraton. En brukbar tid, for å si det mildt. Enda mer imponerende blir det når mannen kan fortelle at han gjennomsnittlig løper ca. 3 mil i uka (og er ganske fersk løper). Mulig det er en del som har lyst til å krype ned i fosterstilling og grine når de hører det? Jaja, noen er mer skapt for å løpe enn andre. Men gleden over løping kan vi alle ha, den er ikke avhengig av tiden man løper på (i hvertfall ikke bare...). Håper dere kom dere vel tilbake til Trondheim, og så håper jeg vi sees igjen på løp en gang.

Håper for øvrig alle hadde det like gøy som meg i går. På samme måte som jeg sto opp med et smil, la jeg meg med et smil om munnen, mett av inntrykk. Til neste år håper jeg å være blant dem som mottar heiing, men om det skulle skjære seg igjen så er det slettes ikke så verst å være OM-tilskuer heller.

Futt'n Fart Swimming Team

Fra tidligere bedrifter i FFST

Sånn ligger det nemlig an for øyeblikket, og i overskuelig framtid - klorlukta kommer til å ligge som en eim rundt meg denne høsten/vinteren. Var på besøk hos legen på NIMI for en sjekk på onsdag. Tross at jeg nå skal få lov til å begynne å sykle bittelitt lett med sykkelsko også med den ødelagte foten, er treningseffekten av 15 min lett sykling minimal. Opptrappingen i forhold til vektbærende idrett vil også gå veldig sakte, så skal jeg få noen orden på kondisjonen igjen må det skje på andre måter. I morgen skal jeg nemlig til ortoped og få en stiv karbonsåle som jeg skal gå med i minst tre måneder etter at jeg har kastet walkeren. Tviler på at det blir mye løping med den.

Samtidig har fått lov til å begynne å svømme/vannjogge igjen - i helt ubegrensede mengder så lenge jeg ikke tar fraspark med venstre fot. Men for at jeg ikke skal forgå av kjedsomhet så snart nyhetens interesse har lagt seg, måtte noe gjøres. Så på mandag hadde jeg pt-time i svømmehallen for å få satt opp treningsprogrammer. Gledet meg veldig til dette, for det føles som et veldig stort steg mot å komme i gang med trening igjen. I mitt hode driver jeg nemlig ikke med trening for tiden, jeg har jo ikke vært andpusten siden august - så nå begynner det jammen å bli på tide.

Timen forløp som følger: Hun kikket på hvordan jeg svømte (crawl) og konstanterte at det ikke var så verst, men at det var noen småting å jobbe med. Rart hvordan jeg,  uansett sport, ender opp med å jobbe med å få fram brystkassa og hofta. Ergo, kanskje teknikkjobbingen jeg skal bedrive framover i bassenget vil få nytte når jeg kommer meg ut på veien igjen. Det er lov å håpe.

I tillegg kjørte hun en  400-metertest på meg. Det gikk ikke så verst, tatt i betraktning at jeg knapt har svømt siden jeg var 13-14 år, ikke har trent kondis på lenge, ikke tok flipvendinger eller kan sparke fra i kanten ved vending pluss at det var flere (tregere) svømmere i banen. Ergo, tross et greit resultat er forbedringspotensialet STORT. Tiden jeg satte skal jeg jammen knuse så jomer flere ganger før jul. Endelig er det mulig å perse i noe igjen, oh joy (helt sant)!

Så nå er det teknikkterping og svømme hardt som gjelder. Har fått fem programmer med fokus på litt teknikk og mye kondisjonen; lungekapasitet som en middels hval er målet.

Jeg kommer nok til å ta noen flere pt-timer med Hanne (som hun het). Blant annet er målet å lære meg skikkelig flipvending igjen, samt få sjekket at jeg får en god framgang. Det er vel bare å innse at skal jeg få til det jeg vil, må jeg spe på meg alternativ trening som er mindre belastende for beina enn de jeg har bedrevet til nå. For selv om bruddene vil gro (ja, det er snakk om flere - jeg spurte nemlig legen på onsdag), er de andre problemene kroniske og vil  nok dukke opp igjen etter hvert.

Hvis jeg nå både får fart på løping og svømming, er det kanskje noen som vil tenke at veien fram til en debut på triathlon kanskje ikke er så lang. Vel, jeg er nok ikke helt fremmed for tanken, men synes fortsatt sykkelterskelen er høy. Ikke selve syklingen, men alt utstyret som både skal kjøpes og tas vare på (tid- og kostnadskrevende). Triathlon er definitivt ingen billig sport. Men hvem vet, kanskje jeg skal bli en ironwoman når jeg blir stor - det er lov å drømme i hvertfall.

Oppladning til Oslo maraton

Målgang 2008 (debut halvmaraton)

Målgang 2009 (debut hel distanse)

Snart i mål 2010 på ekstremt vonde bein

Årets Oslo maraton skulle blitt min fjerde, men deltakelsen i 2011 blir kun som tilskuer. At det endte sånn er egentlig ingen overraskelse. Alt har vært så usikkert så lenge nå. Det var jo under fjorårets OM plagene i beina virkelig slo ut i all sin grufulle prakt. Etter det ble det bare verre og verre, til det nå i sommer kulminerte i tretthetsbruddet. Jeg har derfor utsatt å melde meg på noen av distansene. I sommer hadde jeg en plan om at jeg kanskje skulle kunne løpe 10 for Grete, uten å være nøye på tiden, men selv det ble til slutt helt uaktuelt.

Likevel, jeg gleder meg masse til søndag. Og som tilskuer behøver man ikke gjøre noe valg hva angår distanse, jeg kan delta på alle tre - og det skal jeg også gjøre. Lover å heie på alle og skrike meg hes, så når vi endelig kommer til halvmaraton er jeg sikkert stum og har ingen hud igjen i håndflatene etter all klappingen. Kanskje jeg bør gå til anskaffelse av et realt bilhorn, sånn at det jeg har en backup når stemmen eventuelt svikter.

Planen er å mingle i start- og målområdet, samt ha et fast tilhold på Rådhusplassen utstyrt med matpakke og termos. Husk å vinke når jeg roper (men bare hvis du orker da, viktig å bruke kreftene på det som virkelig teller).
Jeg vet om veldig mange som skal løpe på søndag, men har på langt nær oversikt over alle. Hvis du vil ha heiing på søndag så gi lyd i kommentarfeltet; startnr. og distanse. Så skal jeg gjøre hva jeg kan for å å bidra til at du kommer gjennom løypa med flyt og godfølelse. Hvis det er spesielle ønsker hva angår oppmuntring, så kom gjerne med det også.

Ha en riktig god oppkjøring, på søndag er det fest! Heia, heia, heia!