Skiføre og fotsenger = FORNYET MOTIVASJON!

Fra en kald tur i 2010

Og hurra for det...
Jeg har så vidt innrømmet det tidligere; høsten var veldig tung for motivasjonen. Uansett hva jeg gjorde utviklet plagene (nevromer) under beina seg mer og mer. Jeg vet at sporten løping innebærer en del smerte, men ett sted går grensen - når smerten overskygger gleden.
Det jeg liker best med løpingen er muligheten for å løpe langt, gjerne mye, mye lenger enn jeg noensinne trodde var mulig - bare flyte og presse kroppen over stadig nye grenser. Denne muligheten ble fratatt meg denne høsten, samt at problemene gjorde meg mer isolert. Ikke så lett å stille opp på fellesturer og -treninger når man må avbryte når som helst.

Jeg har fortsatt ikke løpt særlig lange distanser, men har funnet noe annet som gir meg samme gleden som løpingen; ski. Ser ut til at fotsengene elimininerer (uten å ha testet det i ekstrem grad) de tidligere problemene jeg har hatt når jeg har gått lange distanser på ski; halleluja!
Jeg kan derfor være ute og i farta lenge, lenge, lenge.  Akkurat det jeg liker best. Merker at jeg igjen har fått ny gnist og glede over treningen igjen, samt at ambisjonene og planene begynner å melde seg på nytt; nok et halleluja...
At jeg har kunnet være med på intervalltreninger igjen med OSI uten at det utløser allverdens vondter og plager er også et stor lyspunkt, halleluja nr. 3 til det. Måtte det vare!...

Det at jeg kan gå på ski uten å utløse smerter under tåballene og tåkramper (noe jeg hadde en del av i fjor), gjør at jeg igjen kan trene rolig i mange timer i strekk. Lenge siden sist, gitt - og det gjør sitt med formen. Greier fortsatt ikke å løpe særlig langt før smertene kommer, dessverre.
Hvis skiføret holder har jeg nå likevel mulighet til å trene opp utholdenheten før vårsesongen og sommeren.

Skigleden jeg uttrykker til alle som vil høre for tiden, førte til at det på forrige intervalltrening med OSI ble uttrykt bekymring for at jeg skulle svikte friidretten og melde overgang til langrennsgruppa. Vel, ingen fare - der går grensen! Men takk for komplimentet, og det er hyggelig å vite at man hadde blitt savnet.

Ski er kun for gøy; bare kos, ingen forventninger eller ambisjoner - de sparer jeg til løpingen. Jeg synes også at ski innebærer mye mindre smerte enn løping - pingleidrett! Kan godt hende det er fordi jeg aldri har tatt spesielt hardt i når jeg går på ski.
Uansett, løpingen er og blir min idrett, og det er der jeg satser, vonde bein eller ei.
Det er en brutalt ærlig sport, man kan ikke jukse seg til resultater gjennom utstyr eller likende - og man får hele tiden svar på hvilken form man er i. Teknikken er heller ikke så avgjørende som i en del andre idretter. Dessuten kan den bedrives over alt i verden, under alle forhold og i alle typer vær.

Men i vinter skal jeg kose meg med skiene, så lenge jeg kan. Framover er planen at skiturene bare skal bli lengre og lengre. Og skulle vær og føre tillate det, har jeg et par skikkelige skieventyr på gang. Håper, håper, håper Kong Vinter spiller på lag med storplanene.

Med isklister skal marka erobres...

Skiløpervarianten av Adelheid - tatt på Movatn på vei hjem, godt og vel 25 km unnagjort - 10 igjen.

Tre lag blå extra og litt isklister helt fremst i festesonen, var dagens oppskrift på godt feste i skarpe løyper. Glid hadde jeg ikke så mye av, men det er jo ikke noe nytt. Jeg vil heller ha feste en god glid - ekstra trening blir det jo også når man må jobbe litt ekstra på flatene...
Da jeg var ferdig med dagens tur, ble jeg spurt om smøretips av folk som var på vei ut (ser jeg så proff ut?). Håper oppskriften fungerte like godt sent på dagen også.

Godt forberedt, men smørevalgene som var gjort hjemme holdt hele turen.

Dagens tur gikk fra Kjelsås via Skillingsdalen til Movatn. Deretter til Tømte og videre inn til Fløyta. Tiden bare raste avgårde uten at jeg egentlig la merke til det. Det var så utrolig deilig skivær i dag. Plutselig hadde jeg vært ute i godt over tre timer, uten pause, og hadde unnagjort et sted mellom 35 og 40 km - uten egentlig å føle at jeg hadde anstrengt meg særlig. Herlig!

Idyllisk i nordenden av Movatn

Mulig jeg er en syk sjel, men jeg synes oppoverbakkene på denne turen er fantastiske - man får så utrolig flyt opp alle sammen. Ingen fiskebeinsbakker. Fra Movatn til Tømte går det konstant oppover mer enn fem kilometer, likevel synes jeg at jeg bare flyter av gårde, lett som bare det. God fysisk form kan anbefales!
Bakkene er verre å forsere med joggesko, det er sikkert. Synes ski innebærer en del mindre smerte enn løping. Men ingen grunn til bekymring, jeg konverterer ikke...

Hvorfor være inne når det ser sånn ut ute?

Tross dårlig glid gikk det friskt nok unna i nedoverbakkene, og jeg har vært nedpå og kjent etter hvor hardt underlaget faktisk er. Vi snakker en skikkelig blå skinke i morgen, trenger jeg si mer?

I morgen er det foredrag med Grete Waitz, og litt løping inne på Bislett etterpå som er dagens agenda.

Om stinkende klesvask og andre herligheter

Dette er en oppfølging av et tidligere blogginnlegg som blant annet handlet om kroppsodører av det mindre ønskelige slaget. Jada, på denne bloggen tar vi opp de nære og de viktige temaene...

Svettelukt som henger igjen i treningsklærne er et problem for oss som trener mye og ofte (og derfor svetter mye). Jeg har det siste nesten halve året påtatt meg å teste ut hva som fungerer best i forhold til å få fjernet odørene.

For det første, jeg har etter hvert blitt litt av en klesvaskekspert. Tror jeg alene produserer like mye vask i uka som en familie på fire - her går vaskemaskinen jevnt. Jeg hadde ikke overlevd med vaskekjeller!

Treningsklær til vask oppsamlet fra lørdag til onsdag - én full maskin...

Følgende har blitt testet; vanlig Omo på 40 grader, pluss når jeg har vært litt gæærn - på 60 grader, skylling med vanlig husholdningsedikk og til sist den fancy nye Penguin Sport-Wash (som i reklamen lover både det ene og det andre, men det gjør jo forsåvidt Omo også). Sistnevnte er relativt mye dyrere enn vanlig vaskepulver, men kanskje er det verdt det?

Disse har blitt testet

Tekniske treningsklær skal i følge vaskeanvisningene stort sett vaskes på 40 grader, noen ganger helt ned i 30 grader, og hvis man er heldig på 60 grader. Når man vasker på 60 grader synes jeg lukta stort sett går bort uten at man behøver å ty til mer enn vanlig vaskemiddel. 30 grader bruker jeg stort sett å overse; kan det vaskes på 30 grader, tåler det sikkert 10 til, tenker jeg. Og det bruker å gå bra.
Men på 40 grader forsvinner ikke all lukt man har opparbeidet i tøyet gjennom hardt arbeid. Det har derfor hendt at jeg, når jeg er i det modige hjørnet, har kjørt klærne på 60 grader. Også det har stort sett gått greit, men jeg har ikke lyst til å slite mer på fibrene enn nødvendig.

Å skylle med eddik fungerer suverent, lukta forsvinner. Dette er et veldig billig alternativ, men jeg er usikker på hvor bra eller eventuelt dårlig det er for tekstilene. Jeg har derfor ikke gjort det så ofte.

Penguin Sport-Wash synes jeg fungerer bra. Lukta forsvinner på 40 grader, og klærne kjennes fine ut etter vask. Virker ikke som om det sliter særlig på klærne ut fra det jeg kan observere. Om det er verdt den store prisforskjellen er en annen sak, men jeg kommer nok til å fortsette å bruke det. Om ikke ved hver vask, så innimellom for å få ut lukt som eventuelt er i ferd med å bygge seg opp.

I det siste har det kommer flere produkter på markedet som skal forhindre dårlig lukt. Nanoteknologi er jo i vinden for tiden, og jeg tror det bare vil komme flere og flere sånne produkter. Jeg har både klær og en bag som lover at de skal være odørfrie. Har aldri opplevd at de har luktet ille, så kanskje det fungerer?

Klar for stinkbekjempelse, selv på tur

Da jeg var på ferie i USA i jula kom jeg over reisepakninger med Penguin Sport-Wash. Det måtte jeg jo ha med hjem. Fint når jeg skal på treningsleir. I tillegg fant jeg et nytt produkt fra Adidas, nemlig noen små greier som man kan putte ned i skoa for å fjerne vond lukt der. Fancy og kjekt å ha, så de måtte også bli med til Norge.

Det er altså mine erfaringer, ingen grunn til å gå rundt og lukte vondt - hjem og vask, folkens...

Påsketur i januar

I dag var det skikkelig påskestemning her på Toten. Sola skinte og varmet skikkelig, snøen falt tung fra trærne og det eneste som festet var rød voks. Sola skinte faktisk så kraftig at jeg ble solbrent på nesa, men så skal det ikke så mye til før det skjer heller da...

Det ble ca. tre mil i dag og de gikk utrolig fort unna. Er lite bakker å snakke om herover, sammenliknet med der jeg bruker å gå i ellers, og det merkes på kilometertidene.

Merker at jeg har et annet forhold til avstander nå enn jeg hadde før. Jeg la dagens utflukt til løyper hvor jeg gikk mye som barn, men alle avstandene hadde krympet kraftig, pluss at alle bakkene hadde blitt mye mindre bratte. Greit å huske for de som tar med seg barn på tur - de opplever ting ganske så annerledes enn en veltrent voksen som har lagt seg til maratonvaner.

Raulåven, det eneste stedet med skilting på nesten hele turen, og de ser ut til å ha vært der en stund; når sluttet Kreditkassen å eksistere?...

En fenomen jeg ikke opplever på mine turer i Oslomarka er fjøslukt. Den har jeg kjent både titt og ofte både i dag og i går. Eksotisk for en byfrøken.
Apropos det siste; i går var det en kar med en skikkelig utbredt vestlandsdialekt som forklarte meg veien i et uskiltet kryss. Han lurte derfor på hvor jeg var fra, og jeg måtte innrømme at jeg nok hadde vokst opp i området, men likevel ikke var så kjent. Bakvendt!

Snøen er mildt sagt grovkornet, en snøkrystall dekker en håndflate.

Fikk tilbud om å stille opp i klubbskirenn på Bøverbru også i dag, men overlot til nevøen min å redde famileæren - noe han greide mye bedre enn jeg hadde kunnet. Har lite å stille opp med på korte distanser, virker som jeg kun har ett gir og en fart på ski.

Det har blitt nærmere seks mil på ski i løpet av helga. I morgen er det intervaller med OSI igjen. Spent på hvordan kroppen tåler det etter en sånn helg.
De gode nyhetene er at jeg ikke har merket noe til vondtene under fotbladene i helga, så nå er planen å øke lengden på skiturene enda mer. Karianne har blant annet fått i oppdrag å legge opp en femilstur for meg til neste gang jeg kommer på besøk. Gleder meg allerede!

Skitur på gamle tomter med stolthetsknekk som resultat...

Kjent sted fra barndommens skiturer

Helga tilbringes på Toten. Her er det kjempefine skiforhold, så skiene er derfor med i bagasjen. Før jeg kom meg av gårde på dagens tur, fikk jeg et lite smørekurs av søsteren i den provisoriske smørebua på kjøkkenbordet. Siden nevøen min er en aspirerende skiskytter, har mamma måttet erverve seg både mye kunnskap, utstyr og ferdigheter innenfor skismøring, som jeg nå fikk nyte godt. Så skiene var både nyglidet og smurt etter alle kunstens regler da jeg gikk ut.

Jeg hadde egentlig tenkt å starte på Vindplassen, åsted for NM på ski i 2009, men der var det skirenn, så da måtte jeg starte litt lenger ut i løypa.

Været var strålende, det var masse snø, fine løyper og temperaturen var behagelig. Alt lå til rette for en fantastisk tur, og med unntak for et par småting, ble det det også det.
Det viste seg dessverre ganske fort at jeg, tross den grundige smøreinnsatsen, hadde lite feste. Så da måtte jeg raskt gjøre en stopp, for på aller mest primitive måte kline på et tjukt lag med lilla - så var det problemet løst.

Ikke lenge etter stanset jeg for å ta bilder av de snødekte omgivelsene, hvilket endte med en stor knekk på stoltheten. Da jeg var ferdig med knipsingen, og skulle begynne å gå igjen, var det plutselig mange skiløpere både bak meg og som kom imot. I det jeg setter i gang, greier jeg å gjøre den klassiske tabben; nemlig i sette den ene staven mellom beina. Med det resultat at jeg går rett på snørra, bokstavelig talt. Høyre kjake møtte skiløypa før henda, et klassisk Adelheidfall. Jeg er nemlig ekspert på å falle uten å rekke og ta meg for.

Hadde selvsagt godt med tilskuere til denne begivenheten, og de nærmeste var raskt på pletten for å sjekke skadeomfanget. Jeg måtte da øyeblikkelig tilkjennegi at jeg var helt uskadet med unntak av den smellen som stoltheten hadde fått - og omfanget av den skaden var muligens ganske stort. Hvilket jeg også åpenlyst innrømte.
De neste som kom til spurte meg hvordan jeg hadde greid å få i stand det fantastiske svalestupet, hvorpå jeg svarte: Det vil jeg ikke si!.. Vel, så fikk vi oss alle, inkludert meg selv, en god latter også i dag.

Utsyn til plassen der svalestupet straks skal finne sted.

Dagens tur gikk fra Markestad (uttales Marsjsta') til barndommens skimål nr. 1; Raulåven (oi, så langt det var dit den gangen). Raulåven heter det der fortsatt, men noen låve har det vel ikke vært der på 25 år. Deretter videre til Sillongen, et helt uoverstigelig skimål da jeg var yngre - så første gangen jeg gikk på ski dit var for to år siden. Da jeg kom fram til Sillongen, hadde jeg kun vært ute i 75 min inkludert smøre-, foto- og svalestupstopp. Jeg gikk derfor en ekstrarunde før jeg havnet på Bøverbru idrettsplass, rett etter at søster og nevø var ferdig med sin skitur, snakk om timing... Dermed slapp jeg å gå hjem.

Det er ikke akkurat noen stor hemmelighet at jeg har et anstrengt forhold til stedet jeg vokste opp, men nå skal jeg faktisk si noe positivt om området. Skiforholdene er helt fantastiske i Gjøvik-/Totendistriktet, og det er et svært godt utbygd lysløypenett - mye, mye bedre enn i Oslo. I tillegg er det mye mindre folksomt i løypene, og som jeg oppdaget i dag - alle sier hei og snakker med hverandre, pluss viser hensyn! Dagens tur var en fryd av sistnevnte grunn; flere ganger opplevde jeg at folk gikk ut av løypa foran meg for å slippe meg fram. Sånn skal det være, tusen takk!

Aner ikke hvor lang turen ble, siden merkingen er så dårlig (her er de bedre i byen, gitt) og jeg ikke har gps, men jeg var ute i to og en halv time - og siden det ikke er så kupert her som der jeg ellers går, gikk det mye fortere enn vanlig. Kjempetur, gleder meg til å gjenta det hele i morra!

Nytt år, samme gamle forsetter....

Jeg resirkulerer herved et innlegg jeg skrev i fjor. Det er jo det samme hvert eneste år; ukeblader og aviser fulle av slankeoppskrifter, og både aviser og TV renner over med reklame for slankeprodukter.
I tillegg pågår operasjon beachbitch/-hunk 2011 for fullt på helsestudioer rundt omkring. Men om én måned (senest) er alt ved det gamle igjen, dessverre...
Derfor har jeg tenkt å moralisere litt i dag. Vil påstå at jeg har litt erfaring på området, siden jeg har vært mye tyngre enn jeg er nå - og den nye vekten har jeg opprettholdt i snart tre år nå.

For det første, jeg verken liker eller bruker ordet slanking eller slankekur/diett. Grunnen er at meningen som legges i ordet gjerne innebærer noe midlertidig/et unntak fra normalen. Man slanker seg en periode ved å gjøre noe helt annet enn man vanligvis gjør (for eksempel kutte alle karbohydrater/spise pulver el. og/eller trene som besatt). Når man så enten faller av vogna eller når målet sitt, går man tilbake til sitt gamle liv. Og hva skjer? Man går opp igjen – gjerne mer enn det man greide å gå ned. Been there, done that!

Skal man lykkes å gå ned i vekt, og holde en lavere vekt ved like, er det ingen vei utenom varige endringer. Beklager, men sånn er det…
Endring av livsstil må til, og vektnedgang er bare første fase. Derfor har jeg tro på at for å lykkes, må vektreduksjonen skje på et mest mulig normalt kosthold, og at man kan leve så normalt som mulig gjennom hele prosessen. Naturligvis må det skje noen endringer, men dette må være endringer som man også kan greie å opprettholde etter at vekten er nådd. En fortsetter å spise det samme man spiste i vektreduksjonsperioden, bare mer av det hver dag.

Det samme gjelder trening. Begynn med trening som du faktisk kan og har tenkt å opprettholde i uoverskuelig framtid. Jeg snakker om livsstilsendring for livet, ikke en kur for en periode. Det har fungert for meg, og det anbefales.

Ikke tenk på alt du må forsake og oppgi – tenk i stedet på alt du får! 
For min del kan jeg ikke si at det har vært snakk om særlige forsakelser, selv om det nok fra utsiden kan oppfattes sånn. Derimot vil jeg påstå at jeg har fått mye mer enn jeg har oppgitt, veldig mye mer...
Nå har jeg holdt omtrent samme vekt lenge. Jeg begynner nesten å glemme litt hvordan det engang var å være den andre personen som en gang, og i så mange år, var meg - men forskjellen er himmelvid. Greit, så spiser jeg omtrent aldri junk food lenger (har heller aldri spist mye av det), drikker alkohol bare ved helt spesielle anledninger osv. Men når man sparer de store utskeielsene til de spesielle en anledninge, er det også så mye mer stas… Jeg lover! Men jeg spiser god mat, hele tiden, til hvert eneste måltid – og mye av det i tillegg. 
Samtidig er jeg ikke immun mot tilbakefall jeg heller - skal overhodet ikke opphøye meg til et overmenneske i sunnhet og viljestyrke her. Sjokoladen for eksempel gjorde et fornyet inntog i livet mitt igjen i 2010 - pluss at i ikke direkte levde på helsekost på ferien i USA.

Neste belærende pekefinger fra meg; ikke kutt for mye i kaloriene. For, jada – det er fristende å kutte kraftig ned, slik at du går raskere ned i vekt. Men kroppen vil bare tilpasse seg det lave kaloriinntaket. Du går etter hvert saktere ned, kroppen tærer på musklene – ikke bare fettet. Når du så slutter og går tilbake til normalen, vil kiloene rase på igjen, gjerne flere enn de du mistet. Skremmende, men beviselig sant.

Opprettholdelse av en god forbrenning underveis er derfor viktig, og det gjør du ikke ved å sulte deg.

Dessuten bør du og må du trene – særlig styrketrening for å opprettholde/bygge muskelmasse (som vil øke forbrenningen din). Et vekttap på mellom en halv og hel kilo i uka er kjempebra! Ikke tro alt du hører og ser på for eksempel ”Biggest loser”, sånne vekttap er ikke realistiske.
Man har gjerne gått rundt og drasset på de ekstra kiloene i lang tid, da har man tid til å bruke den tiden det tar til å gå ned også. Dessuten; for en bonus å komme ut av en slik prosess med høyere forbrenning enn da man startet, det kan vel de fleste være enige i?

Jeg brukte ni måneder på å gå ned de siste 30 kiloene (og da bygde jeg en god porsjon muskelmasse underveis), og det vil jeg påstå er raskt til å være kvinne. Det er ikke realistisk for alle, men det er viktigere å la det skje i et sunt tempo og finne en måte slik at det kan vare, enn å kaste av seg kiloene raskt og være raskt tilbake der man var, og ikke ha blitt det spor klokere av det…

Neste formaning; husk å kose deg litt underveis. Du bør leve så normalt som mulig, ergo må du unne deg litt ekstra innimellom, ellers går man før eller siden på en helsprekk, tror jeg.  Men spar kosen til når det virkelig monner og betyr noe. Kake, vin ol. smaker mye bedre i godt selskap.

Min egen omlegging innebar å spise mer (ja, faktisk!), og mye oftere enn jeg hadde gjort. Jeg spiste egentlig ikke så usunt i utgangspunktet, så jeg fortsatte å spise den samme maten som tidligere. Men mengdeforholdet var annerledes; mindre av karbohydratene, mer av proteinene og så mye grønnsaker jeg bare greier å få stappet ned (så jeg er dyr i drift). Å gå ned i vekt og holde den, dreier seg ikke om å spise så lite som mulig, men om å leve godt, men sunt. Treningen ble også trappet opp underveis, men jeg trener faktisk mye (mye!) mer i dag enn jeg gjorde i den perioden jeg gikk ned i vekt.

Kan bare komme på ett problem med en slik livsstilsendring, som jeg allerede har nevnt i en parentes – sunn mat er dyrt, dårlig mat er billig. Det er bare så sinnsykt tragisk! Mitt matbudsjett er høyt, men det er noe jeg synes er viktig å prioritere, og det er så verdt det. Tenkt på hvor mye annet rart man kaster bort penger på – dette er en kjempeinvestering i framtiden.

Jeg lager også skikkelig middag hver dag, og tror det er en av nøklene til suksess  - i tillegg til en god frokost. Tror det er på de to punktene det kanskje syndes mest, og hvor jeg selv har syndet mest. Det er en tidsinvestering, ja - men jeg synes det er verdt det. Heldigvis liker jeg både å spise og lage god mat, selv når det bare er til meg selv.

Oppskriften er enkel, men den krever at du er motivert for å legge fullstendig om og endre perspektiv. Dette er ikke noe som skal skje en kortere eller lengre periode, det er en omlegging for livet – og vektnedgangen er bare ett skritt på vei mot et annet større mål.
Jeg var kanskje heldig i så henseende, siden en stor kostomleggingen ikke måtte til, det handlet mer om mengden, hyppigheten og mengdeforholdene, pluss at jeg allerede var litt i gang med treningen.
Hvis du kun har levd på junk/ferdigmat og bare ligget på sofaen, kan overgangen bli hardere.Start derfor forsiktig og øk på etter hvert. Bedre det enn å gå for hardt ut og smelle på en helsprekk, jmf. alle som har begynt å trene 7 dager i uka fra 0 nå på nyåret – veldig, veldig få vil lykkes på sikt, det viser statistikken hvert år, dessverre.

Og motivasjonen til alt dette, hvor finner man den? Jo, den må du finne inne i deg selv – så lett og så vanskelig er det.

Men husk, dette er noe du skal gjøre for deg selv – ikke for å leve opp til et uoppnåelig skjønnhetsideal eller for at andre skal like deg. Ikke vil det å bli slank løse alle andre problemer du måtte ha heller, dessverre... Hvis du ikke gjør det for deg selv, men for andre eller for å løse alle livets små og store problemer (som egentlig har lite med vekten å gjøre), tror jeg det er vanskelig å få det til og ikke minst få det til å vare – og igjen; jeg snakker av egen erfaring!

Ønsker med dette alle et sunt og fantastisk 2011!

With a licence to train....

I går var jeg på nok en intervalltrening med OSI. Nyttårsforsettet var å få med meg så mange av disse treningene som mulig i 2011, og hittil har dette gått riktig så bra. Hvis kroppen er med på moroa så vil jeg fortsette på samme måte.

Gårsdagens trening var lagt til innebanen på Bislett. Denne banen er stengt for elitetrening i friidrett hver dag (unntatt onsdag, hvor det er barnetrening) mellom kl. 17.00 og 19.00. Ingen har hittil sjekket hvorvidt man er elite eller ei på dette tidspunktet, inntil i går...
Jeg var tidlig ute, siden jeg dro rett opp på Bislett etter et dagsseminar på Gardermoen (fortsatt stappmett av lunsjbuffeten). I det jeg skal inn på banen spør vaktmesteren(?) meg hva jeg skal, og jeg sier som sant er at jeg skal på OSI-trening. Deretter spør han meg om jeg har adgangskort, hvilket jeg ikke har. Etter litt fram og tilbake fikk jeg beskjed om at også OSI'erne skulle få kort, og også jeg ble funnet verdig et adgangskort.

Så nå er jeg altså innlemmet blant de eksklusive få som kan bedrive elitetrening i friidrett på Bislett. Slå den! Nok en ting jeg gjerne skulle oppsøkt mine gamle gymlærere og fortalt, gjerne over en energidrikk etter en aldri så liten Coopertest. Det hadde vært noe...

Cardholding member of the exclusive club...

Treningen gikk greit. Dessverre var ikke Vigdis der (ung, lett og rask til beins), som er den jeg tidligere har brukt som hare på kortintervaller. Når man blir liggende alene mellom de raskeste, og de jeg er raskere enn (jada, de finnes faktisk også - til info for gamle gymlærere), er det vanskelig å holde intensiteten oppe hele veien. Men det ble til slutt 8 × 300 + 218 meter.
Siden beina mine er så uvante med den tunge belastningen som såpass rask løping på bane er, tar jeg det litt rolig med mengden til beina er mer vant med det. Jeg løp jo nesten ikke fort i det hele tatt i 2010, men har overhodet ikke tenkt å la det bli en presedens for hvordan 2011 skal bli.

Etter endt trening var det invitert til felles middag på St. Hanshaugen, hvor jeg endte opp med en øl i den ene hånda og 7 måneder gamle Leonora i den andre (til opplysning; hun ønsket seg dit selv). Sistnevnte gjorde svært aktive utfall for å få sin første smak av en duggfrisk halvliter. Jada, de skal tidlig krøkes nå til dags, gitt. Tante Grusom strikes again!

Jeg kan berolige alle som i dette øyeblikk er på tråden for å sette barnevernet på saken, at foreldrene var til stede og holdt oppsyn. Dessuten greide jeg å stagge den nybakte lille ølhunden med å få holde i og lukte på et allerede tømt glass. Og sånn går no dagan innen friidretten...