WOOP, WOOP!...

Den siste uka har jeg:

1. Justert den venstre innleggssålen med øyeblikkelig positiv virkning på irritasjon/betennelse i plantar fasciit som jeg har slitt med siden jeg fikk sålene før jul
2. Perset på enrundern på SRM
3. Hatt bare én treningfri dag, og den brukte jeg til å arrangere motbakkeløp (Fagervann opp)
4. Løpt min lengste treningstur siden juli 2011, 18,5 km
5. Løpt det høyste antall kilometere på ei uke siden juli 2011; 54 km. Og det uten vondter i foten!
6. I tillegg går jeg nå inn i den første uka med sommerferie (første av fire uker), og Tour de France er i gang.

Det er bare én ting å si som kan beskrive dette in true blogger style: WOOP - WOOP!....

Rekordenes tid

...er heldigvis ikke forbi. Det er fortsatt langt fram til gamle høyder, eller rettere sagt perser, men så langt i år har det i hvertfall gått rette veien. De to foregående årene gikk det jo bare dårligere og dårligere, saktere og saktere og det ene bånnpersen avløste den andre.

Men nå har det snudd - det er det som er så greit med å starte helt fra bånn igjen.
Hittil i år har jeg deltatt i sju SRM (Sognsvann rundt medsols). Så nå er jeg oppe i 700 % økning fra i fjor. Nærmer meg 1000 %, det er ganske vakkert egentlig.

Selv om jeg kun har løpt énrundere, og aldri har makset totalt, så har det vært tungt. Noen ganger tyngre enn andre. Eksempelvis så har jeg to av onsdagene hatt kiropraktortime tidligere på dagen. Disse timene er veldig tøffe, så formen resten av dagen og dagen etter er ødelagt. Men er det sol og man vet at det er masse folk man kjenner 10 minutter unna der man bor, er det umulig å holde seg borte.

Fra gårsdagens SRM - Instagrammet. Som Heming Leira sa; Postkort fra fortiden, tatt i dag.

Det gledelige er likevel at det har gått ørlitt fortere hver eneste gang, uansett dagsform. Egentlig har jeg ingen tidligere pers på én runde rundt Sognsvann å sammenlikne med. Da jeg begynte å løpe SRM, løp jeg kun trerundere (var helt koko i starten på min løpekarriere - alt eller ingenting). Løp jeg kortere var det bare fordi jeg fikk vondt et sted, hadde en veldig dårlig dag eller liknende og brøt.
Så jeg vet ikke hva jeg hadde løpt énrundern på da jeg var på mitt beste i 2009/2010.

Har kikket på meg selv i resultatbasen, og det har seg faktisk slik at jeg har bedre rundetider på to og tre runder enn det som er bestenotering på én runde. Min beste tid på fire runder er også omtrent på samme rundetider som min beste énrunde...

Faktisk er det sånn at jeg nå løper én runde i omtrent samme fart som jeg tidligere har løpt en hel maraton. Litt kjipt å tenke på, men som sagt så går det framover og hele tiden fortere. Faktisk har jeg forbedret tiden min så langt i år med over to minutter fra det første løpet i april. Men jeg tror det skal holde hardt å greie å senke rundetiden med to minutter til innenfor årets sesong...

I gårsdagens SRM slo jeg faktisk den tidligere bestenoteringen med fire sekunder. Så da har jeg faktisk satt en helt ekte pers i år. Det er oppløftende - og jeg har slettes ikke tenkt å gi meg med det.

Skal jobbe litt mer med énrundern nå i sommer, men må vel prøve meg på litt flere runder snart også. Fra neste uke har jeg ferie, så da kan jeg ikke lenger skylde på at jeg er sliten etter en lang dag på jobb eller liknende. Uansett antall runder, SRM er gøy - har faktisk aldri vært morsommere enn i år (når jeg ikke tar det så seriøst).

Et glimt av lykke...

Lykken er, slik jeg opplever det, en følelse man sjelden har svært lenge av gangen. Snarere noe man opplever i glimtvis.

En aktiviteten som mange har gitt meg denne intense følelsen, i korte øyeblikk, er løping. Da jeg startet med løping var jeg euforisk i nesten ett helt år på grunn av voldsom mestringsfølelse som også trykket godt på lykkeknappen med jevne mellomrom.

Etter at det begynte å gå nedover grunnet sykdom og skader, har løpingen ikke lenger vært en like stor kilde til lykke. Men denne våren har lykkeknappen begynt å fungere igjen. Sist torsdag morgen for eksempel:

Jeg sto opp tidlig og tok en morgenrunde i Maridalen - nesten bare meg og morgenfriskt dyreliv. Blant annet traff jeg en svært opptatt katt,som meget fornøyd med seg selv la i seg de siste restene etter en nattlig musemassakre - blodige rester av flere mus lå mange meter nedover veien. Jaja, ikke like lykkelig for alle parter, kanskje?..

Jeg har lenge vært uten mp3-spiller, siden jeg svettet i stykker den forrige - det skjer ganske ofte. Men nå har jeg fått tak i en igjen. Trenger det nå som jeg kan løpe lengre turer - og dette var første tur med musikk i ørene, og dertil et viktig bidrag til lykkefølelsen som snart skulle innfinne seg.

Etter å ha sett den fornøyde katten, kjente jeg litt på hvor greit det gikk og hvor frisk jeg følte meg (klokka var da ca. 07.45 og jeg hadde løpt i 45 minutter). Jeg var i sonen - flow som de kaller det i psykologien. Helt og fullt til stede i øyeblikket. Så, for å toppe det hele; plutselig brøt sola gjennom skyen og skinte meg rett i ansiktet, mens mp3-spilleren valgte å la Lars Vaular rope følgende i øret mitt nøyaktig i samme øyeblikk: E må ha, e må ha solbriller på. Javisst!

I'm walking on sunshine, Topp stemning på lokalet og Euphoria på en og samme gang, for å bruke flere eksempler fra hitlistene for å understreke poenget ytterligere. Det var litt av et øyeblikk! Ikke helt det samme å fortelle om det i etterkant - men for en start på dagen da. 

Morgenløping i Maridalen kan anbefales!

St. Hansgaloppen med startnummer og løpesko

I går kveld ble det foretatt et aldri så lite løpestunt i Maridalen fra min side: jeg løp min lengste løpetur siden juli i fjor, og på toppen av det hele gjorde jeg det med startnummer på brystet (eller magen var det vel denne gangen, betegnende nok - for magen ble et gjennomgangstema for hele kvelden).

For tre år siden leste jeg om St. Hansgaloppen på nettet, og fikk veldig lyst til å være med. Løpet går blant venner også under navnet Vaffelgaloppen, grunnet den berømte vaffelserveringen etter løpet. Galoppen går rundt Maridalsvannet (14,5 km)  ved St. Hanstider, derav navnet - med start kl. 22 på kvelden. Klart beste måte man kan nyte en mild og lys sommerkveld på.

I fjor hadde jeg treningsforbud da galoppen gikk, så jeg kunne bare være tilskuer - men i år var det ingenting som skulle hindre meg fra endelig å kunne delta. Dette er jo også det løpet som går nærmest der jeg bor - på ett tidspunkt løper man faktisk forbi enden av veien jeg bor i.

Torsdag kveld var det sommerfest på jobben, og det ble både mye senere og mange flere øl enn det som opprinnelig var planlagt. Hvilket jeg kjente dagen etter. Men etter en liten powernap før jeg syklet inn i Maridalen, kjente jeg meg litt friskere.

Siden løpets lengde er i overkant at hva jeg skal løpe i ett for øyebikket, var det ikke snakk om at jeg kunne varme opp i forkant. Jeg gikk derfor rolig ut fra start. Det har knapt skjedd før.
Lå ganske raskt nesten helt bakerst, men allerede ved Hammern begynte jeg å ta igjen folk. Så det føltes bra.  Kanskje dette er noe jeg burde gjøre litt oftere?

Planen var også uansett å ta løpet i et behagelig tempo. Jeg har verken motivasjon eller så noen grunn til å legge opp til en intensitet som på noe tidspunkt ville måtte innebære hating. Så i stedet valgte jeg å løpe på det jeg vil anslå er 85% av nåværende kapasitet. Dette innebærer selvsagt at tiden og plasseringen blir dårlig - men løpsfølelsen og opplevelsen blir desto bedre. Jeg hadde uansett ikke greid å få noen god tid eller plassering om jeg hadde makset og hatet hele veien, så hvorfor gidde?

Tror aldri jeg har løpt et løp på så lav puls før. Jeg ble andpusten og etter hvert sliten i beina, siden det er uvant både å løpe så fort og så langt - men hadde helt klart mer å gi. Deilig følelse.

Det var noen nedturer underveis også. På veien mellom Hammern og Brekke fikk jeg vondt i magen, og begynte å lure på om jeg måtte en tur ut i buskene for ikke å ende opp som Bajsmannen i Göteborgsvaret for noen år siden. Heldigvis bedret det seg på veien tilbake på vestsiden av vannet. Men jeg kunne ikke ta drikke på den siste drikkestasjonen i frykt for at det skulle komme rett opp igjen, og det var ikke grunnet overanstrengelse (heller ølen kvelden før tenker jeg)

I tillegg løp jeg veldig ujevnt. Dette var planlagt på forhånd. Jeg tenkte at jeg skulle løpe jevnt, men ikke for hardt i bakkene  - for dem er det en del av og det er ikke mitt største fortrinn. Så skulle jeg løpe litt raskere på flatene, særlig på de strekkene med asfalt. I nedoverbakkene skulle jeg gi det jeg hadde, og la beina gå. Planen ble fulgt, men når jeg økte farten for mye for fort, fikk jeg hold. I tillegg dovnet høyrearmen bort hele tiden, men det var helt som forventet.
Men dette var uansett bare bitte, bitte små skår i gleden - totalopplevelsen var kjempegod!

Omtrent ved Brekke tok jeg igjen en kar fra Rye, og vi kjempet side om side hele veien tilbake til mål. Det var veldig gøy. Han prøvde å riste meg av i oppoverbakkene, mens jeg prøvde å presse ham på flatene og psyke ham ut ved å sprinte ned bakkene. Men ingen av oss greide det. Jeg så også at vi var i ferd med å løpe oss inn på en stor gruppe foran oss, men noe hating var jeg som nevnt ikke motivert til - så jeg la aldri inn det giret som behøvdes for å ta dem igjen.

Nede på Maridalsveien, når det var kun to kilometer igjen til mål, skjedde det noe ytterst gledelig. Jeg syntes det gikk så lett og sjekket klokka. Pulsen var veldig lav, så derfor la jeg inn et ekstra gir (eller var det til og med to). Det kjentes ut som om jeg fløy bortover asfalten. Da skulle jeg ønske løypa var mye lenger, gitt - for den følelsen har jeg ikke kjent på lenge.
Han karen fra Rye greide å bite seg fast i ryggen min, men jeg hørte på pusten hans at rykket mitt hadde kostet. Det er en liten bratt bakke på sti opp fra Maridalsveien opp til kirkeruinen. Der lot jeg ham ligge først, og bare la meg i ryggen. Ville ikke stivne i den bakken. Den siste kilometeren på grus prøvde jeg å øke intensiteten. Det kostet, men det virket som om det kostet karen fra Rye mer. Inn på oppløpet lå jeg først, men han var rett i rygg. For første gang i mitt liv prøvde jeg å spurte fra noen på oppløpet og GREIDE DET med god margin! Moro!
Ikke var jeg spesielt sliten i mål heller. Takket selvsagt karen for turen, for det var gøy å ligge og knive sånn. Han takket tilbake, og sa at han aldri hadde orket å presse seg så mye som han hadde gjort om det ikke var for konkurransen som hadde oppstått mellom oss. Så selv om vi havnet i den nedre delen av resultatlista, så følte begge seg som vinnere likevel.

Nå begynner det virkelig å føles som det går framover igjen, etter over to år med bare motgang. Formen er selvsagt dårlig, jamnført med hva den har vært, men så lenge det går målbart framover er det helt greit å leve med.

Vafler og løpeprat etter målgang i gymsalen på Maridalen skole

Tross magetrøbbel greide jeg å få ned en vaffel etter målgang, snakket med masse hyggelige kjentsfolk og analysert løpet til fulle. Det var opptil flere som hadde brent seg på å gå ut altfor hardt, og derfor hadde hatet fra start til slutt. Trist å ha det sånn på en så fin kveld i en så fin løype - så da ble jeg enda mer fornøyd med mitt eget løpsopplegg.
Ved midnatt syklet jeg hjem i fint driv den lyse sommernatta med en ny medalje i sekken og noen nye myggestikk å klø på. Er jeg skadefri til neste år, er jeg helt klart med igjen. Supert arrangement - anbefales på det sterkeste.

Endelig nye tilskudd i samlingen

Vil DU løpe St Olavsloppet for Nabolaget?

Forleden dag tikket det inn et fristende tilbud i mailboksen min; nemlig å være med å løpe St Olavsloppet. Min første tanke var å svare ja, for det høres veldig, veldig gøy ut. Men når jeg fikk sjekket kalenderen så jeg at jeg allerede har lovet meg bort de dagene, og har avgitt løfter som ikke kan brytes.
Dessverre, for ellers hadde jeg helt klart blitt med. Kjenner noen svensker som deltar hvert år, og de skryter veldig av arrangementet.

For de som ikke vet det, så er St Olavsloppet en årlig stafett som går over fire dager mellom Østersund og Trondheim og avsluttes med en kjempefest. Årets datoer er 27.-30. juni, så det er svært kort varsel dette. Man har du tid og lyst - kast deg på! Mer om løpet kan leses her.

Løpet har 25-årsjubileum i år, og i forbindelse med det har de satt sammen ett jubileumslag som skal bestå av nordmenn og svensker i skjønn forening: Nabolaget. Det har vært utlyst en konkurranse for å være med på dette, men tydeligvis har ikke dette nådd oss nordmenn. Siden jeg har vært med på noen svenske løpereiser fikk jeg tilbudet. Men med tillatelse gir jeg det nå videre, og håper noen har lyst til å stille.

Dette er hva arrangørene av St Olavsloppet skriver:
1.Folk får bekosta sin egna resa till och från loppet
2. Folk får bekosta sina egna middagar
3. Vi springer och deltar før att ha kul, inte før att vinna!

Det vil si at man selv må bekoste reise til Østersund og hjem fra Trondheim (det går billig tog til Østersund fra Trondheim) pluss middager, alt annet er ordnet. De stiller overhodet ikke noe krav til nivå, dette laget løper kun for moro.
Det vanskeligste med denne stafetten er logistikken, så å kunne delta uten å måtte tenke på dette er en sjelden sjanse.

Dersom du er interessert, send en e-post til Mattias Jaktlund; mattias@svenskaloparlager.se

Og hvis noen faktisk gjør det, fortell hvordan det var da!

En fin dag på jobben!

Jeg er så heldige at det arrangeres en felles skidag om vinteren og og en felles sykkeldag om sommeren gjennom jobben. I tillegg har vi mulighet for å trene 1,5 time i arbeidstiden i uka. Skikkelig snill arbeidsgiver for en som er glad i å være i aktivitet. Jeg er en av dem, og utnytter dette tilbudet til fulle.

Skidagen i mars ble en veldig dyr affære for mitt vedkommende - jeg greide å bruke rett i underkant av to millioner kroner underveis! Det vil si; jeg deltok og vant budrunden på leiligheten jeg nettopp har flyttet inn i. Anbefaler ikke å kjøpe leilighet på skitur, men for mitt vedkommende gikk det heldigvis bra.

Dagens sykkeltur ble veldig mye billigere. Eneste kostnad var lunsjen på Kikut. Har brukt en del penger på Finsen i det siste. Siden jeg har syklet så mye de siste årene, og sykkelen er gammel, har jeg nå innenfor et kort tidsrom måttet bytte ut hele drivverket og bakhjulet. Ikke billig, men verdt det. Nå fungerer den som en drøm.

Veien fram til laaaaaaaaaaaaaang lunsjpause på Kikut

Innspurten fra Kikut og hjem

Det er lenge siden jeg har syklet noen lengre distanse, men jeg valgte likevel å doble den fastsatte distansen i dag. I stedet for å bli med bussen til Stryken, syklet jeg dit via Hakadal. Så da ble den totale distansen nesten sju mil i stedet for tre.
Distansen var ikke noe problem i dag. Følte meg kjempepigg og følte meg verken sliten kondisjonsmessig eller muskulært. Tydelig at man får igjen for å bruke sykkel som transportmiddel, selv om distansene da er mye kortere.

Neste punkt på dagens program er sommerfest - litt av en arbeidsdag!...

På'n igjen.

Løpeskoene er tatt fram igjen - og det begynner å se ut som det bor en løper her.

Jeg er på beina igjen, og har så smått begynt å trene litt. Det går smått og tungt, for jeg er fortsatt veldig sliten. Tre uker med svært lite søvn er en veldig påkjenning for kroppen, dersom noen lurer på det.Jeg må si at jeg er overrasket over hvor sliten og trøtt jeg fortsatt føler meg. I dag hadde jeg for eksempel tenkt å løpe en tur etter jobb, men på slutten av arbeidsdagen var jeg så trøtt at jeg i stedet dro hjem og la meg for å sove et par timer. Har veldig irriterte lunger om dagen også, så pusten er tung og det er mye hosting og harking. Burde sikkert ha sjekket dette, men nå får det jammen være nok legebesøk for en stund.

Jeg har vært veldig flink til å trene TRX og kettlebells denne våren, men inntil skulderen er bra igjen må dette legges på hylla. I stedet har det blitt noen yogatimer og bosu core. Ikke helt det samme, men man får ta det man får inntil kiropraktoren gir klarsignal til at jeg kan løfte noe over hodehøyde igjen.

Apropos kiropraktorbehandlinger. Har hørt mange historier om folk som går inn til kiropraktoren helt ødelagte og kommer ut igjen løse og ledige som bare det. Det er ikke tilfelle med meg. Har vært helt knekt etter hvert besøk, og følt meg ganske dårlig påfølgende dag. Tydelig at det trigges ganske mye i kroppen av disse behandlingene. Ergo, tror ikke jeg kan forvente mye framgang før jeg er ferdig med disse behandlingene.

Helt på latsiden har jeg likevel ikke vært den siste uka:

Forrige onsdag løp jeg SRM igjen. Intervallpuls selv på lav fart, men jeg var da med.

Fredag og lørdag var jeg med på Universitetslekene (UL), som denne gangen ble arrangert i Oslo. Selv om formen var dårlig, var det gøy å delta.  Jeg deltok i "terrengløp" (én runde rundt Sognsvann) og stafett. Kom på tredje plass i terrengløpet, så jeg greide da å bidra litt. Men det var tungt. Vi ble gruset av NTNU i begge øvelsene, men UiO vant totalt.
Hvem som vant banketten vet jeg ikke, for det var definitivt ikke jeg det heller.

Søndag løp jeg rundt Maridalsvannet, min lengste løpetur siden i fjor sommer. Tross tung pust, hosting og harking føltes det ganske bra. Pulsen begynner å komme litt ned igjen, heldigvis. Tyder på at det går framover.

Min nye morgenrunde?

Idrettslegen på NIMI mener nemlig at jeg i løpet av noen uker nå, dersom resten av kroppen samtykker, kan få øke langturene opp mot 15 km. Hurra! Da kan jeg også endelig kunne begynne å benytte meg av at jeg nå bor rett ved inngangen til marka.

I morgen skal jeg få betalt for å sykle, dvs. det er sykkeldag på jobben. Så om det ikke ble noen trening i dag, blir det nok tatt igjen i morgen.