St. Hansgaloppen med startnummer og løpesko

I går kveld ble det foretatt et aldri så lite løpestunt i Maridalen fra min side: jeg løp min lengste løpetur siden juli i fjor, og på toppen av det hele gjorde jeg det med startnummer på brystet (eller magen var det vel denne gangen, betegnende nok - for magen ble et gjennomgangstema for hele kvelden).

For tre år siden leste jeg om St. Hansgaloppen på nettet, og fikk veldig lyst til å være med. Løpet går blant venner også under navnet Vaffelgaloppen, grunnet den berømte vaffelserveringen etter løpet. Galoppen går rundt Maridalsvannet (14,5 km)  ved St. Hanstider, derav navnet - med start kl. 22 på kvelden. Klart beste måte man kan nyte en mild og lys sommerkveld på.

I fjor hadde jeg treningsforbud da galoppen gikk, så jeg kunne bare være tilskuer - men i år var det ingenting som skulle hindre meg fra endelig å kunne delta. Dette er jo også det løpet som går nærmest der jeg bor - på ett tidspunkt løper man faktisk forbi enden av veien jeg bor i.

Torsdag kveld var det sommerfest på jobben, og det ble både mye senere og mange flere øl enn det som opprinnelig var planlagt. Hvilket jeg kjente dagen etter. Men etter en liten powernap før jeg syklet inn i Maridalen, kjente jeg meg litt friskere.

Siden løpets lengde er i overkant at hva jeg skal løpe i ett for øyebikket, var det ikke snakk om at jeg kunne varme opp i forkant. Jeg gikk derfor rolig ut fra start. Det har knapt skjedd før.
Lå ganske raskt nesten helt bakerst, men allerede ved Hammern begynte jeg å ta igjen folk. Så det føltes bra.  Kanskje dette er noe jeg burde gjøre litt oftere?

Planen var også uansett å ta løpet i et behagelig tempo. Jeg har verken motivasjon eller så noen grunn til å legge opp til en intensitet som på noe tidspunkt ville måtte innebære hating. Så i stedet valgte jeg å løpe på det jeg vil anslå er 85% av nåværende kapasitet. Dette innebærer selvsagt at tiden og plasseringen blir dårlig - men løpsfølelsen og opplevelsen blir desto bedre. Jeg hadde uansett ikke greid å få noen god tid eller plassering om jeg hadde makset og hatet hele veien, så hvorfor gidde?

Tror aldri jeg har løpt et løp på så lav puls før. Jeg ble andpusten og etter hvert sliten i beina, siden det er uvant både å løpe så fort og så langt - men hadde helt klart mer å gi. Deilig følelse.

Det var noen nedturer underveis også. På veien mellom Hammern og Brekke fikk jeg vondt i magen, og begynte å lure på om jeg måtte en tur ut i buskene for ikke å ende opp som Bajsmannen i Göteborgsvaret for noen år siden. Heldigvis bedret det seg på veien tilbake på vestsiden av vannet. Men jeg kunne ikke ta drikke på den siste drikkestasjonen i frykt for at det skulle komme rett opp igjen, og det var ikke grunnet overanstrengelse (heller ølen kvelden før tenker jeg)

I tillegg løp jeg veldig ujevnt. Dette var planlagt på forhånd. Jeg tenkte at jeg skulle løpe jevnt, men ikke for hardt i bakkene  - for dem er det en del av og det er ikke mitt største fortrinn. Så skulle jeg løpe litt raskere på flatene, særlig på de strekkene med asfalt. I nedoverbakkene skulle jeg gi det jeg hadde, og la beina gå. Planen ble fulgt, men når jeg økte farten for mye for fort, fikk jeg hold. I tillegg dovnet høyrearmen bort hele tiden, men det var helt som forventet.
Men dette var uansett bare bitte, bitte små skår i gleden - totalopplevelsen var kjempegod!

Omtrent ved Brekke tok jeg igjen en kar fra Rye, og vi kjempet side om side hele veien tilbake til mål. Det var veldig gøy. Han prøvde å riste meg av i oppoverbakkene, mens jeg prøvde å presse ham på flatene og psyke ham ut ved å sprinte ned bakkene. Men ingen av oss greide det. Jeg så også at vi var i ferd med å løpe oss inn på en stor gruppe foran oss, men noe hating var jeg som nevnt ikke motivert til - så jeg la aldri inn det giret som behøvdes for å ta dem igjen.

Nede på Maridalsveien, når det var kun to kilometer igjen til mål, skjedde det noe ytterst gledelig. Jeg syntes det gikk så lett og sjekket klokka. Pulsen var veldig lav, så derfor la jeg inn et ekstra gir (eller var det til og med to). Det kjentes ut som om jeg fløy bortover asfalten. Da skulle jeg ønske løypa var mye lenger, gitt - for den følelsen har jeg ikke kjent på lenge.
Han karen fra Rye greide å bite seg fast i ryggen min, men jeg hørte på pusten hans at rykket mitt hadde kostet. Det er en liten bratt bakke på sti opp fra Maridalsveien opp til kirkeruinen. Der lot jeg ham ligge først, og bare la meg i ryggen. Ville ikke stivne i den bakken. Den siste kilometeren på grus prøvde jeg å øke intensiteten. Det kostet, men det virket som om det kostet karen fra Rye mer. Inn på oppløpet lå jeg først, men han var rett i rygg. For første gang i mitt liv prøvde jeg å spurte fra noen på oppløpet og GREIDE DET med god margin! Moro!
Ikke var jeg spesielt sliten i mål heller. Takket selvsagt karen for turen, for det var gøy å ligge og knive sånn. Han takket tilbake, og sa at han aldri hadde orket å presse seg så mye som han hadde gjort om det ikke var for konkurransen som hadde oppstått mellom oss. Så selv om vi havnet i den nedre delen av resultatlista, så følte begge seg som vinnere likevel.

Nå begynner det virkelig å føles som det går framover igjen, etter over to år med bare motgang. Formen er selvsagt dårlig, jamnført med hva den har vært, men så lenge det går målbart framover er det helt greit å leve med.

Vafler og løpeprat etter målgang i gymsalen på Maridalen skole

Tross magetrøbbel greide jeg å få ned en vaffel etter målgang, snakket med masse hyggelige kjentsfolk og analysert løpet til fulle. Det var opptil flere som hadde brent seg på å gå ut altfor hardt, og derfor hadde hatet fra start til slutt. Trist å ha det sånn på en så fin kveld i en så fin løype - så da ble jeg enda mer fornøyd med mitt eget løpsopplegg.
Ved midnatt syklet jeg hjem i fint driv den lyse sommernatta med en ny medalje i sekken og noen nye myggestikk å klø på. Er jeg skadefri til neste år, er jeg helt klart med igjen. Supert arrangement - anbefales på det sterkeste.

Endelig nye tilskudd i samlingen