Fersk sirkushest snuser på ny manesje

De siste tre onsdagene har jeg gått på skikurs, og det har gått over all forventning. Det har også gått bare bedre og bedre for hver gang. Mestringsfølelsen er definitivt tilbake i livet mitt, og det kjennes utrolig godt. Så det blir litt trist når det er over etter kommende onsdag.
Jeg har alltid tenkt at jeg er skikkelig dårlig til å gå på ski, og at det kun er kraft som tar meg framover.
Og, det har vel også delvis vært riktig, men med nye ski og noen tips til forbedringer på teknikken har det gått veldig mye bedre, veldig fort. Så nå er jeg gira... Og når jeg er gira, er det fryktelig vanskelig å holde igjen. Mer om det litt lenger ned i innlegget.

Nå er det alvor - alvor! Smørejern er innkjøpt (men ikke brukt)

På t-banen opp til den første kurskvelden, overhørte jeg et par karer som satt og psyket hverandre ut ved å fantasere om hvor utrolig fantastisk god man måtte være på ski for å kunne melde seg på kurset merket viderekomne.  Det kurset jeg hadde meldt meg på, så klart. Men jeg bestemte meg for å ikke la meg rive med av utpsykingen. Eliten melder seg ikke på skikurs i Skiforeningen, de trener i en klubb. Men litt skeptisk skal jeg innrømme at jeg ble angående mitt eget nivå versus de andre på samme gruppe.

Smørekofferten blir også mer og mer velfylt. Opptil flere forskjellige korker og racingvoks m.m. Glidere derimot, samt kunnskap om smøring skorter det mer på...

Første kurskvelden var det diagonalgang. Det gikk sånn passe på gamle ski og for korte staver. Men jeg var ikke den eneste som slet med tyngdeoverføringen.

Andre kurskveld var det staking som skulle læres. Da ankom jeg med nye ski som jeg akkurat hadde hentet hos Oslo sportslager, og for en forskjell de utgjorde. Plutselig fikk jeg full uttelling for alle timene med styrketrening i høst, og at jeg lenge har gått på ski uten glid. Staketeknikken satt med én gang, og jeg hang greit på gutta. Fikk masse ros av instruktøren, og det er jo supergøy.
For en følelse det er å kjenne at man greit kan stake seg opp slake moter. Jeg fikk også bekreftet at jeg er sterkere enn normalen blant mitt kjønn, for de andre kvinnene på kurset slet med stakingen. Men skal love at mine triceps også var kjørt etter 90 minutter staking.
Har nok aldri noensinne hatt en sterkere core enn nå, og det kommer også til nytte. Når man får sånne klare bevis på at trening hjelper, er det lett å finne motivasjon til å fortsette. Ingen skulking på TRX og kettlebells framover, nei.

Tredje kurskveld skulle vi lære dobbelttak med fraspark. Noe jeg inntil forrige onsdag ikke har fått til i det hele tatt - helt håpløs. Men med etter introduksjon til teknikken og én liten korrigering på når jeg skulle sette ned stavene, satt det som det skulle. Deretter var timingen på plass. Mer ros, og jeg ble så glad at jeg nesten svevde. Tenk: da jeg kom fikk jeg det ikke til i det hele tatt, etter bare noen sekunder så jeg lyset og teknikken satt. Helt utrolig!
Senere øvde på nedoverbakker, og det var nedtur på alle måter... Jeg må tørre og gutse og øve, øve, øve (balanse er ikke min sterke side).

Det er fortsatt langt igjen til en finslepen skiteknikk, tross alt skrytet med hensyn til egen dyktighet over. Men motivasjonen er nå på topp, og helst ville jeg bare vært ute i løypa og øvd 24/7. Men det er ikke lov!...
Hatt en mailutveksling med legen den siste uka, hvor jeg har luftet ideen om skirenn og turer fra Mylla til Oslo på tampen av sesongen. Har fått tilslag på ideen om å gå tremila under Inga Låmi på Lillehammer 10. mars, men med sterke restriksjoner på treningen fram mot det.

Har nå så smått begynt å løpe litt igjen, men hvis jeg vil gå mye på ski, kan jeg ikke løpe særlig i tillegg. Jeg var selvsagt i ferd med å øke en del både på skigåing og løping, og har gått litt for lange turer på ski allerede - så nå er bremsene satt på, dessverre. Siden det er så gøy med ski for øyeblikket, velger jeg faktisk det framfor løpingen. I hvertfall fram til 10. mars.

Jeg har tidligere skrevet om mitt noe anstrengte forhold til egne idrettsarrangementer for kvinner, og det står fortsatt. Men  denne gangen hadde jeg ikke så mye valg. Inga Låmi er det eneste rennet som oppfyller alle krav: Ikke for langt, men langt nok, foregår på slutten av sesongen sånn at jeg får litt tid til å forberede meg og er greit å komme seg til. Sikkert greit å gå mitt første renn i en konkurranse der trengselen og konkurranseinstinktet ikke er så voldsomt som eksempelvis i Birken.
Samtidig ser det ut til å være rom for full gutsing, harde konkurrenter man kan bryne seg på, høy puls, blodsmak og alt sånn som jeg elsker. Så da er jeg med. Pers blir det helt sikkert, for jeg har aldri gått skirenn før (hvis man ser bort fra skirenn i barnehagen).
Er det flere som skal gå Inga Låmi i år? Noen som har gått det tidligere og har noen tips? Hvor kupert er løypa?

Jeg har nå satt av hver tirsdag kveld i ukene framover til å øve teknikk i lysløypa mellom Brekke og Hammern. Dersom noen har lyst til å bli med hadde det vært veldig hyggelig!
Forrige tirsdag da jeg øvde på å gå uten staver, fikk jeg positive tilrop fra en mann som raste forbi i trikot. Veldig bra tyngdeoverføring, og Så flink du er som øver uten staver, var meldingene. Dette skjedde rett ved Hammern, og i vår fikk jeg teknikkinstruksjoner på sykkel på omtrent samme sted. Er det et offisielt teknikkpoliti oppnevnt i området rundt Hammern? Man kan jo bli paranoid av mindre...

Endelig raskere på ski enn til beins...

Dette er tatt i løypa mellom Movatn og Tømte for to år siden - men det så omtrent sånn ut i dag også...

Litt teknikktrening og nye ski ser ut til å ha gjort susen, i hvertfall er det en liten forbedring å spore. I dag greide jeg lett å gå i underkant av tre kuperte mil på ski på under to og en halv time. Turen jeg gikk er en av mine klassikere; Kjelsås -Tømte og samme vei tilbake. Veldig kupert, men ingen fiskebeinsbakker - i hvertfall greier jeg å komme opp alle bakkene med diagonalgang (klappe meg selv på skulderen).

Denne turen har jeg gjort flere ganger med joggesko også (i gode gamle dager da jeg trente til maraton), men har da definitivt ikke vært i nærheten av å bruke to og en halv time. Det har nok gått med en time til og kanskje vel så det også. Det er tøft å løpe opp alle bakkene, og på så lange turen forsøker jeg også å holde pulsen godt nede. Nedoverbakker går definitivt fortere på ski enn til beins.
I dag har jeg også kunnet stake en mye større del av turen enn jeg har kunnet tidligere - definitivt bedre glid på nye ski.

Har gått i over fire mil på ski denne uka. Turen i dag  var i overkant av hva beina tålte, men jeg hadde turer i fjor som var virkelig smertefulle, så det er stor framgang om jeg sammenlikner med det.

I tillegg har jeg "løpt" tre ganger på mølle denne uka: 20 minutter på 8 km/t (7:30 fart). Det kan vel egentlig ikke kalles løping, men jeg får verken løpe mer eller fortere enn det. Men jeg tar det jeg får. Veldig stas å være litt i gang igjen i hvertfall. Både få gå på ski og løpe litt, det er jo både julaften og bursdag på én gang det. Hittil har det gått ganske bra, selv om jeg merker at føttene har stivnet til av å få være ubrukte så lenge. Var hos kiropraktor og fikk mobilisert dem opp på fredag, og må nok fortsette med det ut over våren.

Kondisjonen min har også vært bedre enn den er for øyeblikket, men den har ikke sunket så mye som jeg har fryktet. Pulsen min på løpeøktene har vært betryggende lav, heldigvis. Regner med å få snakket med legen min om videre progresjon i løpet av uka.

Uka som kommer blir det enda mer ski. Har planer om å terpe teknikk på egenhånd tirsdag kveld. Onsdag er det tilbake på skikurs. Denne gangen er det dobbelttak med fraspark som skal læres. Det blir tøft, for det sliter jeg med å få til. Men det er jo derfor man går på kurs, sant? To be continued...

Nye gull- (og sølv-)ski!

Moi?

Onsdag hentet jeg jeg splitter nye racingski på Oslo sportslager. En forsinket julegave fra meg selv, eller rettere sagt fra a bæssmor. Nå har det seg sånn at a bæssmor har vært borte i flere år nå, men jeg ble sittende igjen med gifteringen hennes samt en del sølvtøy. Ingen av delene har jeg hatt særlig stor bruk for, så det edle metallet har ligget og støvet ned innerst i et skap. Inntil jeg fikk den lyse idé å selge det - både gull og sølvprisen er jo meget gunstig for øyeblikket.
Så det gjorde jeg i høst, og har nå brukt pengene på noe som jeg virkelig ønsket meg og hadde bruk for, nemlig nytt skiutstyr: nye ski og staver av beste slag. Takk Bæssmor, uten tvil beste julegaven ever! Har aldri vært i nærheten av å ha så bra utstyr innen noen som helst slags aktivitet. Regner ikke med løpingen, siden utstyrskravene der er så lave i forhold til det meste annet.
Nå er det godt mulig at det er en stor bar flekk på kirkegården på Raufoss grunnet høy rotasjonshastighet under bakken, men jeg er i hvertfall happy.

Jeg ante ikke hvilke ski jeg skulle ha, så da jeg skulle gå til anskaffelse av ski gikk jeg inn på Oslo sportslager og sa følgende: Nå er det jammen på tide at noen banker hu derre Kowalczyk snart. Jeg trenger nye ski! Og da fikk jeg racingski, gitt. Nå var det kanskje ikke helt sånn det gikk til, men jeg fikk ikke annet valg av ekspeditøren enn skikkelige racingski og racingstaver. Litt av et utstyrshopp! Fra billige markaski til superduperracingski. Jeg kan verken gå opp og ned i vekt nå, visstnok - for da må jeg ha nye ski. Så jeg skjønner at langrenn fort kan bli en dyr sport...
Jeg bør sikkert investere litt mer i skismøring enn jeg har gjort til nå også, uff!

Madshus Nanosonic og Swix star pluss Alpina Racingstøvler fra i fjor - dette forplikter...

Nå har jeg altså absolutt ingen unnskyldning for ikke å gå fort på ski. De to siste onsdagene har jeg vært på skikurs også. Med finslepen(?) teknikk og raske ski, burde det jo ligge an til at jeg snart greier å gå fortere på ski enn jeg løper. Det skal man jo visstnok greie ganske enkelt på ski, men det har ikke vært så veldig enkelt til nå.
Den første dagen jeg var på skikurs mente instruktøren at jeg kanskje hadde litt for korte staver, og det viste seg å stemme. Helt sikkert bare derfor jeg slet så med tyngdeoverføring og diagonalgang...

Sist onsdag kom jeg rett fra butikken med nye staver og nye ski, og da gikk alt så mye bedre. Da skulle vi nemlig lære staking, og da fikk jeg uttelling for all styrketreningen jeg har gjort i høst. Det viste seg nemlig at jeg hadde det inne helt naturlig. Så utrolig moro! Det er lenge siden jeg har kjent på skikkelig god mestringsfølelse, men det gjorde jeg nå. Herlig!
Neste onsdag er det dobbelttak med fraspark, og der vet jeg på forhånd er noe jeg suger kraftig i - så jeg må nyte det mens det varer. Men altså, moro med skikurs - anbefales!

Planen er at jeg skal være fast inventar i skiløypene i Lillomarka framover, kanskje vi sees? Og hvis beina holder, kanskje jeg rekker å få med et lite skirenn på tampen av sesongen. Håper det!

Sikre spådommer om framtida

Dette sier yr om framtida:

Masse, masse nyyyyydelig skiføre...

Og det kan ikke bety annet enn at dette skal ut og luftes både i morgen og flere ganger i uka som kommer:

Se de proffe, nye stavene - denne gangen også i riktig lengde. Viste seg at jeg hadde for korte staver nemlig. Note to self: kjøp bare skiutstyr av folk som har greie på det...

Gleder meg! Og; jeg har vært på skikurs og lært om tyngdeoverføring og diagonalgang - fortsettelse følger...
Pluss at jeg fikk ny skidress av meg selv i dag. Så varsko i løypene framover. Tipper at jeg ikke blir alene i løypa i morgen i hvertfall.

Hardkjør tre dager i strekk...

Og jeg tåler det, tydeligvis - eller kanskje heldigvis er mer riktig å si? Har ganske irriterte luftveier for tiden, så det er en del host & hark. Men ellers er formen fin, og beina føles heller ikke så verst - så da er det veldig, veldig, veldig vanskelig å holde igjen. Derfor har det blitt hardkjør hele helga pluss i dag, og nå begynner jeg å kjenne det...

Lørdag gjennomførte jeg en brutal kettlebelløkt på egenhånd. Jeg økte intensiteten en del siden økta uka før, og var derfor helt gelé i hele kroppen etterpå. Deilig følelse - man er både død og veldig levende på en gang.

Søndag sto skitur på planen. Jeg tok 10-toget til Movatn sammen med det som virket som halve Oslos befolkning. Nesten fullt tog på en søndag morgen.

Kun togpassasjerer med ski på Grefsen

Da vi skulle gå av toget traff jeg Finn fra OSI. Vi tok følge de første fem kilometerne mot Tømte, mens vi mimret om da jeg fikk oss i klammeri med politiet på Sardinia forrige påske og Finn snakket oss ut av det. Good times!

Jeg blir så ivrig nå som jeg kan trene ute og har mulighet til å ta i litt, og greier derfor ikke å styre meg. Når det i tillegg er masse rygger man kan ta igjen, går det unna med denne dama. Eller; det går kanskje ikke så ekstremt fort - men pulsen blir veldig høy. Men det kjennes ikke slitsomt i det hele tatt, bare veldig deilig å få kjøre på litt igjen. Så de fem kilometerne opp til Tømte ble nesten som en intervalløkt med OSI å regne.

Søndagens tur - bakkene opp til Tømte er en av mine favorittsteder å gå på ski. Man får en helt fantastisk flyt opp bakkene, og så er de ikke skumle å kjøre ned igjen, men fort går det.

På Tømte måtte jeg snu, mens Finn gikk videre. Jeg har jo ikke lov til å gå så langt, og bare det å gå tur-retur Movatn-Tømte er egentlig å tøye strikken. Men jeg måtte selvsagt tøye den enda en del lenger, og gikk helt tilbake til Kjelsås, ca. 19 km. Vel, verdt det - og ingen problemer å melde.
Ikke engang noen fall ble det, selv om det var ganske så isete og stedvis mye rusk i løypa mellom Movatn og Kjelsås.
Torsdagens skitur i lysløypa endte nemlig bare i komiske fall i bratte bakker i Lillomarka. Så den turen endte med at jeg tok av meg skiene og gikk ned de verste skrentene hvor det lå blåis i svingene. Definitivt ikke mitt yndlingsføre.

På onsdag begynner jeg på skikurs, så jeg regner med at jeg står ned bakkene som Aksel Lund Svindal om fire uker. Bare vent!

I dag kjørte jeg en time som het TRX interval. 45 minutter med intensiv slyngetrening. Merket godt at jeg allerede hadde stått på ganske bra i helga. Men jeg ga det jeg hadde. Var ganske pudding på det siste settet. Blir sikkert støl i morgen, men det er jo bare et bevis på at man lever. I morgen skal jeg ta det litt mer med ro - så øker jeg intensiteten igjen mot helga.

Fem minutter i himmelen...

Mer turte jeg ikke - for jeg har nemlig dristet meg til å LØPE FEM MINUTTER PÅ MØLLE i dag! Wohoooooooo! Siden det har gått greit både på ellipsemaskin og ski etter at jeg fikk nye fotsenger, dristet jeg meg til å ta det et steg videre i dag. Men fristet skjebnen kun i fem minutter - og de minuttene gikk fort, altfor fort.

Ingen problemer å melde etter den veldig korte turen, bare at jeg håper de blir flere og lengre snart. Siste løpetur før i dag var nemlig 11. august 2011. Og den løpeturen tok jeg kun for å irritere beina skikkelig så jeg skulle få gode bilder fra scinitgrafen på Rikshospitalet.

Får høre hva legen mener om dette stuntet til uka, og om det er håp om flere liknende stunt framover.

I morgen er det uansett skitur på planen. Og det er skumle greier det også i bratte bakker på skarpt føre. Ikke akkurat innenfor min komfortsone. Datt bare to ganger på torsdagens skitur ( i de to eneste bakkene jeg ikke gikk ned). Skal melde hvor mange fall det blir i morgen (og blåmerker).

Min egen sykle til jobben aksjon 2012

Da den første snøen kom rett før jul, ble jeg både litt glad og litt stresset. Glad fordi snø betyr skiføre, stresset fordi det normalt betyr slutten på sykkelsesongen. Jeg sykler til jobben hver dag, og det slår alle andre transportmuligheter brutalt ned i støvlene hva angår tidsbruk.
Det er litt over fire kilometer til jobben. Tross at det kun er oppoverbakker, er det unnagjort på på omtrent den tiden det tar å vente på bussen. Jeg har ikke bil, men det ville ikke gått raskere å kjøre til jobben. Når man bor midt i byen ender man gjerne med å måtte parkere et stykke unna der man bor, og når man tar med fenomenet rushtid og kø, blir gjerne bil lite effektivt på kortere avstander. Med sykkel er det derimot bare å gå ut av døra og sykle helt fram til kontoret.

Ergo, og det er også min erfaring fra tidligere år - når sykkelen må settes inn for vinteren mister jeg godt over én time hver dag i transport - minst. Å gå og ta kollektivtransport tar, dersom man er litt uheldig, like lang tid. Noen ganger er det så ille at man innser når man vel er framme, at det ville tatt kortere tid om man hadde gått enn at man ble stående å vente på bussen som aldri kom. Bytte på veien må jeg også, og det betyr ytterligere venting. Om vinteren er det jo noen dager ganske så kaotisk i kollektivtransporten - som i dag. Skal man i tillegg på trening en gang om dagen (eller mer), er det snakk om ytterligere distanse som skal transporteres hver dag, og ytterligere tid som går tapt. Og  tid har ikke jeg nok av - dagene er ofte hektiske, og når man vet at man mister masse tid hver dag blir man litt stresset og mismodig.

Men i stedet for å sture, valgte jeg å ta grep. I høst nektet jeg å avslutte sykkelsesongen. Jeg har fristet skjebnen på tidvis veldig glatt føre fram til nå. Før jul var det nemlig så hektisk at jeg aldri rakk å besøke min faste sykkelreparatør for å få skodd om min kjære Finse. Og når jeg endelig hadde tid, hadde de juleferie. Men nå er det i boks; Finse har fått vinterdekk, nye bremser og alt annet den måtte begjære av service og stell. Så dermed har jeg tjuvstartet jeg sykle til jobben-aksjonen 2012.
Til nå har det bare blitt tre dager, siden jeg har vært syk og sykkelen har vært hos reparatøren. Men med unntak av de dagene det eventuelt måtte være altfor kaldt, har jeg tenkt å sykle til jobben i solskinn og uvær. Vel investerte penger.

Se så fine pigger, samt bevis på at jeg har syklet på skikkelig snøføre.

Planen er å telle hvor mange dager jeg greier å sykle til jobben i løpet av året  - målet er å greie over 200 (som er ganske ambisiøst når jeg tenker etter).

Bonustrim er det også - og ikke minst miljøvennlig. Jeg har nemlig ett fast nyttårsforsett hvert eneste år, og det er å bli enda mer miljøvennlig enn jeg var i forgående år. Jeg er ganske bevisst allerede, men det er mye å gå på. I 2010 gikk jeg inn for å minimere bruken av plastposer (har nå stort sett alltid handlenett med meg). I 2011 har jeg brukt betraktelig mindre strøm enn året før og begynt å kildesortere alt avfall. I år skal jeg altså minimere bruk av all transport som ikke innebærer bruk av egen kropp.

Noe CO2-utslipp blir det dessverre uansett. Produksjon av drivstoffet, dvs. mat, innebærer jo en del utslipp. I tillegg er det jo sånn at kaloriene som forbrukes omgjøres til CO2. I tilfelle noen skulle lure på hvor fettet blir av når man går ned i vekt - det omgjøres til CO2, og man puster det ut. Helt sant! Så tenk på det nå i disse slanketider: slanking bidrar til økt CO2-utslipp... Bra grunn til å droppe dietten, ikke sant?

Finse poserer med nye sko i snø- og trafikkkaos; stilig!

Siden lørdag har jeg syklet rundt i snøværet og testet de nye piggdekkene, og det fungerer helt fantastisk bra. Jeg er så fornøyd. Man glemmer jo helt at det er glatt, men blir rask minnet på det når man går av sykkelen.

På vei hjem fra jobben i dag lavet snøen ned, og det var kaos og stillestående kø både på ring 3 og ring 2. Jeg syklet rett forbi med et stort glis. Litt vanskelig var det å sykle i løssnøen på ubrøytede fortau (ikke populært å sykle i veien i dag), men det gikk det også. Og der det var ryddet litt snø, gikk det unna som bare det.

Nå kan snøen bare lave ned for min del - jeg er klar. Å både kunne sykle til jobb og gå på ski i marka er virkelig å få både i pose og sekk. Er det flere som er med på å kjøre i gang årets sykle til jobben-aksjon tidlig i år eller?