Fersk sirkushest snuser på ny manesje

De siste tre onsdagene har jeg gått på skikurs, og det har gått over all forventning. Det har også gått bare bedre og bedre for hver gang. Mestringsfølelsen er definitivt tilbake i livet mitt, og det kjennes utrolig godt. Så det blir litt trist når det er over etter kommende onsdag.
Jeg har alltid tenkt at jeg er skikkelig dårlig til å gå på ski, og at det kun er kraft som tar meg framover.
Og, det har vel også delvis vært riktig, men med nye ski og noen tips til forbedringer på teknikken har det gått veldig mye bedre, veldig fort. Så nå er jeg gira... Og når jeg er gira, er det fryktelig vanskelig å holde igjen. Mer om det litt lenger ned i innlegget.

Nå er det alvor - alvor! Smørejern er innkjøpt (men ikke brukt)

På t-banen opp til den første kurskvelden, overhørte jeg et par karer som satt og psyket hverandre ut ved å fantasere om hvor utrolig fantastisk god man måtte være på ski for å kunne melde seg på kurset merket viderekomne.  Det kurset jeg hadde meldt meg på, så klart. Men jeg bestemte meg for å ikke la meg rive med av utpsykingen. Eliten melder seg ikke på skikurs i Skiforeningen, de trener i en klubb. Men litt skeptisk skal jeg innrømme at jeg ble angående mitt eget nivå versus de andre på samme gruppe.

Smørekofferten blir også mer og mer velfylt. Opptil flere forskjellige korker og racingvoks m.m. Glidere derimot, samt kunnskap om smøring skorter det mer på...

Første kurskvelden var det diagonalgang. Det gikk sånn passe på gamle ski og for korte staver. Men jeg var ikke den eneste som slet med tyngdeoverføringen.

Andre kurskveld var det staking som skulle læres. Da ankom jeg med nye ski som jeg akkurat hadde hentet hos Oslo sportslager, og for en forskjell de utgjorde. Plutselig fikk jeg full uttelling for alle timene med styrketrening i høst, og at jeg lenge har gått på ski uten glid. Staketeknikken satt med én gang, og jeg hang greit på gutta. Fikk masse ros av instruktøren, og det er jo supergøy.
For en følelse det er å kjenne at man greit kan stake seg opp slake moter. Jeg fikk også bekreftet at jeg er sterkere enn normalen blant mitt kjønn, for de andre kvinnene på kurset slet med stakingen. Men skal love at mine triceps også var kjørt etter 90 minutter staking.
Har nok aldri noensinne hatt en sterkere core enn nå, og det kommer også til nytte. Når man får sånne klare bevis på at trening hjelper, er det lett å finne motivasjon til å fortsette. Ingen skulking på TRX og kettlebells framover, nei.

Tredje kurskveld skulle vi lære dobbelttak med fraspark. Noe jeg inntil forrige onsdag ikke har fått til i det hele tatt - helt håpløs. Men med etter introduksjon til teknikken og én liten korrigering på når jeg skulle sette ned stavene, satt det som det skulle. Deretter var timingen på plass. Mer ros, og jeg ble så glad at jeg nesten svevde. Tenk: da jeg kom fikk jeg det ikke til i det hele tatt, etter bare noen sekunder så jeg lyset og teknikken satt. Helt utrolig!
Senere øvde på nedoverbakker, og det var nedtur på alle måter... Jeg må tørre og gutse og øve, øve, øve (balanse er ikke min sterke side).

Det er fortsatt langt igjen til en finslepen skiteknikk, tross alt skrytet med hensyn til egen dyktighet over. Men motivasjonen er nå på topp, og helst ville jeg bare vært ute i løypa og øvd 24/7. Men det er ikke lov!...
Hatt en mailutveksling med legen den siste uka, hvor jeg har luftet ideen om skirenn og turer fra Mylla til Oslo på tampen av sesongen. Har fått tilslag på ideen om å gå tremila under Inga Låmi på Lillehammer 10. mars, men med sterke restriksjoner på treningen fram mot det.

Har nå så smått begynt å løpe litt igjen, men hvis jeg vil gå mye på ski, kan jeg ikke løpe særlig i tillegg. Jeg var selvsagt i ferd med å øke en del både på skigåing og løping, og har gått litt for lange turer på ski allerede - så nå er bremsene satt på, dessverre. Siden det er så gøy med ski for øyeblikket, velger jeg faktisk det framfor løpingen. I hvertfall fram til 10. mars.

Jeg har tidligere skrevet om mitt noe anstrengte forhold til egne idrettsarrangementer for kvinner, og det står fortsatt. Men  denne gangen hadde jeg ikke så mye valg. Inga Låmi er det eneste rennet som oppfyller alle krav: Ikke for langt, men langt nok, foregår på slutten av sesongen sånn at jeg får litt tid til å forberede meg og er greit å komme seg til. Sikkert greit å gå mitt første renn i en konkurranse der trengselen og konkurranseinstinktet ikke er så voldsomt som eksempelvis i Birken.
Samtidig ser det ut til å være rom for full gutsing, harde konkurrenter man kan bryne seg på, høy puls, blodsmak og alt sånn som jeg elsker. Så da er jeg med. Pers blir det helt sikkert, for jeg har aldri gått skirenn før (hvis man ser bort fra skirenn i barnehagen).
Er det flere som skal gå Inga Låmi i år? Noen som har gått det tidligere og har noen tips? Hvor kupert er løypa?

Jeg har nå satt av hver tirsdag kveld i ukene framover til å øve teknikk i lysløypa mellom Brekke og Hammern. Dersom noen har lyst til å bli med hadde det vært veldig hyggelig!
Forrige tirsdag da jeg øvde på å gå uten staver, fikk jeg positive tilrop fra en mann som raste forbi i trikot. Veldig bra tyngdeoverføring, og Så flink du er som øver uten staver, var meldingene. Dette skjedde rett ved Hammern, og i vår fikk jeg teknikkinstruksjoner på sykkel på omtrent samme sted. Er det et offisielt teknikkpoliti oppnevnt i området rundt Hammern? Man kan jo bli paranoid av mindre...