Minneord over gamle, trofaste Finsefar

Bling!

Inntil veldig nylig har jeg bare eid én helt ny sykkel i mitt liv. Jeg kjøpte meg ny sykkel for penger jeg fikk til konfirmasjonen (som fant sted i 1990); en lilla DBS Classic. Den syklet jeg på fram til 2008, men da var det ikke mye igjen av den. Av de opprinnelige 7 girene, tror jeg det bare var ett som fortsatt virket.

Så da faren min gikk bort vinteren 2009, tok jeg over sykkelen hans. En grønn DBS Finse - kilosvis av det beste stål (til og med skjermer i stål - her var det ikke spart på noe). Noen år nyere enn min gamle Classic, men godt voksen denne også. Men den fungerte, så det var en fin arv å få det. Den ble kjørt att og fram til "fabrikken", som de sier på Raufoss, hver dag i sommerhalvåret. "Fabrikken" lå i midt i utsikten fra der vi bodde, så det var ikke lange biten. Den sto gjerne nedsnødd ute hele vinteren, og hadde nok aldri fått skiftet en eneste del - knapt fått smurt kjedet.

Mange, lange sykkelturer i marka har det blitt. Motoren til den som kjører er viktigere enn utstyret.

Det ble det en kjapp slutt på da det ble bygutt av Finsefar. Tipper jeg kjørte flere kilometer på den i løpet av det førsteåret enn den hadde blitt kjørt i hele sin levetid på Raufoss. Full service har den fått to ganger i året av meg også, og jeg har slitt ut det meste av deler. Så det meste har blitt byttet ut - og tusenvis av kroner har blitt investert i den. Mang en buksebak har den også slitt ut.

Jeg har syklet på sykkelferie med den flere ganger, kjørt 100 km i marka på én dag, brukt den på jobb hver dag og flere fulle vintre har den gått med piggdekk. Mange har nok lurt på hva jeg har drevet med som har kjørt rundt på det som kanskje har sett ut som et vrak. Men det har funket for meg, og det har gått ganske mye sport i å beholde den så lenge som mulig. Også er det jo fantastisk å ha en sykkel som ingen vil stjele. En gang glemte jeg den igjen ved Birkelunden, og den ble stående der et par dager. Men jammen sto den ikke fortsatt der da jeg kom for å se etter den.

Med piggdekk på vinterføre

På blåis i marka

Men nå er det dessverre over. Så takk for alt Finsefar, my dear steel rider. Det er vemodig, men nå sto ikke livet lenger til å redde. Absolutt alt, med unntak av rammen, var klar for utskiftning - og det var nesten ikke mulig å sykle på den lenger.

Jeg hadde lagt opp et søk på finn.no for å finne meg en ny transportsykkel. Jeg har jo allerede kjøpt én ny sykkel i år, men den tør jeg ikke sette igjen ute uten tilsyn. Dessuten er bukkehornstyre og handleposer en dårlig kombo. Men så, på flyet hjem fra Chamonix, oppdaget jeg at jeg hadde vunnet gavekort på 5000 kr. på Torshov sport gjennom deltakelse i Sykle til jobben-aksjonen på UiO. Hurra! Siden jeg trolig er om ikke den, så blant de aller, aller ivrigste hverdagssyklistene på hele bruket, føltes det egentlig også ganske fortjent å vinne. Men altså; happy days! Så da ble det ny transportsykkel, gitt.

My new ride!

To nye sykler på ett år! Tenk det. Ikke nok med det, det var penger igjen til mekkestativ også. Som jeg har ønsket meg etter at cyclocrossen kom i hus. Så nå har jeg både mekkestativ til sykkel og smørestativ til ski. Da er det alvor.

Tøff sykkel krever et proft mekkestativ

Måtte dine dekk aldri punktere og ditt kjede alltid være smurt i Sykkel-Nangijala, Finsefar. Ride in peace!