Hytteplanmila 2013 - siste innsats før sesongpause

Den egentlige grunnen til at det er gøy på løp; alle de fine folka. Her representert fra venstre (foruten meg), Astrid, Silja, Jeanette og Marit

Etter dagens innsats blir det ikke noe startnummerrus før eventuelle skirenn til vinteren og Fredrikstadløpet i begynnelsen av april neste år (med mindre abstinensene skulle bli helt uutholdelige). Opprinnelig plan var at jeg etter dette løpet skulle trene intervaller i fire uker, og prøve å gjennomføre en grei halvmaraton på Jessheim 17. november.

Men sånn blir det ikke (tror jeg...). Jeg har nemlig greid å pådra meg sesongens første belastningsskade (om man ser bort fra betennelsene i leggene i vinter som holdt meg helt borte fra løpingen). Greit at den kom nå da, og ikke tidligere.
De to siste ukene har jeg fått mer og mer vondt i høyre hæl, og det blir verre etter løping. Fikk vondt underveis i løpet forrige søndag, og haltet rundt etterpå. Det hjalp definitivt ikke å prøve seg på en 1-runder på SRM på onsdag (gikk elendig), samt å stå hele dagen på torsdag i harde sko og holde kurs. Tror det er plantar fascitt, kjennes veldig kjent ut. Uansett, etter i dag legges løpeskoa på hylla til jeg har fått bukt med det. Helt uaktuelt å pådra meg noe langvarig - så jeg lar det ikke gå lenger enn det har gjort nå.

Så til dagens dont. Jeg har faktisk aldri løpt Hytteplanmila før. Har heller ikke løpt 10 km-løp siden Sentrumsløpet i 2011 - og det var ikke en god opplevelse. Tidligere har jeg tenkt at jeg ikke skulle delta i Hytteplanmila før jeg var i form til å perse. Men sånn tenker jeg ikke lenger. Hele denne sesongen har jo bare dreid seg om å delta, og være veldig fornøyd med det.

Men jeg merket at det ikke var så enkelt å komme seg unna persefokuset i dag. For siden det er snakk Norges kanskje raskeste 10 km, virket det som om alle snakket om å perse, og hadde en forventning om at jeg også var der med det formål for øye. Så jeg følte at jeg måtte forklare igjen og igjen og igjen at jeg ikke er i form til å perse, og hadde andre målsetninger med løpet. Og siden det er så mange som sier det samme, men egentlig ikke mener det, så blir man ikke trodd. Men når jeg sier at jeg ikke er i form til å perse, så er det ikke for å kokettere. Det er sånn det er. Lover å gi klar beskjed når jeg er i form til å forsøke å slå mine gamle bestenoteringer. Men uansett, dette er nå mitt problem - ikke dere som er i persebobla. Jeg unner dere alle å være der. Gratulerer til alle som kom hjem med ny bestetid (og alle dere andre også, så klart).

Eva Karine, Rik og resten av OSI-gjengen

Det var veldig mange kjente som befant seg på Ringerike i dag. Så mange at jeg ikke engang skal forsøke å nevne dere alle. Men det gjorde det definitivt verdt turen. Det pluss gratis boller, smultringer og kaffe. Dette var et utrolig bra arrangement. Jeg kommer nok tilbake. Likte løypa veldig godt, selv den siste bakken.
Og for et felt det var i dag. Foruten mosjonistene var det svært bra oppmøte på elitenivå. Nevn en annen idrett hvor man får mulighet til å konkurrere med de aller beste på denne måten. Løping er en utrolig egalitær og inkluderende idrett - and that's why we love it so much.

Meg, Janicke og Marit - pluss litt Springtimereklame

Så litt om selve løpet. Som nevnt, jeg perset ikke. Langt derifra, var vel nærmere to minutter unna den tiden. Men jeg har også løpt dårligere 10 km-løp enn i dag. Kjente hælen under oppvarmingen, men lite underveis. Etterpå derimot.
På en 10 km skal man hate en del underveis, men det gjorde ikke jeg. Det har jo vært årets greie for min del; ikke bruke det siste giret. Killerinstinktet er ikke helt til stede. Jeg løp hardt så klart, men slettes ikke så hardt som jeg gjorde før.

Hytteplanmila er kjent for rask løype og gratis boller - så mange du bare orker. Veldig, veldig bra greier...

De første 5 km lå jeg ikke så veldig høyt i puls, og ble forbiløpt av mange. Halvveis var det mange som begynte å bli slitne, og fra bakken ned mot Steinssletta og inn begynte jeg å plukke rygger. Marit løp forbi meg ganske tidlig i løpet. En stund var det bare så vidt jeg så ryggen hennes. Så begynte jeg å løpe innpå henne igjen. Men jeg løp henne aldri helt inn. Jeg fikk en mental sperre. For siden vi kjenner hverandre, regnet jeg med at det hadde blitt kniving om jeg hadde prøvd å løpe forbi. Og det var jeg bare ikke mentalt klar for - overhodet ikke. Da kunne det jo blitt hating, og det er jo ikke helt 2013 for min del.

Astrid er allerede godt forberedt til Marathon du Medoc 2014 - Run now, wine later. Men i Medoc blir det wine during...

Så jeg lå bak der og tenkte at om jeg følte meg sprek i den siste bakken (som jeg har hørt så mye fælt om), så får jeg heller prøve meg der. Men det slapp jeg gitt, for Marit hadde krefter igjen. Så før jeg var oppe i ryggen hennes så jeg at hun la inn et ekstra gir, økte farten, ga alt og løp forbi en masse karer. Jeg var ikke lysten på å følge henne. Så vel fortjent pers i dag Marit, jeg hadde ikke tatt deg om jeg hadde prøvd.

Eva Karine endelig tilbake på løp, hurra, hurra, hurra!

Veldig bra avslutning på løpesesongen, selv om hælen min nå er veldig vondt. Men nå legger jeg løpeskoa helt på hylla et par uker. Jeg har jo lenge tenkt at jeg må komme i gang igjen med styrketrening og rulleski - og nå har jeg fått muligheten gitt. Stretch, yoga og sykling kan jeg også legge inn. Får nok tida til å gå. Skal til legen på tirsdag for å få legeerklæring til Chamonix, og da er han kanskje så snill og gir meg en resept på Voltaren. Jeg har også vært altfor dårlig til å gjøre eksentrisk tåhev, som jo egentlig er beste medisin mot alle løpeplager i beina, så nå er det bare å komme i gang igjen. Jeg tar hintet.

Marianne og Einar. Marianne slo selveste Ingrid Kristiansen i dag. Respekt!

Silja og Tim - ikke en sur mine i sikte noe sted

Det er ganske vemodig at konkurransesesongen nå er over. Men da får jeg tid til å trene litt sammenhengende igjen, og gjort en del økter jeg ikke får til når jeg skal ta hensyn til konkurranser i helgene. Skisesong er det også snart - og det gleder jeg meg veldig til. Alltid noe morsomt å se fram til, heldigvis. Vi sees igjen på løp i 2014 (og mange av dere ser jeg forhåpentligvis i andre sammenhenger før det - ellers går jeg en veldig, veldig trist tid i møte).

Og sånn går no dagan...