Fredrikstadmarka rundt: 20 korte km uten tryning (et ekte mirakel, folkens)

Ikke siden Råskinnet har jeg fått så mange advarsler i forkant av et løp, og så mange historier om tryning med påfølgende grining og både kortvarige og langvarige skader. Men jeg skulle ha med meg dette løpet, koste hva det koste ville. Og hvem kunne vel sitte hjemme med det været vi hadde i dag?

Jeg går rett på, og forklarer hva som ligger i tittelen. Det er ikke fordi jeg brukte kort tid at det føltes kort i dag, langt derifra. Som de fleste nå kanskje har fått med seg, er jeg en gjennomført elendig terrengløper. Og ikke har jeg slitt ut stiene i Nord- og Lillomarka i sommer heller. Så jeg var nærmest nede i gangfart i stipartiene, som utgjorde mesteparten av løypa. Men selv om jeg ble forbiløpt av sikkert 100 stykker fram til 14 km var skuldrene lave, smilet på, sola skinte (veldig lavt) og ingen hating var i sikte.

Mine Mizuno Aeros har fått enda mer "karakter". Måtte få bli med i dusjen etterpå.

Tiden på Oslo maraton versus i dag viser at jeg har litt å jobbe med hva angår stiløping. Før start sa Astrid til meg at hun brukte ca. like lang tid på halvmaraton i Oslo som dette løpet. Det gjorde ikke jeg, gitt. Nå i Oslo kom jeg i mål under 1.50, og det ved å ha løpt halvhardt til jeg trynet da det var 3 km igjen, måtte stoppe og vente til lungene begynte å fungere igjen, før jeg jogget inn til mål. I dag kom jeg inn på 1.51 og noe og hadde løpt så fort jeg turte. Var nemlig redd for å tryne, så jeg avpasset farten etter det.  Og kom i mål like hel... Yes!

Meg, Hanne Gro og Astrid - jeg var veldig slapp i øyalokkene i dag, greide ikke få tatt ett eneste bilde med åpne øyne (congrats!)

Heldigvis hadde jeg fått vite at de siste 6 km av løypa var lettløpte, så tanken på dem holdt meg oppe når det gikk tungt på svabergene inne i skogen. Siden det gikk så sakte, brente jeg heller ikke av så mye krutt. Så jeg lovet meg selv at jeg skulle strekke skikkelig på beina når stiene var ferdige.
Så selvsikker var jeg at jeg tenkte med meg selv, til de som løp forbi meg mot slutten av stipartiet; Nyt det så lenge det varer. Min plan var å plukke rygger på slutten. Og slik ble det også. Noen tok jeg igjen kjapt, andre brukte jeg lang tid på. Men ingen løp forbi meg de siste 6 km. Det var så deilig å kjenne at kroppen hadde masse krefter, og at jeg kunne øke farten kraftig så langt ute i løpet.

Astrid hadde fått sponset noen skikkelig fancy strømper i dag - me like!

En kar prøvde å svare når jeg løp forbi, og det var litt fram og tilbake en stund. Men da det var ca. 1500 meter igjen satte jeg inn et støt han ikke kunne svare på, og derfra og inn tok jeg enda noen til. Manglet bare noen cm på å ta én plassering til på resultatlista ved målgang.

Dessverre fikk jeg vondt i venstre forfot og høyre hæl underveis av det tøffe underlaget på svabergene (problemene var der før start også), men det var verre etterpå enn underveis. Mulig jeg må ta en liten løpepause snart.
Innen jeg kom så langt at jeg skulle kjøpe meg vaffel, så var det utsolgt. Litt nedtur, men kan ikke komme på så mange flere. Takk for i dag Astrid, Régis, Stian og Hanne Gro.

Neste lørdag er det 10 km på flat, langstrakt asfalt som står på programmet (Hytteplanmila). Lurer på hva jeg skal bruke som unnskyldning hvis det ikke går fort da?