Fjerde ferieuke - mer jodling, øl og motbakker

Fint i Tyrol, men jammen er det ikke fint med sensommer i Oslo også...

Antall løpte kilometer: 75
Antall rulleskikilometer: 35 (og jammen satte jeg ikke nok en pers på Maridalsrunden)
Antall løpte høydemeter: ca. 1700
Antall øl drukket: hvem vet, jeg sluttet å telle den første uka - og inntaket økte den siste uka
Antall slott beskuet: kommer an på hvordan man teller - mange fra utsiden, kun ett fra innsiden

Dette var den siste uka med over 70 løpte km på en stund. Nå skal jeg tilbake på jobb, og da strekker ikke tiden til for å løpe så mye og samtidig få tid til annen trening og andre fritids- og sosiale aktiviteter.

I Seefeld ble det mye løping i bratte bakker. Så jeg merket at jeg begynte å bli veldig gåen i leggene når det nærmet seg hjemreisen. Den siste langturen i Seefeld, hvor jeg også tok turen opp alpinbakken jeg nevnte i forrige innlegg ca. 15 km inn i turen, var tøff. Men etter en liten rast på toppen greide jeg å løpe de siste kilometerne tilbake til hotellet - og det var nesten bare nedoverbakker igjen heldigvis.

Siste løpetur i Tyrol

Har lest litt om høydeopphold, og visstnok må man legge seg på over 1800 moh i fire uker eller mer for å få noen effekt. Men at man bare fra 500-600 moh over havet kan begynne å merke at høyden påvirker prestasjonen. Seefeld ligger på ca. 1200 moh, og jeg har nok merket det litt ja.
Min opplevelse har vært mye tyngre og dypere pust enn normalt på løpeturene, men pulsen har ikke gått noe særlig høyere enn vanlig. Den tunge pusten har gjort at jeg heller ikke har greid å komme så veldig høyt i puls når jeg har ønsket å ta i litt mer, fordi det blir for ubehagelig med pusten. Men synes egentlig ikke at dette har plaget meg så mye, siden jeg stort sett har holdt meg på den behagelige siden på løpeturene mine. Leggene har begynt å skrike lenge før resten av systemet har sagt stopp.

Vet ikke om det er den tunge pusten som har gjort det, men problemene med hoste og sliming har dessverre tatt seg en del opp igjen på turen. Håper det bedrer seg litt nå som jeg er nede i lavlandet igjen. Mulig jeg skal ta en tur til legen og se om vi kan teste noen flere/nye medisiner om det ikke bedrer seg raskt.

Siden jeg nå har trent så mye motbakker, måtte jeg teste bakkene her i Oslo litt på lørdag. Jeg hadde veldig lyst til å ta en titt på Viking race for å se om det kan være aktuelt for meg til neste år. Så da løp hjemmefra og opp til Øvresetertjern. Det er 450 høydemeter, og noen av bakkene er ganske bratte. Men jeg har sett verre, for å si det sånn. Så turen gikk greit, selv om jeg fikk det skikkelig på hjemveien. Ingen tvil om at jeg var sliten etter reisen, og det ble heller ikke mye søvn natt til lørdag.

Lørdagens tur i Nordmarka

Viking race så for øvrig ut til å være en kjempesuksess. Folk gliste både før start, underveis og etter målgang, så vidt jeg kunne observere. Da jeg løp de siste meterne opp til starten møtte jeg et ungt par som løp nedover, og som også hadde tatt en titt på arrangementet. Overhørte mannen si følgende: Gleder meg til neste år, for da skal jeg være med... 
Jeg vet fortsatt ikke. For det kan fort bli mange burpies, for en del av hindrene blir fryktelig tøffe å komme seg over. Jeg er ganske sterk, men er ingen mygg - så det blir tungt å få kroppen med seg. Det så også klart morsomst ut å løpe på lag, og da kan man også hjelpe hverandre over de vanskeligste hindrene. Så kanskje om jeg finner noen flere som vil, så er jeg med jeg også til neste år.

Et av de siste hindrene i løypa, og folk var synlig slitne - men innsatsen var fortsatt på topp. Og crossfitdamer skal man ikke bølle med. Hun blonde i bildet var imponerende sterk i armgang.

Det var for øvrig en salig blanding av folk som deltok. Og; man skal definitivt aldri skue hunden på hårene. Jeg så blant annet en ganske stor kar med skikkelig mage som klatret tau som om han aldri hadde gjort annet. Moro! Det var også en stor gjeng med militære som jeg overvar på flere hindre som hadde veldig forskjellig fysisk utgangspunkt, men som holdt sammen og hjalp hverandre - og alle ga maks.

Til slutt. Det er nå under en måned igjen til Oslo maraton. Jeg innser dessverre at tiden ikke kommer til å bli så bra som jeg gjerne skulle villet. Hvis jeg skulle løpt fort, måtte jeg ha lagt opp treningen annerledes. Man blir god på det man trener på, og det jeg har trent på de siste månedene er å løpe langturer i sånn passe tempo. Forsettene om intervaller har sjelden blitt satt ut i praksis.
Samtidig har jeg ikke vært skade-/vondtefri over et så langt tidsrom siden 2009. Så hallo - noe har jeg gjort riktig. Det viktigste nå er å legge et godt grunnlag og få kontroll på hostingen/slimingen igjen, så får det heller gå fort på neste halvmaratonkonkurranse.

Mein tiroler Urlaub zusammengefasst; toll, super, spitze, klasse!

Som er de mest populære superlativene i den tyskspråklige del av verden...

Langt der bak er Zugspitze - Tysklands høyeste fjell

Årets alpereise startet og sluttet på omtrent samme måte. Da jeg reiste var flyet flere timer forsinket, og det var godt over midnatt da jeg kom fram til flyplasshotellet i München. Flyet var heldigvis ikke like mye forsinket hjem, men det var forsinket. Så jeg var ikke hjemme før kl. 02.15 i natt. Det var heldigvis ikke så fristende å handle på flyplassen i München som på Gardermoen. Gikk nemlig på en bitteliten smell på vei ut. Men har deretter avholdt meg fra shopping. Greide også å komme ut med kun to par strømper da jeg besøkte en enorm sportsbutikk i München full av fristelser. Flink!

Venteøl i Oslo

Venteøl i München

Det var litt krangling med Helga på gps'en i starten. Men heldigvis har jeg greid å rette opp i feilkjøringer i München på egenhånd, og fulgt med på skiltingen i tillegg til tullpratet fra Helga.
Det har vært veldig hjelp i gps'en også, når jeg bare knakk språkkoden og begynte å skjønne hva hun sa. Tok nemlig litt tid før jeg skjønte hvilket språk hu dama snakket (liksomnorsk med sterk tysk aksent blandet med ren tysk - så man må skjønne tysk for å ha noen sjanse til å skjønne røverspråket: krautnorsk). På vei fra München til Seefeld var det også mye veiarbeid og dertil mye kø. Men jeg kom fram, og etter det har det bare vært smooth sailing og veldig, veldig fine dager i Karwendelalpene som denne delen av Alpene heter.

Langt der nede er Inndalen

Selv om det nesten er september var det masse markblomster som fortsatt blomstret på engene og i skogen.

Tidligere har jeg vært på løpeferie i Monte Gordo i Portugal to ganger og på Las Playitas på Fuerteventura nå i mai, men sorry mack - denne ferien slår de to førstnevnte ned i støvlene. Ikke bare slår, rett og slett gruser dem. I tillegg til at det er helt ubegrensede muligheter for løping her, er det også svært godt tilrettelagt på alle måter.

Man kan løpe på asfalt, idylliske grus- og kjerreveier, stier og opp fjellsider. Når det gjelder stier er det nok mange flere og bedre merket i Nordmarka. Men de slår oss ned i støvlene når det kommer til framkommelige grusveier. Man kan også løpe flatt, småkupert, kupert og bratt til det ekstreme.
I tillegg er det så veldig frodig og vakkert, og jeg har ikke løpt med musikk en eneste gang fordi det er så mange andre inntrykk å ta inn. Og får man lyst på en øl (eventuelt mat og drikke) underveis er det alltids en Hütte, Alm, Hof, Stube eller liknende man kan stoppe på. Nesten litt for fristende mange ganger.

Energi til nedfarten - og fordi jeg fortjener det...

I tillegg er det litt kjøligere oppe i Seefeld enn nede i dalene. Det merket jeg særlig godt da jeg var nede i Innsbruck. Det var det klamt og varmt, noe det ikke var oppe i Seefeld. Men Innsbruck er også bare 574 moh mot Seefeld som ligger på 1180 moh. Men fjellene ser mye mektigere ut nede i dalen da.

Fra Hall in Tirol

Med unntak av litt torden noen kvelder samt at det regnet kattunger hele mandagen, har det vært nydelig vær hele turen. Og som sagt, det blir ikke så ekstremt varmt oppe i høyden. Og når det regner kan man jo gjøre andre ting, som å besøke et slott. De er det jo plenty av i området. Men mandagens var spesielt fint.

Regnværsbesøk på Schloss Tratzberg - enda bedre inni..

Derimot var det ganske tøft å kjøre fort på autobahn i skikkelig grisevær. Særlig de bratte veiene opp og ned fra Inndalen var ikke morsomme (16 % nesten hele veien). Men det var mange som slet mye mer enn meg, og stoppet på vei opp eller ned. Enten fordi bilen ikke tålte det, eller de ikke turte å kjøre videre.

Min franske venn på turen

Travel light? Aldri hørt om... Bare så vidt jeg fikk plass i bilen.

Så jeg drar aldri på tur uten bagasjevekt

Bilkjøringen har for øvrig gått veldig bra, når jeg og Helga ble bedre kjent. Er veldig glad jeg valgte å leie bil, selv om det koster litt når man leier alene, for da kommer man seg litt rundt.
Ett tips til de som skal på bilferie i området; bensin er billigere i Østerrike enn i Tyskland, og det er mye billigere å tanke inne i småbyer enn på stasjoner som ligger ved de store veiene (naturligvis). Jeg sparte mye ved å fylle full tank inne i byen da jeg reiste fra Seefeld, i stedet for å vente til jeg kom til München.

TV-underholdning er jo et kapittel for seg da...

Jeg er også veldig fornøyd med valget av Seefeld som sted å bo. Standarden her er veldig høy - på absolutt alle områder. Samtidig synes jeg ikke det har vært så dyrt, men så er jeg jo norsk...
Var veldig fornøyd med hotellet, og det kostet godt under 500 kr. natta. Men selvsagt finnes det superluksushoteller her også som koster skjorta, men der kan araberne få legge sine oljepenger.

Mitt hotell var familiedrevet, hvilket nok er normen i Seefeld. Og da blir det en helt annet følelse, og de ønsker virkelig å bli kjent med deg. Kjempefint hotell, basseng i kjelleren og veldig godt mat. Men de syntes nok jeg var litt rar som reiste alene for å løpe og gå på rulleski opptil flere ganger om dagen.

Har definitivt ikke hatt byen for meg selv; masse turister. Men det er sikkert mange fler om vinteren. Særlig to grupper var det mye av; italienere og veldig rike arabere. Sånn blir det noen kulturkollisjoner av. Men seefelderne er vant til det og har tilpasset seg, blant annet shoppingtilbudet. For meg, som ikke er så glad i leopardmønster, gull og bling, var det lite å bli fristet av, heldigvis.

Araberne befant seg kun på restaurantene og rundt i byen, italienerne var over alt, også oppe i fjellene. Førstnevnte snakker utmerket engelsk, mens italienerne forventer at alle snakker italiensk. Men som sagt, seefelderne har tilpasset seg og snakker så alle forstår. Jeg har selvsagt lagt min ære i å snakke tysk, og de har forstått meg også. Greie folk!

Dette husker jeg godt fra jeg bodde i Innsbruck også. De legger til rette slik at folk kan få drikke fra kilder og bekker på turveiene. Dette må man jo bare like.

Nevnte i forrige innlegg at det er svært godt tilrettelagt for folk som vil ut på tur her. Virkelig imponerende, og folk benytter seg av tilbudet. Det eneste jeg syntes var vanskelig var at de ikke merker skiltene med antall kilometer, men tiden det tar å komme dit. Litt rart! For fart er jo veldig individuelt. Men jeg fant etter hvert ut at når jeg løp rolig brukte jeg ca. 1/3 av tiden som var angitt på skiltene.

Deler av rulleskiløypa - tidvis farlig fordi italienere ikke leser/respekterer skilt og går med barnevogn i løypa eller på ski i feil retning osv. Slikt kan irritere og ikke minst skremme en regelorientert nordmann ganske kraftig.

Samtidig var det det ingen andre løpere her, og det må det bli slutt på. Merkelig! Jeg traff på joggere inne i byen og rundt Wildsee (type Sognsvannsrunde, bare flatere), men traff bare ei løpende dame (ingen menn) på noen av langturene. Hvilket jo bare gjorde at folk ble desto mer imponerte av meg...

Fra toppen av Gschwandtkopf ned mot byen

Jeg har løpt/gått så fort jeg greide opp en liten alpinbakke (Gschwandtkopf) inne i byen to ganger. Det var 350 høydemeter på omtrent 1,5 km - så det var bratt og slitsomt.
Men åh så gøy, for så mye heiing jeg fikk! Første gangen jeg gjorde turen over det lille fjellet dro jeg forbi mange på vei opp. I tillegg var det mange som så meg fra stolheisen (latsabbene). Så da jeg kom opp var det en franskmann som hadde tatt heisen som klappet og ropte: Bravo! Og da var det flere som hengte seg på. Litt flaut, men ganske moro også. Da jeg hadde pustet ut, tatt inn utsikten og skulle løpe ned igjen (den lange, men løpbare veien), ble jeg fulgt av Allez! Allez! Jeg løp ganske raskt ned igjen også, og litt ned i bakkene var det en gjeng italienere som klappet og ropte Brava! til meg.
Så det opplevdes som om jeg hadde vært med i et motbakkeløp, med kun én deltaker; meg. Men masse glade tilskuere. Kult. Sydeuropeere er også mye mer utadvendte enn vi her i nord. Så det skal mye mindre til før noen kommenterer det du gjør.

Siste dag i München: Neues Rathaus

Siste Weissbier og Bretzel

Turens siste slott; Nymphenburg

Må definitivt tilbake til München - likte det lille jeg så.

Det jeg lurer på nå er hvorfor jeg ikke har gjort dette før? Jeg skal i hvertfall gjøre det igjen, snart.
Jeg sa også til dem på hotellet at jeg skulle komme snart tilbake. Flere som blir med da kanskje? Ja, bli med! Det er fullt mulig å få det til uten at det koster skjorta (selv om denne turen nok har kostet meg opptil flere skjorter og muligens litt flesk - men det var verdt det, og jeg la heller ikke opp til en reise på sparebluss før jeg dro).

Til slutt under mottoet; har det pels, vil det sikkert kose - dyr jeg har klappet på turen:

Koseku

Kosehest

Kosegemser

Kosedådyr; gresset er jo grønne på den andre siden

Det var flere vesener også, blant annet tamme ekorn som jeg aldri fikk tatt bilde av.
Og om du skulle lure på hvor hundeeieren drar på ferie, så kan jeg fortelle at det er til Seefeld. Masse glade turisthunder i alle fasonger og størrelser. Selv veskehundene var med på fjelltur og så ut til å digge det.

Tredje ferieuke - oppoverbakker, joddelehihooooooo!

Denne uka kort oppsummert:

Antall km løpt/klatret: ca. 76
Antall kilometer på rulleski: ca. 30
Antall rulleskiulykker bevitnet: 1 (ambulanse og greier)
Antall høydemeter besteget: over 1600
Antall timer i kø på autobahn: noen, men det føltes sikkert som mange flere enn det var
Høyeste fart målt på autobahn til nå: 155 km/t (rekord fra 2001 er 185 km/t)
Antall Hefeweizen getrunken: ute av telling allerede, men minst 2 om dagen må til
Antall lederhosen og dirdnlkleids sett til nå: unendlich, og søndager er verst
Antall tirolerspezialitäten probiert und gegessen: vielen - står det noe som begynner med tiroler på menyen, tar jeg det
Antall kosekuer jeg har begrüsst: 2
Antall sinnakuer som har jaget meg: 3
Sinte kyr leder foran snille kyr så langt.

Som dere forhåpentligvis ser av bildene befinner jeg meg nå i Alpene. Nærmere bestemt Seefeld in Tirol. Seefeld ligger på et platå 1180 moh omringet av høye fjell (men hvilken by i Alpene er ikke det?).

For de som husker ski-VM i 1985

Jeg har vært oppe på toppen av fjellet som ligger rett bak hotellet (Seefelder Joch). Det var 815 høydemeter fordelt på litt over 6 km. Kjente det godt dagen etter. Forsøkte å løpe i starten, men det varte ikke lenge før det ble altfor bratt og kronglete for løping. Men jeg gikk opp så fort jeg kunne, og fikk utfordret høydeskrekken min ganske kraftig.

Fra fredagens fjellklatring:

Fin dag for topptur - men det så langt ut opp dit

Turen på kart

Seefeld i det fjerne

Litt enklere på vei enn på sti - og mindre skummelt

Stoppet her på vei ned igjen for å roe nervene med en Hefeweizen

Siste strekket til toppen var bratt

Men jeg kom opp

Måtte legge inn en liten sprint da jeg plutselig fikk to sinte kudamer etter meg.
Noen ganger vil de kose, andre ganger ikke, nemlig. Og hvem som vil hva merker man ikke før det er for sent...
Det var kanskje litt min feil også, for kua dyttet på meg da jeg kom helt innpå henne, men jeg tok bilder av henne likevel. Og da ble hun sint gitt, og venninna hennes var grinete også - så da var det bare å sprinte unna før jeg fikk smake på hornet.
Litt lenger opp møtte jeg den helt motsatte typen, og fikk et saftig slafs av en svær kutunge oppover armen. Herlig. Men kyr hører jo til den genuine tyroleropplevelsen.

Hils på die böse Kuh. Her hadde hun allerede gitt meg en dytt, men jeg skulle ha bilde. Og hun ser da ikke SÅ farlig ut?

Men så får venninna hennes øye på meg også... 5 sekunder etter at dette bildet er tatt er jeg på vill flukt oppover fjellet med disse to i hælene. Heldigvis fikk de ikke tak i meg.

Seefeld er mer kjent for langrenn enn alpint, så det er laget rulleskiløype her - og jeg har med skiene mine. Løypa viste seg å være ganske teknisk i noen partier, så nå har jeg også testet bratte utforbakker med sving. Det gikk greit for min del. Men banen ble stengt etter at ei dame gikk skikkelig på snørra ned en bakke og rett inn i et gjerde. Ambulanse und so weiter. Så den første turen ble litt kortere enn jeg hadde tenkt. Vel, jeg skal prøve meg der igjen.

Og dette er hva klokka fortalte meg etter at rulleskiøkta var over. Je!

I tillegg til svært gode treningsmuligheter er det masse, masse å se i området, og jeg har leiebil. Så det er ikke noe problem å få tida til å gå. Jeg var au pair i Innsbruck året etter videregående, og er derfor litt kjent i området. Men har ikke vært tilbake siden. Akkurat nå kan jeg ikke fatte det, for det er jo helt fantastisk her. Dette må jeg gjøre oftere.

På gamle tomter: Altstadt i Innsbruck. Goldenes Dachl med Nordkette tronende i bakgrunnen.

Kom litt skjevt ut på hotellet da jeg snakket engelsk ved ankomst, så de fortsatte å snakke engelsk til meg selv om jeg snakker tysk til dem. Men nå tror jeg det har snudd igjen. Jeg prøver meg på tysk så langt det går, men det er ikke alltid det går så bra (har knapt snakket eller hørt tysk på 18 år). Det er ikke like greit å skjønne dialekten her heller. I tillegg er mine språkkunnskaper proporsjonale med blodsukkernivået, hvilket har ført til noen litt rare situasjoner når jeg har hatt så lavt blodsukker at jeg knapt kan norsk en gang...
Jeg får virkelig utfordret meg på mange området nå: språklig, høydeskrekk og bilkjøring på autobahn og i fremmede byer. For øvrig har jeg ennå ikke hørt én eneste skandinav her. Rart.

Fra søndagens halvmaratonløpetur:

Ekstremt bra tilrettelagt her.

Det var veldig varmt og lummert, og jeg var sliten og tørst - og så var brønnen tørr... Men jeg fikk fram et smil likevel. Man er jo tross alt et ekte Råskinn.

Her kan de merking...

Har noen andre mål for turen også, i tillegg til trening og sightseeing. Én er å spise meg gjennom alle tyrolerspesialitetene jeg ikke har spist siden jeg bodde her. Det er skikkelig husmannskost, så jeg får fylt på lagrene. I tillegg drikke masse Weissbier av typen Hefeweizen. Det var via Hefeweizen jeg lærte å drikke øl i sin tid. Brygget inneholder ekstra mye B-vitaminer, som motvirker stress og virker beroligende. Ikke rart jeg er trøtt om dagen.

Hefeweizen på fjell - das smeckt am besten

Fyldig dekning av alt jeg har sett og opplevd med bilder kommer når jeg er tilbake i Oslo. Nettet på hotellet er ikke superkjapt, så bildeopplastning er tungt (bildeopplastingen til dette innlegget tok nærmere en time), men utenom det og sinte kyr har jeg ingenting å utsette på måten de ivaretar meg her.