Endelig en gjennomført intervalløkt og en mulig løsning på "romfolkproblemet"

For det var nemlig en stund siden sist. Mandag for to uker siden måtte jeg bryte allerede på første intervall, siden jeg ikke greide å puste mellom slimhostingen. I sommer har det blitt lite hard løping av samme grunn. Men i dag stilte jeg på OSIs mandagstrening igjen med kryssede fingre.

Har nå gått på astamedisin i litt over ei uke, så da var det på tide å teste om det har blitt hatt virkning.

Dagens økt var pyramideintervaller, og for min del ble det 1-2-3-4-5-4-3-2-1 minutts intervaller med ett minutts pause mellom hver. Jeg sliter fortsatt med en del slim i luftveiene, men i dag fikk jeg opp pulsen til høyder jeg ikke har sett på en stund. Faktisk kjente at jeg stivnet i beina før pusten kollapset. Tror jammen medisinen har hatt en virkning jeg. Det kan jeg like.

Moro på trening i dag. Sola skinte, det var kjølig, frisk luft og fine forhold på Sognsvann. Masse folk på trening, og veldig mange nye folk. Håper de henger på ut over høsten også.

I tillegg heiet romfolket som bor der oppe veldig på oss når vi kom. Det skal de jammen ha - heiing, det kan de! Jeg skjønte ikke hva heiaropene besto i, men gleden og entusiasmen var ikke til å ta feil av.
Oslofolk er generelt dårlige til å heie på løp, så for en liten sum er det kanskje mulig å få leid inn noen profesjonelle heiere til å få opp stemningen på Oslo maraton og liknende. Jeg har i så fall adressen til noen som er forholdsvis godt egnet for jobben...

Og hvis noen etter dette innlegget i romfolkdebatten skulle føle for å spy ned kommentarfeltet i denne bloggen med stupide, agressive ytringer. Drit i det! Finn et annet sted å være usjarmerende, VGs kommentarfelt eller noe. Her hos meg gjelder kardemommeloven og det gyldne prinsipp!

100 dager nådd i "sykle til jobb aksjonen"

På onsdag syklet jeg til og fra jobb for hundrede gang i 2012. Dessverre er det bare 131 dager igjen av året, så jeg må nok konstantere at jeg ikke vil greie å nå målet mitt for året - som var å sykle til jobben mer enn 200 dager.
Det har blitt flere reiser med jobben, skiturer rett etter jobb, ferie og fridager, flytting og ikke å forglemme to uker sykemelding i mai. Dette var ikke tatt med i beregningen da jeg satte målet i januar. Men jeg skal absolutt gjøre maks ut av det som er igjen av året, og komme så nærme 200 jeg greier. Og når man ikke når målet sitt, så slipper man sette ett nytt ett for neste år. Målet står derfor også i 2013.

Uansett, jeg henger ikke med hodet. Jeg har nådd målene mine og vel så det på andre områder i år. Har kjøpt meg leilighet og flyttet, og 1. september begynner jeg i en ny jobb. Det er jo fine greier, og ingenting av det var planlagt ved nyttår.

I tillegg har jeg gått mitt første skirenn i år, og det var en kjempeopptur.

Forrige søndag løp jeg hjemmefra til Movatn og hjem, 24 km. Det ble i løpet av sommeren et mål at jeg skulle jobbe meg sakte men sikkert helt fram til krysset i nordenden av Movatn. Etter Det røde huset backyard ultra var det ingen tvil om det var en distanse jeg kunne legge ut på uten å være redd for at noe skummelt skulle skje med beina. Ergo var det bare å ta skalpen på denne turen på søndag. En kjempefin tur ble det også. Litt problemer med pusten, men lette og fine bein. Forrige søndag var en veldig varm dag, så jeg avsluttet turen med en svømmetur i elva da jeg var nesten hjemme. Bare tok av meg skoa og stupte uti. Fantastisk sted jeg bor nå! Det har også vært en av målene for sommeren å kombinere løping med bading i elva, og endelig var det fristende nok.

Nå begynner det virkelig å bli gøy å løpe igjen, altså!

To be continued...

Nok et hinder forsert?

Og sånn går no dagan; er det ikke det ene så er det det andre...

Jeg var hos legen i går, og gikk ut igjen med en resept astmamedisin. Jada!
Har valgt å ikke skrive om dette problemet på bloggen, siden jeg synes det har vært elendighet nok å skrive om. Dessuten har jeg vært veldig usikker på hva det har vært. Men jeg har etter hvert begynt å innse at det ikke er mulig å være forkjølet konstant i nesten tre år.

Problemet er at jeg produserer veldig mye slim i lungene/luftveiene, så ofte når jeg trener bruker jeg veldig mye energi på å hoste opp slim og snyte meg. Eventuelt føler jeg at jeg drukner i slim uten å få det ut. Jeg blir på grunn av dette også ofte mye mer tungpustet enn det pulsverdiene skulle tilsi. Slitsomt. Det begynte for alvor den våren jeg trente til Stockholm marathon, og ødela veldig mye av oppkjøringen til det.

Etter at jeg ble skadet har det ikke føltes som et så stort problem, siden jeg har anstrengt meg mye mindre. Men nå som jeg har begynt å trene hardere igjen, har det bare blitt verre og verre og har forhindret meg fra å trene harde økter. På mandagens intervalltrening med OSI måtte jeg bryte allerede på første intervall fordi jeg brukte all energi på å hoste opp rusk fra lungene. Sånn skal det ikke være, på tide å ta en tur til legen.

Han tok det heldigvis seriøst, så da skal jeg teste om det hjelper med astmamedisin en periode. Håper det. Føler at dette er det siste hinderet som nå står mellom meg og full satsing igjen.

Skal nok ikke skryte på meg å ha et stort astmaproblem. Har sett på nært holdt hva det vil si å ha astma, og knapt få puste fordi lungene kollapser. Dette blir trivielt i forhold, men irriterende nok for en som vil så mye mer enn det kroppen tillater.

Siden jeg la om livet og begynte å trene mye har det vært en fryd å gå til legen for å ta prøver, selv om jeg har kommet drassende dit med diverse plager som må fikses. Sist jeg var hos legen, i mai da jeg hadde pusset opp så voldsomt at spenninger i ryggen stoppet blodsirkulasjonen, var blodtrykket mitt litt over det det burde være. Men ikke så rart kanskje? I går hadde jeg fine verdier igjen, og det var derfor helt forbigående.

Hvilepulsen min imponerte legen stort. Samtidig som jeg måtte påpeke at jeg har vært bedre trent, og hvilepulsen har vært lavere enn nå ( det vil si noen slag under 40). En annen lege jeg har vært hos mente jeg burde gå med et sertifikat, slik at om jeg havner i en ulykke så begynner de ikke med gjenoppliving på grunn av lav puls.

Jeg tok også en spirometritest som man gjør ved mistanke om astma, og det er ingenting i veien med lungekapasiteten. Kurven lå langt over normalen, og legen sa: Du puster som en gud! Jeg har sjekket VO2maks en gang for tre år siden, og da var det også svært godt selskap jeg kunne sammenlikne meg med.

I tillegg har jeg en susing på hjertet som visstnok er vanlig hos toppidrettsutøvere innen kondisjonsidretter. Siden jeg ikke er en toppidrettsutøver, skal jeg få det sjekket ut hos en spesialist for å være helt sikker på at det ikke er noe galt. Men jeg er ikke bekymret. Alt tilsier at susingen kommer av den lave hvilepulsen.

Det er moro, men også veldig rart, å få høre at kroppen man bor i fungerer på et unormalt høyt nivå fysisk. Og at man sammenliknes med en toppidrettsutøver. Dessverre presterer jeg overhodet ikke som en toppidrettsutøver i konkurranser, men jeg har i hvertfall en veldig frisk og sterk kropp - tross alle småplagene. 

Å ha et sterkt hjerte og lav hvilepuls har faktisk en bivirkning jeg først ble klar over for litt over ett år siden. Jeg vet ikke hvor lenge det har vært sånn, men jeg kan ikke lenger sove på venstre side!Hjertet slår så tungt, det må det jo hvis det skal slå under 40 slag i minuttet, at det er ubehagelig å ligge på venstre side. Kroppen har helt naturlig vendt seg til dette, og jeg har lagt merke til at jeg alltid våkner enten liggende på ryggen eller på høyre side. Legger jeg meg bevisst på venstre side kjenner jeg at hjertet banker veldig hardt, og det er ikke en stilling det er behagelig å ligge lenge i. Rare greier.

Er det flere der ute med samme "problem"?

Uansett, nå er det bare å krysse fingrene for at astmamedisinen demper slimingen, så har jeg ingen unnskyldning for å skulke de harde øktene lenger...

Første start i ultraløp - Røde huset backyard ultra 2012

Aller først, for de uinnvidde, ultraløp er lik distanser på mer enn 50 km. Og før noen lurer på om jeg har gått helt fra vettet jamnført alt som har skjedd og blitt skrevet på denne bloggen de siste par årene; jeg deltok i et ultraløp men jeg løp ikke ultradistanse. Jeg ga meg etter 26 km. MEN: 26 kilometer er det lengste jeg har løpt siden min siste lange langtur som ble foretatt den 28. august 2010 - to år siden altså...

Sosialt liv mellom rundene; noen spiser, drikker og lader, andre bare skravler mens de som har gitt seg har startet opp grillen og sprettet korken på den første ølen.

Røde huset backyard ultra er et løp som ble arrangert lørdag 11. august i området nord for Rikshospitalet i skogen videre oppover på vestsiden av Sognsvann. Bak arrangementet sto Sharon Broadwell. Løpet ble arrangert for første gang i år. Det ble en heidundrande suksess, så det blir nok sikkert arrangert igjen til neste år - og garantert med et større startfelt med enda flere gode løpere. Ikke at det skortet på gode løpere i år heller. Mange meriterte ultraløpere av begge kjønn deltok denne lørdagen også.

Konseptet var, med utgangspunkt i et lite rødt hus i Gaustadveien 25, å løpe en runde på 6,5 km. Ny runde ble startet hver hele time. Siste mann/kvinne som orker å starte en ny runde, vinner. Dersom det er flere enn én som har løpt den siste runden, vinner den som løp den siste runden raskest.

Denne gangen ble løpet avsluttet etter 10 runder, og da var det tre stykker igjen som ga seg samtidig. Jeg løp til orientering fire runder og havnet med det på sjetteplass. Og ja, det var noen bak meg på resultatlista også...

Runden på 6,5 km var veldig tøff sett fra mitt ståsted. Masse stigning første halvdelen av løypa og 2,5 km veldig kronglete og våt sti. Der gikk det ekstremt sakte for min del, og det er kjedelig og jeg blir sur... Men hver runde ble jeg belønnet med en lang lettløpt nedoverbakke der stien sluttet, så da kom smilet på igjen raskt. Jeg øste på og fløy nedover - ikke akkurat i ultraløpfart. Men samma det. Målet var å løpe fire runder, og det gjorde jeg. Selv om jeg begynte å få veldig vondt i beina på slutten. Men det var verdt det!

Faktisk hadde jeg negativ splitt på de tre første rundene. Det vil altså si at jeg løp raskere og raskere. Siden jeg hadde vondt i beina, og ikke måtte tilbake for å rekke å drikke, spise og liknende før neste runde startet, tok jeg det med ro på den fjerde runden. Blant annet gikk jeg i de bratteste bakkene, men tiden gikk ikke så mye opp likevel. Kom i mål rett i overkant av 40 minutter også på den siste runden.

Startfeltet ut på femte runde - noen ivrigere enn andre...

Deretter var det grilling og drikking av alkoholholdig drikke som gjaldt, mens man heiet på de som fortsatt holdt på. Blanding av løping og alkohol er jo noe jeg begynner å bli veldig erfaren på etter denne sommeren, så dette var definitivt noe for meg,

Et veldig morsomt og sosialt arrangement. Anbefales sterkt å melde seg på til neste år. Orker man ikke løpe så langt, begynner man bare festen tidligere. Og selv med bare én runde kan man faktisk skryte på seg å ha deltatt i et ultraløp. 

Langdistanseløping er en svært demokratisk og inkluderende sport; topp og bunn, elite og mosjonister i skjønn forening både på trening og løp. To tidligere vinnere av Oslo maraton deltok på lørdag, én som arrangør og én som deltaker. I andre idretter murer de beste utøverne seg inne bak høye gjerder på Olympiatoppen for å trene. Når fikk du sist sjansen til å konkurrere med Marit Bjørgen på ski eller Thor Hushovd på sykkel?
Så lenge det ikke er snakk om EM, VM og OL får vi vanlige mosjonister  mange sjanser til å stille på startstreken med de aller, aller beste i verden. Verdensrekordene i maraton settes ikke i de store mesterskapene, de settes på maratonløp åpne for alle. Vennligst nevn en annen idrett der det foregår på samme måte. Og det er bare én av grunnene til at jeg elsker denne idretten, ville bare nevne det...

Flere bilder på Espen Ringoms blogg.

Si meg, hva betyr Adieu?

Er det bare trist, noe som sårer deg?
Tro meg, vi skal ta Adieu.
Ikke sånn som sist, da jeg gikk fra deg.
Jeg vil alltid huske deg, som en venn.
Om vi aldri mere ses igjen!

Vi har våre minner, de vil aldri dø.
Nå er tiden inne, til å si Adieu!

Adieu!

Og velkommen inn...

Jeg skal få godt grep framover.

I går dukket det opp en kar på jobben bærende på en stor eske fra USA, til meg. Hele tre par nye sko (to par helt like). Skikkelig julaften. Jeg har jo knapt kjøpt løpesko de siste to årene. Men nå er jeg i gang igjen med å løpe, og da går det raskt med noen par sko. Om noen lurer på om jeg nå har fått totalt dilla på rosa, så må jeg få sagt at de modellene jeg ønsket kun fantes i rosa i min størrelse. Men det gjør ingenting at det er spreke farger på skoa heller...

Én ting er å få nye sko i hus, en annen ting er det å sortere ut og hive de gamle - det er ikke alltid så lett. Siden jeg startet å løpe sommeren 2008 har jeg med dette til sammen kjøpt 25 par sko. Alle har ikke blitt like mye brukt, noen feilkjøp har det vært. I tillegg ble det prøvd mange forskjellige modeller da jeg begynte å få problemer med beina.

For en person med god økonomisk sans, slik som meg, er det vanskelig å kaste sko man knapt har brukt. Yndlingssko og sko det er knyttet mange minner til, er det også vanskelig å kaste. Men heldigvis er jeg heller ingen kandidat for serien Extreme hoarding, så jeg kan å kvitte meg med ting. En venninne av meg spurte nylig om jeg syntes hun kunne kaste skoene hun hadde brukt i bryllupet sitt, siden de hadde blitt så stygge. Det mente jeg at hun helt klart kunne, hun har jo mannen sin der til å minne henne på at hun ble gift en gang...
Men jeg skjønner tanken. Det satt litt inne å kaste de første løpeskoene jeg kjøpte, det paret jeg løp mitt første løp med og skoene jeg har løpt maraton med - men kastet har de blitt. Minnene har jeg jo uansett. Og flere sko og flere minner skal det bli.

Tydelige tegn på at ting går bedre

Nå har jeg akkurat sendt av gårde min første bestilling av sko til Running Warehouse siden april 2011. Jeg har nemlig nå fått løpt såpass mye at det er på tide å bytte ut de løpeskoene jeg har med nye par.

Disse kan snart beundres på mine føtter

I morgen er ferien min over, og jeg begynner på jobb igjen. De siste fire ukene har jeg fått løpt rett i overkant av 200 km. Visst løp jeg nesten 400 km i løpet av ferien min for to år siden, men da gikk det ikke særlig bra etterpå...
I løpet av de to siste ukene har jeg også hatt to langturer på over 20 km uten smerter i foten. Sist det skjedde kan jeg faktisk ikke huske, for smerter i forfoten var jo normaltilstanden i godt over to år.

Av resultatene mine fra Øyakarusellen og SRM i sommer er det ingen tvil om at jeg mangler alt som heter fart. Men for øyeblikket bryr jeg meg ikke særlig om at det går sakte. Det at jeg faktisk kan løpe litt lengre turer igjen overskygger alt. Jeg var lenge veldig i tvil om det noensinne ville være mulig for meg å gjøre uten at det medførte store smerter. Heldigvis tok jeg feil, og det har vist seg at jeg kan løpe langt igjen. Men hvor langt, og hvor grensen går gjenstår nå å finne ut - men jeg skal ikke stresse med å gå i veggen igjen.

I høst planlegger jeg bare å kose meg med løpingen. Har ingen konkurranseplaner, siden det fort kan ødelegge kosen. Stiller jeg til start i noe, så blir det på løp og distanser der jeg ikke har noe sammenlikningsgrunnlag fra tidligere, og derfor bare kan løpe for moro - for pers blir det uansett... Farten kan jeg heller prøve å finne igjen inne på Bislett i vinter.

Det var i slutten av juli og begynnelsen av august i fjor at tretthetsbruddet mitt ble så akutt at jeg ikke kunne løpe i det hele tatt og til slutt endte i gips. Det ble en trist høst. Nå ser jeg fram mot en sensommer og forhåpentligvis lang og fin høst med mange fine løpeturer. Litt av en kontrast - herlig! Moralen er som i en übermoraliserende amerikansk TV-film: Gi aldri opp!