Rumble in Lillomarka...

...og med rumble, henviser jeg til den høye, rumlende lyden som kommer fra magen min med ujevne mellomrom for øyeblikket. Jeg bare måtte leve opp til imaget mitt som en ekstremt sta person, og dro ut på skitur på tross av at jeg ikke er bra igjen. Har forsatt veldig vondt i magen, krampene kommer og går. Men behøver ikke befinne meg innen 10 meters omkrets av en do lenger, og turte derfor bevege meg utendørs. Slengte likevel i meg en Imodium Comp før jeg dro, sånn for sikkerhets skyld.
Et sikkert tegn på at jeg ikke er i form, er at matlysten helt har forsvunnet. Må tvinge i meg mat - da er det fare på ferde... Truet i meg frokost før jeg dro, og magen protesterte vilt og høylytt.

Hadde komponert min egen hypotese, helt uten vitenskapelige holdepunkter, om at bevegelse og litt fortgang i blodsirkulasjonen vil gjøre fortere kål på f#%&skapen - så det måtte jo testes. Og frisk luft blir jo aldri feil!
Dessuten skal man som langdistanseløper lære seg å tåle ubehag og smerte, så god mental trening er det i hvertfall.

Startet som vanlig fra Kjelsås, men kom rett oppi et skirenn. En observasjon i forhold til det; hva er galt med folk? Å ta hensyn er visst noe mange har glemt. Det var overhodet ingen tvil om at det foregikk et skirenn, og jeg observerte dessverre flere skiløpere som fikk utforkjøringer ødelagt på grunn av barnefamilier på søndagstur over absolutt hele løypa. Hva slags eksempel er det å lære ungene dine; vi går foran alle andre her i verden? Jeg blir så utrolig irritert.

Jeg kom meg ut av skirenntraseen så fort jeg kunne, og havnet ut i løyper jeg aldri har prøvd før. Travet rundt i scooterkjørte traseer som ikke hadde blitt kjørt opp på en stund. Tok det veldig med ro, og hadde heller lite energi. Men fikk testet ut hypotesen min, som jeg lanserte i starten av innlegget; så lenge jeg beveget meg oppførte magen seg ganske snilt, så fort jeg sto stille - vondt! Subbet rundt i trolsk,  nedsnødd skog og løyper en times tid, før jeg fant veien til Solemskogen og tok bussen hjem. Ingen vits å utfordre skjebnen mer enn det i dag.

Spent på hvordan det blir med trening i uka som kommer, får ta det forsiktig og håpe jeg kommer meg snart.

To postive ting med dagen i går, ingen vits å grave seg ned i negativitet heller:
1. Jeg fikk god (og sikkert vel tiltrengt) restitusjon for muskler, ledd, hjerte og lunger.
2. Mellom slagene på badet og all sovingen, fikk jeg lest en hel bok (hey, hey!). Det var lenge siden sist, og frister til snarlig gjentakelse.