Den store, store, STORE premiedagen!

Tidlig i dag tikket det inn en mail i innboksen min med informasjon om hvem som hadde vunnet uttrekkspremier i årets Sykle til jobben-aksjon ved Universitetet i Oslo. Jeg har jo syklet til jobben i hele år, så jeg hadde selvsagt håp om gevinst. Det er også snakk om ganske fine gevinster. Toppgevinsten er gavekort på Torshov Sport på hele 5000 kroner.

Premie nr. 1

Og det ble gevinst på meg i år også. I fjor vant jeg nemlig en sykkellås. Årets gevinst ble en drikkeflaske med diverse energigeleer og liknende inni. Et stykke unna toppgevinsten, men gevinst. Så skal ikke klage.

Lite visste jeg da at dette bare var starten på det som skulle komme...

Det var skikkelig grusomt vær i ettermiddag, og jeg skal glatt innrømme at motivasjonen for å delta på dagens SRM var svært lav. Men det var trekning av månedens premie i dag, og et gavekort på Löplabbet kunne vært greit å få med seg.

Månedens premie trekkes ut blant dem som har deltatt i alle løpene innenfor en måned. Og det har jeg, dersom man inkluderer den gangen jeg har arrangert. Jeg spurte Heming da jeg kom, om han hadde husket på å inkludere meg blant de det skulle trekkes blant. Og det var godt jeg gjorde, for ellers hadde jeg ikke vært med i trekningen.

Inntil forrige onsdag, da jeg vant startkontingent i St. Hansgaloppen, hadde jeg aldri vunnet premie på SRM. Og det har ikke stått på forsøkene. Kan med en gang avsløre at lykken ser ut til å ha snudd, totalt.

Månedens premie denne gangen var ett gavekort på 1500 kr. og to på 500 kr. fra Löplabbet. Trekningen startet med det største gavekortet. Jeanette trakk og trakk og trakk, men ingen av navnene på lappene var til stede. Men så trakk hun en håndskrevet lapp, og DER STO JAMMEN MITT NAVN!
Jubelen sto i taket, og lykken var komplett!

Premie nr. 2 - full pott!

Da trekningen av månedens premie var over, var det ytterligere premier som skulle trekkes, og jeg stilte meg opp igjen. Og jammen vant jeg ikke én gang til. Men denne gangen en bok jeg har to av fra før. Så da ga jeg gevinsten videre til Vemund i stedet.

Premie nr. 3 - nå i Vemunds eie

Det gjensto å trekke ytterligere ett gavekort, men da hadde jeg vett nok til å gå unna. Litt bluferdighet får man vel tross alt ha. Burde jeg ha tippet Vikinglotto i dag mon tro?

Nå gjenstår det bare å finne ut hvilke hull i skosamlingen som må fylles. Woop, woop!

Og på toppen av det hele kom skattepengene på konto i dag også. Alt i alt; fin dag!

Kort rapport fra søndagens "Gratiskilometer VII"

22 gratiskilometer

Jeg har sittet hjemme og drømt om å få være med på Gratiskilometer siden det startet opp. Men har kjent min begrensing og bare observert moroa på avstand. Det er overhodet ikke forsvarlig for meg å løpe over 30 km enda, slik disse turene legger opp til. Men jeg så på ruta de hadde lagt opp at det var mulig å gjøre turen en del kortere, så da meldte jeg meg på.

Beina var fortsatt ømme og tunge etter St. Hansgaloppen søndag morgen. Dessuten begynte det å plaske ned da jeg syklet bort til Låkeberget for å møte gjengen. Det var litt hardt for motivasjonen, men ganske raskt kan man bare ikke bli våtere enn det man er, og da er det bare å gilla läget.
Jeg hadde ikke helt regnet inn pøsregn, så heldigvis hadde Jeanette en liten plastpose til meg som reddet mobilen min fra å drukne.

Det var masse gamle og nye bekjentskaper som skulle ut på tur, ergo lå det an til om ikke gratis, så i det minste ganske billige kilometer.

Noen som vet hva slags snegler dette er? Har aldri sett dem noe annet sted enn øst for Brekkekrysset. De er kule i hvertfall. Oppdatering 5.7.13: det er Vinbergsnegler som brukes i den berømte retten escargots, faktisk. Lurer på om det er noe å tjene på å plukke og selge til byens fineste restauranter? Escargotmiddag hos meg anyone?

Tross at jeg følte meg som en snegle, greide jeg å holde greit følge med gruppa i starten. Opp alle bakkene fra Hammern til Ullavålsseter la jeg meg bakerst fordi jeg ikke ønsket å få høy puls. Overhodet ikke noe konkurranseinstinkt som slo inn, og jeg syntes det var helt greit å være sinka.

Ved Blankvannsbråtan skilte jeg og Anna lag med resten av gruppa og dro videre på ekstremt våte stier til Bjørnholt. De fire kilometerne gikk ikke fort, vi ble blaute på beina - men fint var det. Etter Bjørnholt var det bare å gi på ned alle bakkene, og ved endt dyst på Låkeberget kunne jeg innkassere 22 km. Det er bestenotering på distanse i år det.

Anna viser riktig teknikk dersom man vil raskt fram i det våte element

Takk for hyggelig følge, Anna. Og takk til Gratiskilometer for bra tiltak. I'll be back!

Masse bilder fra de som tok den lange turen finnes på Espen sin blogg.

Jeg tør planlegge fram i tid igjen...

Dette er stort! For jeg har ikke turt å planlegge noe fram i tid som har med løping å gjøre siden 2010! Men den 21. september skal jeg løpe min første halvmaraton på flere år. Så nå må det trenes...

St. Hansgaloppen 2013 - regntung vaflatlon

Silja og jeg viser muskler før start

Av forrige innlegg framkom det at jeg vant startkontingenten til årets St. Hansgalopp på SRM onsdag. Men St. Hansgalopp hadde det blitt om jeg hadde vunnet eller ei. Fjorårets galopp var en veldig fin opplevelse, og jeg har derfor sett veldig fram til årets løp.

St. Hansgaloppen er et Osloløp, men det er også et bygdeløp. Løpet går rundt Maridalsvannet, for det meste på skogsveier. Arrangeres av Sørbråten IL med start og mål på Maridalen skole, som er en liten grendeskole. Startskuddet fyres av med et hagleskudd (jepp!). I år gikk starten allerede kl. ni (på kvelden), men tidligere har den gått senere, i fjor startet vi kl. ti.

Etter målgang serveres det vafler (ble kun én på meg), og man kan spise så mange man vil til det er tomt. På grunn av dette går løpet blant kjennere også under kallenavnet Vaffelgaloppen. Nytt av året er at det også ble servert gryterett (som jeg ikke rakk å smake på). For en luksus. For å toppe det, feiret St. Hansgaloppen sitt 30-årsjubileum i år, så jeg fikk også en jubileumstrøye. MYE for pengene (det vil si ingen penger fra min side).

Dette er det beste after race-bildet noensinne, i følge undertegnede. Rolf Nielsen oppsummerer alt Vaffelgaloppen innebærer i ett bilde! (tatt i 2012 av Frode Klevstul)

Rolf var selvsagt hjertelig til stede i år også, og stilte igjen opp som årets vaffelmodell (foto: Frode Klevstul med Espen Ringoms kamera)

St. Hansgaloppen er et kultløp og en opplevelse. Til alle som driver med løping i Osloområdet; Sentrumsløpet og Oslo maraton er gøy det, men dette er et løp man MÅ få med seg (hvert år).

I år var det bare ett skår i gleden før start, og det var at det var spådd at tropestormen Geir skulle brake ned over oss hele kvelden. Det regnet bra, ja - men jeg tror det bare var Geirs lille datter som dukket opp. Og ikke noe torden som jeg fikk med meg i hvertfall (synd, for det er mitt yndlingsvær).

Kjente og ukjente før start (foto: Espen Ringom)

Før start traff jeg masse kjentfolk og stemningen var høy. Det gikk opp for meg at jeg nå er på hils med omtrent halve startfeltet. Så jeg har vært med en stund nå. For bare få år siden kjente jeg absolutt ingen som drev med løping, og hadde aldri hørt om noen norske løp utenom Oslo maraton...

I fjor fikk jeg ikke trent siste halvdel av mai og første del av juni grunnet en skade jeg pådro meg da jeg malte min nye leilighet. Så tiden ble derfor heller ikke særlig mye å skryte av.
Jeg hadde selvsagt store planer om å knuse den tiden. Siden det regnet ganske friskt ute, og det var deilig og varmt inne i gymsalen, ble jeg stående innendørs til rett før start. Ergo, ingen oppvarming i år heller (akkurat som i fjor). Men i fjor tok jeg det med ro fra start. I år fløy jeg ut i stor fart. Offensivt, og det lover i grunnen godt - for det betyr at konkurranseinstinktet igjen er i ferd med og vekkes langt der inne. Men åh som jeg fikk betale for det. I den lange stigningen ved Låkeberget stivnet beina på verste vis. Deretter var det bare å bite tenna sammen, og prøve å komme seg i mål på mest mulig hederlige måte.

Jubileumstrøya

Mellom Låkeberget og Brekke ble jeg forbiløpt av flere, og prøvde så godt jeg kunne å motivere meg selv til å holde ryggen deres. Men i de to bratteste stigningene på østsiden av Maridalsvannet ble gapet for stort, og jeg begynte å miste dem av syne, og da var det vanskelig å overtale tømmerstokkene jeg løp med til å holde farten oppe. Akkurat som forrige helg fusket klokka mi veldig på pulsvisningen, så jeg aner ikke hvordan den opplevde følelsen samsvarer med det reelle pulsnivået. Ny pulsklokke og alt, så er det allerede bare tull. Grrrr....

Nede ved Maridalen kirke skjønte jeg at det var en person som var i ferd med å løpe seg opp i ryggen min. Prøvde å mobilisere litt ekstra på asfalten fram til kirkeruinen, men dessverre var det ikke nok. Da jeg kom opp i terrengløypa den siste kilometeren før mål, kom hun helt opp i ryggen på meg. Jeg var overhodet ikke motivert til å kjempe om plasseringen. Så den fikk hun. I fjor var det jeg som spurtet fra en mann på slutten, men da hadde jeg også disponert løpet mye bedre.

Det ble vått underveis, men altså ikke så vått som fryktet. Men jeg syntes at noen av partiene var litt tunge å løpe på grunn av fuktighet i bakken. Men det verste var egentlig at jeg hadde glemt å ta av dagens øyesminke før start, slik at sminke og hårprodukter rant inn i øynene - og det svei godt, lenge. Lærdom til neste gang (kanskje...)

Sluttiden ble over to minutter bedre enn i fjor. Så det ble pers, men jeg hadde nok sett for meg at jeg skulle slå fjorårets tid med litt mer enn jeg gjorde. Samtidig må jeg prøve å huske på at jeg først tok fram igjen løpeskoa i april, etter at de hadde stått og støvet ned nesten siden september i fjor (med noen unntaksvise gjesteopptredener etterfulgt av betennelser i leggen og nye avbrekk). Det er derfor litt i overkant ambisiøst å tro at jeg skal kunne få gode tider eller yppe meg i toppen av resultatlista, enda. Ikke har jeg trent noen intervaller heller, så jeg har overhodet ingen fart i beina. Men siden hodet nå begynner å bli mer offensivt i forhold til å konkurrere og presse smertegrensen, er det håp om framgang. Jeg kom uansett omtrent midt på treet på resultatlista i min klasse, og skal derfor ikke henge med geipen.

Tre blaute damer oppsummerer og fyller på lagrene; meg, naboen til Astrid og Astrid (foto: Espen Ringom)

Etter å ha fått på meg tørre klær var det klart for snakking om løpet og vaflatlon inne i gymsalen.
Jeg faset litt ut, og falt i mine egne tanker ett bittelite øyeblikk (dette var jo tross alt langt etter leggetid for denne dama som normalt er i seng kl. ti hver kveld). Noe som førte til følgende kommentar fra Espen: Nå ser du kjørt ut, Adelheid! Komplimentene satt løst hos galante herrer går kveld, gitt...

Restitusjonsdrikke og sovemedisin (ha-ha)

Jeg liker ikke å trene noe særlig senere enn kl. seks om kvelden, for da blir det så vanskelig å sove etterpå. Prøvde å ta meg en øl å sove på, men det hjalp lite. Det ble en kort og urolig natt. Så før kl. elleve i dag hadde jeg gjort et dagsverk husmorsysler pluss reparert sykkelen. Sikkert bra restitusjonstrening.

Tipper det blir en desto tidligere kveld i kveld. For i morgen må jeg være frisk og opplagt til Gratiskilometer kl. 10.00. Tror neppe det blir helt gratis for meg, men helt sikkert verdt prisen.

Jeg vant, jeg vant...

...en gratis startkontingent i fredagens St. Hansgalopp.

Woop, woop! Gratis vafler på fredag (må bare løpe for dem).

Og det satt laaaaaaangt inne, gitt. Jeg prøvde meg forrige onsdag også. Da var det tre startkontingenter som skulle loddes ut blant fem deltakere - jeg ble da blant de to som IKKE fikk.

I dag hadde jeg vakt på Sognsvann rundt medsols, men greide å få fri lenge nok til å være med på trekningen. Igjen: jeg vant ikke.

Men så viste det seg at den lille gutten som hadde vunnet, ikke hadde noen interesse av å løpe Galoppen (og starten går nå også langt over leggetid for små barn, da...). Så da inndro Heming kontingenten, og det var game on igjen. Det sto mellom to små gutter vs. me. Igjen; det var dette med leggetid og slikt da. Men jeg vant, sånn omtrent ærlig og redelig.

Og med det har jeg vunnet min første premie på Sognsvann! Jeg har ikke direkte vinnerlykke, for å si det sånn. Men nå har det sikkert snudd...

Myllavannet rundt - premiebonanza

Bildebonanza fra løpet finnes her (chronicles.no)

Jeg har de siste årene opparbeidet meg et kjært forhold til Mylla og området rundt Mylla. Her har jeg syklet, gått på ski og en gang har jeg faktisk også løpt fra Mylla til Sognsvann. Dersom jeg noensinne får råd til hytte, vil jeg ha hytte her. Nært Oslo, men likevel midt i naturen og like fint sommer som vinter. Jaja, man kan jo drømme.

Til de som ikke er så kjent så ligger Mylla (som er en liten innsjø) helt nord i Nordmarka der Nordmarka går over til å bli Hadelandsåsen. I Lunner kommune i Oppland fylke, for å være enda mer spesifikk.

Jeg har sett på terminlista at det både arrangeres løp rundt vannet om sommeren og skirenn om vinteren, men grunnet skader og annet har jeg ikke kunnet delta før nå. Løpet er på 12 km, og går rundt vannet på skogsveier og et lite parti med sti som er ganske lettløpt. Småkupert, men ingenting å være redd for.
Et annet problem har også vært å komme seg dit. Jeg har jo ikke bil, og en sjelden gang hadde det vært greit å ha tilgang til en for å komme seg på løp og skirenn i grisgrendte strøk, men ellers har jeg lite bruk for egen bil.

Uansett, etter to ukers mildt press på Frode, ble han med, og jeg fikk endelig mulighet til å delta i Myllavannet rundt. Tidligere i uka så det ut til at det kunne bli mye regn, men heldigvis kom det i løpet av natten.

Da vi kom fram så det ikke ut til at det var noe som skulle skje, men plutselig sto det ei blid dame der som ville ta imot påmelding til løpet. Etter en hyggelig prat med arrangørene, begynte flere deltakere å strømme til - og det var klart at her kom jeg til å kjempe om plassene i bunnen av lista. Marthe Katrine Myhre dukket blant annet opp, og flere andre som så ut som skiløpere. Knut Eraker Hole skulle også delta, og jeg fikk en prat med ham før start. Vi er venner på Facebook, men har aldri snakket med ham i virkeligheten før i dag. Med Knut til stede levnet jeg ikke Frode mye håp om totalseier heller.

Trengsel i startfeltet. Knut E. H. forklarer meg detaljert om den fryktelige kneika på midten. (Foto: Frode)

På startstreken sto en liten gjeng på 23 løpere, vi snakker altså om et veldig lite løp. Jeg havnet raskt nesten bakerst, og der ble jeg i grunnen liggende. I forkant hadde jeg tenkt at jeg skulle prøve å holde femmerfart i snitt, for da ville jeg komme i mål på ca. en time.

Etter 500 meter - fortsatt topp stemning! (Foto: Frode)

Men jeg lurte også veldig på hvordan kroppen ville fungere siden gårsdagens økt ble så mye, mye hardere enn jeg hadde tenkt. Jeg var også veldig dehydrert i går kveld. Jeg hoster også opp mye slim om dagen, en blanding av forkjølelsesetterslep og et kronisk problem. Heldigvis viste det seg at sistnevnte ikke skapte særlig problemer underveis slik det gjorde på Menyløpet forrige søndag.

Precisions rett ut av boksen fikk luftet seg i dag

Derimot var det lite futt i kroppen. Jeg har økt treningsmengden ganske mye den siste måneden, og med gårsdagens sprell på toppen av en allerede tøff uke, ble det tungt. Jeg greide ikke komme opp i puls og lå veldig lavt hele veien, men greide likevel ikke få opp farta. Etter ca. tre kilometer fikk jeg også hold under ribbeina på høyre side som etter hvert spredde seg nedover hele høyre side. Siden jeg ble liggende alene stort sett hele veien ble løpet en mental prøve, og jeg fikk testet ut diverse mestringsmetoder.

Men jeg fikset det! Selv om det var tungt og smertefullt syntes jeg kilometermarkeringene kom veldig raskt etter hverandre, bakkene var slettes ikke så tunge som jeg ble lovet før start, det sto folk i løypa og heiet og jeg prøvde å nyte utsikten og det fine terrenget. Midtveis la en sau seg foran meg og agerte som en brekende hare ca. 500 meter. Det skjer ikke på Oslo maraton!

Ca. to kilometer før mål slapp endelig smertene i magen taket, og jeg kjente motivasjonen komme for å legge inn et ekstra gir og øke farten. Det føles alltid bra å kunne øke farten på slutten av et løp.

Målgang! (Foto: Frode)

Litt tungt i dag, men det var ikke løpets skyld. Og faktisk, tross alt, kom jeg meg rundt på 61 minutter. Det var jo også det som var målet. Over ett kvarter etter Marthe Katrine Myhre, men noe annet var heller ikke å vente. Kan jo prøve å skylde på at det lå en del hyttetomter til salgs i vestenden jeg måtte ta en titt på da jeg løp forbi...
Så alt i alt en god opplevelse. Dette løpet fortjener helt klart mer enn 24 deltakere. Neste år folkens...

Så blid blir man når man får premie - håper det kommer flere igjen... (Foto: Frode)

Siden det var så få deltakere, var det lett å hale i land klasseseieren og få premie. Det var jo bare meg i klassen... Så da dro jeg hjem med både deltakerpremie og premie for klasseseier. Frode tok andreplass i sin klasse. Bilen var derfor søkklastet med premier på hjemreisen.

Premieframsyning (Foto: Frode, tatt av blid arrangørdame)

Myllavannet rundt i andre medier:
Frodes blogg
Kondis
Hadeland

Jeg satser på at dette bare var en dårlig generalprøve for kroppen før St. Hansgaloppen på fredag. Da er det et nytt, og enda mer kjent vann jeg skal løpe rundt, nemlig Maridalsvannet. Gleder meg veldig. Og om jeg greier å holde omtrent samme fart som i dag eller litt bedre, ligger det an til en solid pers fra i fjor også.

Myllavannet rundt var bare ett av dagens prosjekter. Prosjekt nummer to har sin bakgrunn i årets grønne nyttårsforsett og er en gryte med byggryn og bønner. Billig, sunt og godt, men tidkrevende. Jeg har ikke fulgt opp dette nyttårsforsettet her på bloggen på lenge, men kan avsløre at det har gått litt av skaftet i "riktig" retning. Jeg spiser nesten ikke kjøtt lenger, og er i gang med en rekke kostholdseksperimenter om dagen. Men bare så det er sagt: ingen planer om å konvertere til å bli vegetarianer. Skal skrive (aka misjonere) mer når jeg ser om og eventuelt hva slags resultater jeg oppnår med eksperimentene jeg nå bedriver på egen kropp.

Før

Oppskrift til inspirasjon (greier aldri følge dem)

Resultat

Men jeg kan si følgende, selv om jeg nesten ikke tør si det av frykt for at det skal gå galt; ingen betennelser i leggene, slik jeg hadde i hele høst og vinter, på tross av at jeg nå er oppe i over fem mil løping i uka på ganske kort tid. Pluss at det har forsvunnet noen centimeter rundt midjen uten at jeg har gjort noen bevisst innsats for å oppnå det.
Ikke rart jeg er motivert og blid om dagen...

"Heia Marianne"-halvmaraton

I går oppdaget jeg at jeg var tagget i et innlegg på Facebook:

Jeg syklet nemlig inn til Blankvannsbråtan i fjor, og sto der og heiet på mange kjente og ukjente løpere, blant annet Marianne (Treningscamp). Sjelden opplevd så mye takknemlighet i mitt liv - for heiing akkurat der var populært blant de som snublet ut av skogen.
Når ens nærvær er så sterkt ønsket, kan man jo ikke si nei. Så det var bare å stille opp. Sykkelen har punga igjen, og jeg må investere i noen nye deler før den er kjørbar. Ergo måtte jeg ta løpeskoa.
Jeg hadde egentlig ikke planer om å trene så hardt i dag, i tilfelle jeg skal løpe Myllavannet rundt i morra. Dessuten har jeg trent veldig hardt til Mærraøllen 2013 de to siste kveldene (sommerfest på jobben på torsdag og lønningspils på fredag). Så det lå ikke an til en stor dag for trening.

Men jeg så på e-post at OSI skulle ut på langtur i løypa til Nordmarka skogsmaraton. Så jeg stilte opp på NIH, og løp ut med dem. I tillegg til meg var det Rik, Oddbjørn, Mike og Santoucha. Veldig lenge siden sist, så det var hyggelig.

Start og mål for skogsmaraton var også på NIH, og speakerstemmen var meget kjent, selveste sjefsleppa Heming Leira. Så jeg gikk bort og banket på ruta og vinket til ham, og det skulle jeg selvsagt få angre. For da kom det en lang tirade som omhandlet meg over anlegget som runget ut over hele Sognsvannsområdet. Så alle vet nå at jeg planlegger å løpe Myllavannet rundt i morra. Heming vet tydeligvis alt- for jeg har aldri nevnt dette til ham.

De andre fra OSI lurte på hva jeg hadde prestert for å bli behandlet som en superkjendis over høyttaleranlegget. Men man behøver ikke prestere annet enn å kjenne Heming Leira for være mottaker av mektige mengder publisitet, enten man vil eller ikke...

Vi løp oppover vestsiden av Sognsvann, og de bakkene er harde. Så allerede der røk forsettet om en lett og rolig treningsøkt. Et stykke før Ullevålsseter møtte vi dagens vinner i herreklassen, Jon-Henry Strupstad, et hav foran nestemann. Nestemann var Jarle Marvik som jeg kjenner fra Studentidretten, så det var jo hyggelig. Vi løp videre mot Blankvann etter Ullevålsseter. Men jeg valgte å snu når jeg så at jeg hadde løpt 11 km, slik at turen ikke skulle bli altfor lang (ha-ha).

Dagens tur

Marianne, som hadde et håp om at jeg skulle stå og heie på henne på Blankvannsbråtan, ville komme til å bli skuffet, men sånn er livet.

Jeg løp veldig rolig tilbake til Ullevålsseter og heiet så godt jeg kunne på de som løp forbi meg eller omvendt. Blant annet løp Vemund fra Treningscamp forbi, og fikk all den heiing jeg kunne oppdrive. Det ble klasseseier på ham i dag, en skikkelig stor prestasjon. Det er ikke akkurat utrente folk han konkurrerte mot.

På Ullevålseter ble jeg stående for å vente på Marianne. Planen var å løpe sammen med henne ned dersom det var greit for henne. Ut fra farten mange som løp forbi hadde, trodde jeg det skulle være greit. MEN JEG TOK FEIL DER GITT!

Før Marianne kom, gikk jeg inn og handlet en Solo som jeg tok på styrten. Nok en treningsøkt til Mærraøllen. Fikk heiet på en rekke kjentsfolk som løp forbi mens jeg ventet, blant annet en skjørteløs Tim Bennett.

Et blidere ansikt på en maratonløper enn Mariannes da hun så at jeg sto der og heiet, har jeg aldri sett - made my day! Og hun samtykket i at jeg kunne løpe med henne ned. Men den som skulle angre på det var meg. Man skulle jo tro at hun var litt sliten etter 37 km i ei veldig tøff maratonløype, men ikke Marianne, nei. Jeg fikk kjørt meg på de fem kilometerne ned til Sognsvann. Selv om det var hardt, prøvde jeg å motivere henne så godt jeg kunne, men det er jammen ikke lett når det går opp i 4-fart. Jeg var ikke helt forberedt på det.

Så når sluttspurten skulle settes inn, valgte jeg å avstå og løpe en snarvei for å heie henne inn i mål. Til mitt forsvar så må jeg si jeg tross alt prøvde å dra ei dame som dro i land en klasseseier, og det var ikke mange kvinner som kom i mål foran henne. Så da kan man ikke forvente at det blir en joggetur. Men gøy var det. Og etterpå fikk jeg lov til å holde i fatet hun vant, bare for å kjenne på hvordan det kan være å være en vinner i Nordmarka skogsmaraton. Når jeg blir stor skal jeg bli like rå som deg Marianne!

Marianne og meg etter målgang. Synes jeg ser mer preget ut enn Marianne... (foto: Silja)

Siden jeg løp både til og fra NIH og ble det over en halvmaraton i distanse på meg i dag. Det lengste jeg har løpt så langt i år. Jeg kjenner det godt i beina nå, så det er fare for at jeg kan få det litt tungt rundt Mylla i morra. Men ambisjonene er heller ikke store, annet enn å få nok en fin løpsopplevelse, så det er helt greit - og veldig verdt det var det. Men jeg kan ikke love deg det samme hvert år, Marianne.