Og vi prøver igjen...

Fjorårets modell

Etter en lang prosess og mye venting hentet jeg spesiallagede fotsenger 20. desember i fjor. Det gikk jo sånn passe for å si det mildt. Venstrefoten ble ikke bedre, snarere verre - mye verre. Etter et forsøk på å endre belastningen på sålene i sommer endte det i akutt forverring; tretthetsbrudd i forfoten.

Men jeg gir ikke opp, det står jo ikke i stil med imaget mitt. Har også i disse månedene fått god tid til å tenke på hva som er viktig - og det er ingen tvil... Tross at supermosjonistlivsstilen er forholdsvis ny for meg, er det det jeg vil. Det er sånn jeg vil leve. Jeg vil løpe langt og lenge (og helst også fort), sykle langt og lenge, gå på ski lengre enn langt osv. Og jeg har lyst til å konkurrere igjen. Har vært litt kjipt å stå helt på sidelinjen, slik jeg gjorde denne høstsesongen, og høre om alle løpene alle var på, unntatt jeg.
Men jeg har sett framover og forsøkt å glede meg over hver nye ting jeg har kunnet gjøre. Det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen, ikke det verste, ikke sant?...

Derfor har jeg nå åpnet lommeboka på vidt gap igjen og prøver på ny. Denne gangen hos NIMI. Ingenting galt med OCH Ortopedi, der jeg var sist. Men jeg tror det kan være greit å starte helt på nytt. Dessuten har NIMI mye, mye, mye kortere ventetid, og eventuelle justeringen vil kunne gjøres veldig raskt (og det kommer helt sikkert til å skje). NIMI ligger også sentralt i Oslo, mens OCH ligger på Lindeberg, og dit er det langt.

Årets modell - mer diskret farge, men jeg kjenner også at det er en forskjell på belastningen; om dette er godt er dårlig gjenstår å finne ut av.

Så nå er jeg 2400 kroner fattigere, men med et lite håp om at det skal gå i hvertfall litt bedre denne gangen.

I dag var tanken å teste sålene på en ørliten skitur. Men den ble så ørliten at den slettes ikke ble... Jeg var nemlig ekstremt optimistisk og dro opp til Kjelsås - men der var det slettes ikke noe underlag til å gå skitur på. Så da dro jeg bare hjem og la meg på sofaen (ble noen øl i går også nemlig), og satser på at det kommer nye sjanser. Snart er det jo juleferie, og da har man jo frie tøyler til å trene så mye man vil.

Alkoholenheter vs. treningsenheter

Styrkeforholdet har nok vært på alkoholenhetenes side denne uka. Sånn blir det gjerne nå før jul, og man skal jo leve litt utenom treningen også. Uka som kommer er det flere julebord og mer god mat og godt drikke som skal inntas, og sånn fortsetter det vel egentlig bare ut året... Noen som kjenner seg igjen?

Julenissen har ordnet julestemning i marka for snille osloborgere

Det er mye å gjøre og mye som skjer om dagen, så det er i utgangspunktet lite overskudd til trening. Heldigvis kom snøen denne uka, og da øker også motivasjonen. Forrige søndag syklet jeg en lengre tur i marka, denne helgen gikk jeg på ski. For plutselig var vinteren der, og den var velkommen.
Det var masse folk ute i skogen, bikkjer som virket helt fra seg av lykke over å kunne innta skiløypene i en rasende fart igjen, og i bakkene i Tryvann var det helt fullt av unger på ski og snowboard. Flere enn meg som ønsket seg snø til jul.

Det produseres kunstsnø i store mengder på Tryvann

Fredag droppet jeg spontant trening til fordel for øldrikking, og angret ikke på det. På tross av det var jeg tidlig oppe på lørdag. Gjorde unna masse juleærend på morgenen. Deretter var jeg innom i Nydalen og trente en hard økt med kettlebells. Så var det rett hjem, pakket sekken, smurte ski og satte kursen mot Nordmarka.

Nytt utgangspunkt for skitur

Det var klart for sesongens første skitur. Turen hadde et formål. Jeg skulle nemlig ta meg inn til KSI-hytta (som ligger på andre siden av veien for Nordmarkskapellet) for å være med på julebordet til OSI friidrett. Jeg må fortsatt være veldig forsiktig, særlig nå som jeg ikke har såle på venstrefoten. Jeg var derfor tvunget til å gjøre turen så kort som mulig. Valget falt derfor på Voksenkollen, hvor jeg aldri har gått på ski fra før. Jeg har gått til Tryvannstua fra Frognerseteren tidligere, og der er det noen smale, bratte og svingete bakker jeg er mindre glad i. Måtte derfor teste om utforkjøringene ned fra Voksenkollen til Tryvannstua var bedre. Kan i etterkant konstantere at det var de definitivt ikke - i tilfelle det er flere som lurer.

Den første skituren er jo alltid uvant, og man har dårligere balanse enn man har på slutten av sesongen. I hvertfall er det sånn for meg. I tillegg var sola i ferd med å gå ned da jeg startet, så det var dårlig lys. Mange hadde gått på beina i løypa, det var lite snø en del steder sånn at det var isete, humpete og en del røtter og stein som lå i løypa. Jeg har aldri vært noen kulekjører, og definitivt ikke på langrennski med tung sekk på ryggen. Må derfor innrømme at jeg tok av meg skia og gikk ned de aller verste hengene ned mot Tryvann. Og jeg føler overhodet ingen skam over å si det. Heller det enn å risikere en ny skade. Vet at jeg kommer til å bli både flinkere og tøffere med mer skitrening.

Hvordan var det man gjorde dette igjen da?

Kom fram helskinnet før det hadde blitt helt mørkt. Måneformørkelsen var dessverre skjult bak skyene, så den fikk jeg ikke se. Men det var ekstremt idyllisk likevel, og helt umulig ikke å bli grepet av god gammeldags julestemning.

Sånn så både sekken og jeg ut etter en tur i "snødusjen" på Tryvann

Heldigvis var formen ganske god i dag tidlig, tross mye alkohol og lite søvn to netter på rad. Tok samme vei tilbake. Tross alle de bratte oppoverbakkene, syntes jeg denne turen gikk bedre og raskere enn gårsdagens. Venstrefoten sa litt i fra begge veiene, så noen lange skiturer er ikke i sikte med det første. Men det er hyggelig med korte også, i hvertfall så lenge nyhetens interesse fortsatt er der.

Heldigvis ikke lenge til banen skulle komme

På veien ned til byen igjen var det flere som spurte hvor jeg hadde vært og føreforholdene i marka. Jeg sier bare; kom dere ut!.. Man vet jo ikke hvor lenge dette kommer til å vare. 

På onsdag skal jeg hente nye såler på NIMI. Godt julelønna er på konto. Men hvis sålene kan hjelpe meg slik at skiturene kan bli lenger enn seks kilometer er det verdt hver eneste krone.

Strafferunde...

Da jeg våknet i dag var jeg mye, mye sprekere enn jeg burde ha vært. Egentlig  skulle jeg vært så støl at jeg knapt skulle greie å stå opp, men sånn var det altså ikke. For i følge planen skulle jeg ha gjort unna en kettlebellsøkt lørdag ettermiddag, men det utgikk grunnet logistikkproblemer (hadde glemt noe essensielt hjemme). Dro derfor hjem med uforettet sak.

Så da ble det strafferunde i dag. Hvilket vil si at jeg i dag både gjennomførte dagens planlagte sykkeltur og gårsdagens kettlebellsøkt.

Kikut venter på snøen - men noen syklister i tillegg til meg var det heldigvis (bare menn så klart - hvor er alle kvinnene?).

I august kjøpte jeg en vindtett sykkeljakke, siden jeg trodde at jeg skulle sykle mye denne høsten. Sånn ble det ikke, men i dag skulle jakka endelig få lufte seg. Tok to lag super under jakka, vinterløpetights utenpå sykkelbuksa, to buffer, ullsokker og langrennshansker. Konklusjonen etter turen er at jeg har mye å lære om påkledning hva angår sykling i minusgrader. Holdt på å fryse av meg både tær og fingre på turen - men ellers funket bekledningen bra. I tillegg var det veldig glatt mange steder og kaldere enn jeg hadde trodd (og yr påsto). Jeg har gått ned et par bakker på grunn av speilblank is, blant annet mørdarbakken mellom Bjørnholt og Kikut. Har også syklet veldig forsiktig mange steder. Var vel egentlig ganske hasardiøst å legge ut på tur i marka med sommerdekk, men det gikk heldigvis bra.

Kaldt og glatt i mørdarbakken.

Når så alt det negative er oppsummert, kan jeg si at det positive klart overskygget det negative. Det var fem herlige mil på sykkelen. Jeg har ikke hatt en treningsøkt på mer enn 90 minutter siden august, så dette var stas - og så var jeg utendørs. Det var etterlengtet

Jeg syklet opp til Maridalen og fra Hammern opp til Kikut, derfra ned til Sørkedalen og hjem. Trodde jeg skulle fryse av meg både det ene og det andre i nedoverbakkene ned til Sørkedalen, men heldigvis var det ikke så glatt der som fryktet - så det gikk egentlig bedre enn forventet.

Både i Maridalen og Sørkedalen var det fullt av mosjonister på rulleski med snølengsel i blikket. Jeg gleder meg også til skiføre, men mens vi venter er det bare å gjøre det beste ut av det.

Hadde masse overskudd og energi på turen, og det føltes nærmest ut som om jeg fløy opp alle bakkene. Det er en fantastisk følelse. Dette sier også at kroppen er i bedre form enn forventet etter høstens strabaser. Har ikke vært i nærheten av de treningsmengdene eller intensiteten jeg skulle ønske meg, men det totale forfallet har heldigvis uteblitt.

Fra dal til dal - godt og vel fem veldig kuperte mil.

På veien hjem tok jeg en tur innom bilvasken og har nå en skinnende ren sykkel med nysmurt kjede. I følge værvarselet ser jo ikke snøen ut til å innfinne seg med det første. I tillegg er jeg innom tanken på å investere i piggdekk for å forlenge sykkelsesongen enda litt til om snøen nå skulle dukke opp.

Vel hjemme var det bare å hive innpå et par brødskiver og skifte før jeg la i vei opp til Nydalen Athletica for å gjøre unna neste økt. Altså gårsdagens planlagte kettlebellsøkt som strafferunde. Også denne økta gikk helt greit unna. Føler meg også helt fin nå, tross den uvant store treningsdosen. Gjenstår bare å se hvordan det står til når klokka ringer i morgen tidlig. Men den tid den sorg. Håper jeg får mange sånne søndager framover.

Seks år som ikke-røyker!

I dag er det nøyaktig seks år siden jeg tok min siste sigarett. Det er vanskelig å spå om framtiden, men jeg tror den sigaretten jeg tok sent på natta på et julebord 2. desember 2005 faktisk er min aller siste sigarett i livet. Å røyke føles helt, helt fjernt nå - som et annet liv. Og det var det vel faktisk også.
I stedet for å gjenta meg selv, kan man her lese de bevingede ord jeg skrev om røykeslutt og livsstilsendringer på femårsdagen i fjor.

Var på besøk hos legen på NIMI på onsdag. Status er som følger; tretthetsbruddene i foten er mest sannsynlig nå grodd, men jeg må likevel være forsiktig en stund til.

Dessverre er det opprinnelige problemet i høyeste grad fortsatt til stede (Morton's metatarsalgia). Altså, nervene i forfoten kommer fortsatt i klem, og botemiddelet er fotsenger. Utfordringen, som ortopeden på NIMI kaller ting som kan virke umulige, er å få laget såler som gir nok løft til at nervene ikke kommer i klem uten at jeg blir blir skadet av belastningen. Det gikk jo ikke sist gang jeg prøvde (for snart ett år siden - uff og uff), men jeg er villig til å betale hva det koster for å gi det et nytt forsøk (da snakker vi både penger og skaderisiko). Ingenting skal være uprøvd i jakten på å komme tilbake som langdistanseløper. Det er jo det jeg vil bli når jeg blir stor.

De siste ukene har det vært så som så med treningen. Jeg har hatt dårlig tid, jobbet mye, skallet i dusjen, vært forkjølet, fått sydd noen sting, vært på langhelg i Stockholm pluss, pluss...
Men nå begynner kalenderen å klarne opp litt, kroppen er klar for litt utfordringer igjen og jula står for døra - og for meg betyr fridager god tid til trening. Så i jula har jeg tenkt å dra på litt. Nesten det jeg gleder meg mest til når det kommer til jula - ensporet som jeg er (men nå skal det sies at gleder meg til mye annet også; sier ikke nei til god mat, godt drikke og godt selskap heller denne dama).

Av legen har jeg nå fått følgende forordninger: I tillegg til å svømme, får jeg lov til å gå på ellipsemaskin inntil én time av gangen. Men enda bedre er nyheten om at jeg kan få sykle fritt så lenge jeg ikke bruker sykkelsko. Så hvis snøen holder seg borte, og det ikke blir altfor kaldt, kan det hende jeg greier å snike inn en real sykkeltur innen sesongen definitivt er omme. Det blir stas (og sikkert veldig slitsomt).

Når det kommer snø, kan jeg også gå på ski (men må investere i nytt utstyr først). Så jeg håper virkelig det blir skiføre i marka denne vinteren. Men skiføre eller sykkelføre, én ting er sikkert; skauen, her kjæm je. Jeg har vært innendørs i hele høst, så jeg gleder meg voldsomt til å få litt vind i håret igjen.

Både gåing og løping ligger fortsatt et godt stykke inn i framtiden. Først er det en lengre prosess for å få tilpasset og laget nye fotsenger. Deretter er det en tilvenningsperiode med dem, og forhåpentligvis kan jeg etter hvert løpe litt igjen. Føler derfor ikke helt at utøveren lever opp til navnet på klubben sin for tiden.
Så til dem som bare vil lese om løping, er ikke dette bloggen man bør lese (min siste løpetur var i midten av august). Dersom man derimot er interessert i å lese om alternativ trening, og hvordan man kommer seg på beina etter lange skadeavbrekk - lover jeg å levere varene framover.

Treningspruting

Eller rettere sagt, treningsforbudspruting i særklasse. Egentlig er jeg helt ræva til å prute, og prøver å unngå det som best jeg kan - så jeg sliter litt med shopping i land hvor pruting er normen. Men når det virkelig betyr noe, greide jeg å prute to ukers treningsforbud ned i to-tre dager. Så i morgen er det heldigvis på'n igjen - for denne uka har ikke bidratt til å fremme fysikken. Har vært på et landsmøte tirsdag til torsdag, og da gjorde man lite annet enn å sitte på en stol, spise og drikke alkohol... Ikke spesielt helsefremmende.

Husker ikke hvilket nummer i rekken dette treningsforbudet er dette året, men siden jeg ikke kan løpe likevel, passer det i grunnen å gjøre det unna nå. De siste månedene har jeg slitt med irritasjonen i et hudområde (treningsrelatert), og var til legen med det på fredag. Hun ble veldig lykkelig da hun øynet muligheten til å ta fram skalpell og sysaker. Tydelig at allmennleger får skjære altfor lite.

Jeg avslo sykemelding og prutet som nevnt hardt på treningsforbudet - skikkelig tøff i trynet. Men på vei til jobben var jeg plutselig ikke så tøff lenger, og jeg innså at det var bare å kaste inn håndkledet og krype til sengs resten av dagen.

I helga har jeg tatt det med ro, og føler meg fin. Badedrakten må legges på hylla i to uker til stingene er tatt, det må jeg bare leve med.

Det er lite å skrive om for tiden, og sjelden er det annet enn elendighet. Men motet er i behold. Har store planer om å komme sterkere og sterkere tilbake ut over vinteren. Jeg er nok nødt til å tenke litt alternativt foran det kommende året, og ikke satse alt på ett kort, dvs. løping. Heldigvis synes jeg kondisjonsidrett er moro, så lenge kravet til god teknikk ikke er altfor høye. Så det er muligheter for å ha det moro selv om jeg ikke kan løpe 10 mil i uka (som er drømmetreningsuka).
Eventyrlysten har bare økt de siste månedene, så jeg tenker ut nye egenkomponerte utfordringer og eventyr så det knaker om dagen. Håper å kunne realisere noen av dem i 2012.

Dusjing, treningens største risikomoment!

Onsdag fikk jeg akutt merke at den største skaderisikoen  ved trening ikke nødvendigvis er selve treningen - men derimot dusjen...

Jeg greide nemlig å knalle pannebrasken rett i knotten som man skur av og på vannet med. Selvsagt der kanten var skarpest (noe annet ville jo selvsagt vært helt utenkelig). Ytterligere beskrivelser av hendelsen har jeg ikke tenkt å gi.

Men det var vondt, jeg så stjerner og fikk en fin liten kul og et blårødt merke ut av det. Heldigvis har jeg pannelugg som dekker.

De som kjenner meg godt har ikke vært spesielt overrasket over denne hendelsen. Jeg har en ganske så omfattende historie å vise til når det kommer til hjernerystelser, skulder ut av ledd, blåmerker og skrubbsår. Heldigvis ikke så alvorlig da, bare at det skjer ganske ofte.

Denne gangen var det ingen stor hjernerystelse, men har følt meg veldig uvel på trening både
på torsdag og fredag - og har derfor avbrutt begge ganger. Var også veldig svimmel og rar i kroppen fredag kveld.

Helga har jeg tilbrakt på hyttetur sammen med alle kusinene mine. Har ikke løftet en finger eller anstrengt meg på noen som helst måte annet enn det man gjør gjennom å spise godt, drikke enda mer og le (mye!). Hevelsen i panna har nå gått ned, og det er heller ikke så vondt lenger. Regner derfor med å være tilbake i slag igjen i uka som kommer.

Futt'n Fart Fashion Team viser fram siste nytt på badehette- og bartefronten foran vintersesongen 2012 (dvs. fangsten etter at helgens pakkeutdelingen var over). Dessverre ser man ikke det fulle omfanget av Futts fantastiske haibadehette. Tipper de blir imponerte når jeg entrer the fast lane i svømmebassenget på Domus Athletica i morgen i min nye froskebadehette.

Adelheid tar grep om skisesongen

Dersom nuet er kjedelig, får man leve litt i framtiden, ikke sant.
Dette er vel ikke akkurat helt i tråd med hvordan alle livsstilsguruer, -coacher, -mentorer, -filosofer, og hva de nå kaller seg alle sammen, mener man skal leve. Men som skadet og ambisiøs supermosjonist er det vanskelig å ikke bruke en del tid på å drømme om og planlegge de gode tidene som skal komme.

Opprinnelig plan var å gå et lengre skirenn den kommende vinteren. Siden de skirennene jeg hadde sett meg ut går tidlig i februar, tror jeg ikke det er særlig realistisk. Tvilsomt om jeg kan gå fire-fem mil på ski så tidlig. Skulle jeg gått Holmenkollen skimaraton måtte jeg også ha bestemt meg for det nå, og det kan jeg ikke.

Det jeg derimot kan bestemme meg for er å gå på skikurs, så det har jeg meldt meg på. Jeg er utrolig fornøyd med å være medlem av Skiforeningen. Så hvis du ikke er det, bli det - de har et fantastisk bra tilbud (pluss den kjempejobben de gjør i marka).

Krysser fingre og tær for at dette blir et vanlig syn i Nordmarka til vinteren.

Nå gleder jeg meg masse til vinteren, til de nye skiene jeg skal få av meg selv til jul (fordi jeg har vært så utrolig snill i år), og til skikurset som starter 18. januar. Regner med at jeg går klassisk på nivå med Bente Skari når jeg er ferdig (lurer på om de har noen pengene tilbake-garanti?).

Nå må bare beinet gro og nissen gi snille jenter snø til jul, så lover jeg å være litt i nuet igjen.