Klask på egen skulder

Hvis du ikke er blodfan av folk som skryter av seg selv - slutt å lese nå... For selvskryt er dette innleggets primære formål.

Meg + snø + ski = BLID!

Jeg må nemlig dele min barnslige glede etter torsdagens skikurs. Som i fjor har jeg gitt meg selv et skikurs i regi av Skiforeningen. I fjor tok jeg et kurs på nivå Viderekomne. I år hadde de opprettet ett nivå til, Rask i marka, og siden jeg jo var uteksaminert med gode tilbakemeldinger fra fjorårets kurs, tenkte jeg at jeg kunne våge meg på et nytt nivå.

Sist torsdag var andre gang på kurset. Første gangen hadde jeg mye å jobbe med. Siden skiføret har vært vanskelig (glatte forhold), har jeg; 1. fått gått lite på ski, 2. hatt veldig glatte ski og derfor ikke fått gått noe skikkelig diagonalgang. Så det gikk ikke så bra med den diagonalgangen første kurskveld. Og han skilæreren er streng, så vi får høre det...

Før jeg går videre til skrytedelen må jeg bare legge inn en digresjon. På kurset i fjor var det fem menn og tre kvinner. Men jeg observerte at kjønnsbalansen var annerledes på de to laveste nivåene.
Så på Rask i marka-kursene er det kanskje ikke så vanskelig å gjette hvordan kjønnsbalansen har utviklet seg? Jada, sju menn og meg! Hvor er damene? Jeg er ikke spesielt god på ski, men hadde overhodet ikke noe problem med å henge med mennene på kurset i fjor. Det samme gjelder årets kurs, jeg er ikke noe dårligere enn de mannlige deltakerne. Selvsagt ikke like sterk, siden jeg jo tross alt er kvinne. Men teknisk på samme nivå, og henger greit med på farta også. Hvorfor er det da sånn at de to laveste kursnivåene er fulle av kvinner, mens de to øverste fulle av menn? Skjerpings damer, på tide å kvinne seg opp og ha litt mer trua på seg sjøl! Skiteknikk har ingenting med kjønn å gjøre.


Sist torsdag hadde jeg øvd litt siden forrige kurs, men følte fortsatt ikke at det satt helt slik det skulle. Men plutselig fikk jeg uttelling for alle de gangene de siste månedene jeg har stått foran et speil på treningssenteret på ett bein på en bosuball - tyngdeoverføringen satt. Det satt så bra at skilæreren i plenum pekte på meg og flere ganger påpekte for alle at jeg var den som ikke bare hadde forbedret meg mest, men nå var den som gikk best diagonalgang av alle kurset. Du milde, så stas... For en som drev med svømming i årevis uten at treneren omtrent fikk med seg hva jeg het, og startet på benken stort sett hver eneste fotballkamp, er skryt av denne typen så uvant at barnet i meg våkner til liv igjen og suger det til seg. Det er jo stas å bli sett! Men la det bli sagt, jeg har fortsatt mye å jobbe med på diagonalgangen altså, langt unna perfekt.

Det er flere aspekter ved skikurset som gir assosiasjoner til barndommen. Menn har jo gjerne litt sterkere konkurranseinstinkt enn kvinner, så jeg druknet litt i alle mennene den første gangen. For det første skal de overgå hverandre, så det gås veldig hardt og fort. Og for det andre så er de så opptatt av å få respons fra læreren at det er vanskelig å slippe til. Jeg er veldig flink til å vente på min tur, så flink at det ofte ikke blir min tur... Men sist torsdag tok jeg grep, slik at jeg også får valuta for mine penger. Jeg er jo ikke der for å henge med gutta, jeg er der for å bli bedre på ski.

Men altså, etter at skilæreren i begynnelsen av siste økt trakk fram at jeg var best, var jeg plutselig én av gutta. Den første torsdagen snakket de mest med hverandre om hvordan det gikk, nå var jeg plutselig nå også innlemmet i teknikkpraten. Jeg må le...

Sist torsdag jobbet vi mest med staking, og det må jeg fortsatt jobbe en del med, men det var jeg ikke alene om.

På toppen av det hele begynner jeg å få mer dreisen på skismøringen også, og selvtilliten øker. Etter at kulda satte inn har jeg hatt en lang økt i smøreboden og lagt ny glider, brent inn grunnvoks og smurt skiene etter alle kunstens regler. Så sist helg hadde jeg både godt feste i oppoverbakkene og suste forbi folk i nedoverbakkene. Stas, og nok ett klapp på egen skulder.

Så, med denne økende selvtilliten innen skiidretten, må jeg vel snart våge meg til start i ett renn. Men først må det trenes mer. Det som er så synd er at det ikke finnes noe treningstilbud for skimosjonister på samme måte som det gjør innen løping - der er det jo masse løpegrupper og liknende man kan henge med på. Så hvis det er flere der ute som har lyst til å trene litt skiteknikk i vinter, så gi beskjed. Det hadde vært hyggelig å trene på ski sammen med noen flere enn meg selv en gang i blant. Bli med'a...

Årets grønne nyttårsforsett

Snapshot av mitt nyttårsforsett for 2013

Bare for å få det på bordet med én gang; jeg har ikke kjempesans for nyttårsforsetter. I hvertfall ikke av typen; nå skal jeg skjerpe meg og bli et nytt og bedre menneske på omtrent alle områder. Å utvikle seg som menneske er kjempeflott, men da har jeg mer tro på å gjøre kontinuerlige mindre endringer ettersom det passer seg og motivasjonen er der. Det du ikke greier å endre på i dag, det kommer du ikke til gjøre noe med 1. januar heller, er min mening!

Tross det jeg nå har sagt, har jeg hatt minst ett nytt nyttårsforsett de siste årene; ett grønt ett...

Jeg har under utdannelsen min vært litt innom valgforskning, og vet derfor at jeg faller godt inn i mønstrene vi lærte om. En høyt utdannet kvinne med jobb i offentlig sektor = sannsynligvis opptatt av miljø! Og jeg er faktisk bevisst på at jeg skal bidra med et så lite karbonavtrykk som mulig i allmenningen.

Så jeg eier veldig lite, og forbruker ganske lite når jeg sammenlikner meg med andre nordmenn på samme alder som meg selv (men sammenliknet med eksempelvis den jevne inder så forbruker jeg ekstremt mye). Har heller aldri eid mye tidligere i livet - sparsom oppvekst, og er lite opptatt av materielle verdier (kjøkkenutstyr og treningsutstyr unntatt). Nå har jeg for inntil noen få år siden ikke hatt råd til å eie særlig mye heller. De siste årene har økonomien bedret seg merkbart, og jeg kan kjøpe mye mer enn jeg gjør. Men jeg velger å prioritere annerledes. Dessuten synes jeg det så mye ansvar og stress å eie mye - og det er for meg synonymt med tap av frihet. I stedet å kjøpe ting liker jeg å bruke pengene mine til opplevelser; trening, reiser m.m.

De siste årene har jeg bestemt meg for å gjøre minst én ny ting i forhold til å ta mer hensyn til miljøet hvert år, og dette har jeg også gjennomført. Som nevnt, små endringer er veien til suksess, tror jeg.

Forsettene til nå har vært som følger:

2012: Sykle til jobben hele året, og kun bruke annen transport enn egen kropp dersom det har vært høyst nødvendig. Resultat: syklet til jobben 166 dager.

2011: Kutte strømforbruket; ikke fyre særlig mye når jeg ikke er hjemme, lav innetemperatur, slå av alle apparater når de ikke er i bruk, og i den grad det går, ikke la ting stå på standby. Det fungerte, fikk strømforbruket mitt merkbart ned.

2010: Kutte ut/ned på bruken av plastposer; bruke medbrakt handlenett. Resultat: har alltid handlenett i veska, og har i tillegg greid å verve flere brukere av handlenett. Og til argumentet; jammen jeg må jo ha plastposer til søpla - du kan kjøpe nedbrytbare avfallsposer på butikken som er mye billigere enn plastposen du kjøper i kassa!

Selvsagt gjelder de tidligere års endringer forsatt når jeg legger til ett nytt. Så i sum begynner det nå å utgjøre en liten forskjell. I tillegg har jeg gjort noen flere ting underveis som ikke har startet 1. januar. Eksempelvis har jeg blitt en ihuga kildesorterer av absolutt alt (her slurves det ikke). Som det særingen jeg er, ble jeg direkte lykkelig når jeg endelig kunne ta i bruk mine blå og grønne poser. Dessuten kjøper jeg ikke løk fra New Zealand dersom det er mulig å få kjøpt løk produsert på Toten; prøver å være litt bevisst på matens reisevei. I tillegg føles det godt å ta økologiske produkter ut av butikken.

Men så kommer vi til 2013 - og det blir nok det tøffeste året til nå. Jeg skal spise mindre kjøtt og mer vegetabilske proteiner, siden det koster mye mindre energi og ressurser å produsere sistnevnte. I forkant har jeg tenkt at det kommer til å bli en utfordring; jeg er nemlig ikke særlig glad i erter, bønner og linser. Så jeg starter forsiktig med én middag i uka, men med planer om å øke mengden etter hvert. Om jeg ikke er glad i bønner, så er jeg veldig glad i en utfordring - så jeg tipper dette skal gå bra. Men vegetarianer blir jeg nok aldri.

Kikerter i bløt - skal bli et vanlig syn på min kjøkkenbenk

Nå har jeg testet forsettet i to uker, og so far, so good. Startet med noe lett jeg liker veldig godt; hummus. Suksess! Nå på fredag laget jeg en bønnesuppe, yummi!...

Uke 1

Uke 2

Og på min leting etter merkelige belgvekster har jeg vært innom en rekke grønnsaksbutikker og har allerede fått en ny favoritt; Provence delikatesser på Sagene/Bjølsen. For en kundeservice! Må bare reklamere, siden det var så veldig hyggelig å handle der.

Kjempebra kokebok, kan anbefales!

Samosa - coming soon; filodeig er innkjøpt

Jeg har kjøpt meg en veldig bra og inspirerende kokebok, og ser at jeg har mye å lære. Men jeg liker å lære. Hvis noen har noen gode tips og oppskrifter innen temaet belgvekster, så mottas de med takk.

Pllanene er klare for forsettene for mange år framover. Problemet er bare at nå blir de tøffere og tøffere.Selv om jeg innledningsvis sa at karbonavtrykket mitt ikke er så stort, så står jeg for et ganske stort CO2-utslipp gjennom treningen. Jeg har et høyt O2-opptak, og som jeg har skrevet før; fett som forbrennes omdannes til CO2. Så det som skjer rundt omkring i Norges treningssentre nå for tiden kan karakteriseres som en regelrett miljøkatastrofe - hvis det hadde vart... Godt de fleste slankenyttårsforsettene varer så kort tid!

Ellers har jeg selvsagt noen mål og ønsker for 2013, og opptil flere av dem innebærer store utslipp av CO2 fra egen kropp, men det kan jeg skrive om en annen gang. Håper på et strålende 2013 for dere alle!

Der ingen skulle tru at nokon kunne feire jul - del 2: London.

Utsikt mot Canary Wharf fra Greenwich

Alle familier har sine egne familietradisjoner. Det har også vår hatt. Mitt eget forhold til tradisjoner er nokså ambivalent. For min del holder ikke argumentet det er tradisjon for å få meg til å handle på en bestemt måte eller oppføre meg på en bestemt vise. Det kreves rasjonell argumentasjon for at det er en bra ting å gjøre ut over at det er tradisjon. Historien er full av eksempler på destruktive tradisjoner som heldigvis har blitt avviklet (og det finnes nok av dem som bør avvikles).

Så, om man ikke er helt fornøyd med de tradisjonene man har, kan man alltids skape noen nye - og det har jeg og min yngste søster gjort når det konmer til jula. Annenhver jul feirer vi tradisjonell familiejul med mellomste søster, nevø og bonusfamilie, og annenhver jul reiser vi til et sted der ingen skulle tru at nokon kunne feire jul.

For to år siden reiste vi til New York og Las Vegas. I år hadde vi opprinnelig større planer, men grunnet store endringer i året som gikk (les: flytting) strakk ikke pengene helt til. Derfor ble det London denne gangen, men det kan fort bli dyrt nok det. Les: salget i London starter 2. juledag (boxing day)...
Om to år satser vi på at det blir mer eksotisk og ett sted der engelsk ikke er morsmålet - OG der turisthordene er mindre. Er ganske lei av kø og trengsel nå. Jula er visstnok lavsesong i London, men det var nok av turister likevel.

Om London ikke er så eksotisk for en nordmann er det mulig å gjøre det eksotisk på matfronten. Vi har spist japansk, indisk, thai, tradisjonell britisk mat, italiensk og fransk. Det mest eksotiske jeg spiste var vel i grunnen pai & mash med gravy (anbefales ikke) - smakløst!
Julemiddagen ble inntatt på en restaurant som fikk sin første Michelinstjerne i oktober, så det var en opplevelse i seg selv. Anbefales, se St. JOHN Hotel.

Det har blitt veldig lite trening på turen. Storbyferie er slitsomt og tøft for beina, særlig mine bein som allerede er i trøbbel. I tillegg til de vanlige traskevondtene man får når man står og går mye på hardt underlag, fikk jeg en vannblemme på venstre lilletå som var like stor som selve tåa, samt irritasjoner i venstre plantar fasciie (samme som jeg fikk av sålene i fjor).

Men nytt år, nye muligheter til å ta det igjen, ikke sant. For en gangs skyld startet jeg ikke det nye året i bakfylla, så jeg håper det lover godt. Reisefølget mitt ble nemlig skikkelig forkjølet på slutten av turen, så nyttårsfeiringen foregikk på rommet foran TV'en.

Det andre teammedlemmet Futt har ikke figurert særlig på denne bloggen de siste årene, så derfor er det hun som skal få vise dere London. 1. juledag var nemlig det meste stengt i London, også alt av kollektivtransport. Så da måtte vi kaste oss på bysyklene, og fikk tatt oss en runde og gjort unna en haug med severdigheter før boxingdaysalget startet.

Stolt positur foran Buckingham Palace

Full fart videre

Fontenen foran Buckingham

Westminister Abbey unnagjort i full fart

The Abbey & Big Ben

Mer Big Ben

London Eye (vi var også oppe i den en annen dag, vi var jo tross alt turister)

Full fart mot Tower Bridge

Og full fart forbi Tower of London - og det var alt vi orket den dagen.

Sykling i London var veldig greit. Bilistene var svært tålmodige, noe som er uvant for en norsk syklist. Forvirra turister uvante både med sykling og venstrekjøring virret rundt i alle retninger (ikke oss, så klart), men ingen tutet eller oppførte seg stygt likevel. Veldig imponert over det.

I dag har jeg også hatt fri og har sovet nesten hele dagen. Slitsomt med ferie git. I morgen begynner hverdagen igjen med jobb og trening. Spent på hva 2013 har å by på...

Sykle til jobben-aksjonen 2012 oppsummert

Siden jeg nå har tatt juleferie, er min egeninitierte sykle til jobben-aksjon for 2012 avsluttet. Målet mitt var å sykle til jobben hele 200 dager i løpet av året, men det viste seg å være et i overkant ambisiøst mål. Fasiten viser at det til slutt ble 166 dager. Men til mitt forsvar så ligger det ikke latskap bak dette tallet. Det ble litt reising med jobben, jeg flyttet og var sykemeldt tre uker i mai/juni, har hatt med ski på jobb flere dager (og det er vanskelig å kombinere med sykkel), hatt ferie, avspasert m.m. I tillegg har jeg laget meg en regel om at jeg ikke skal sykle når det er minus 10 eller lavere siden jeg har fått litt problemer med luftveiene. I desember har det vært kaldt, og derfor har det blitt få dager med sykkel til jobb denne måneden, så jeg fikk ikke tatt inn noe av det tapte nå i innspurten.

Men jeg fortsetter, og skal prøve å komme litt nærmere 200 dager til neste år.

Jeg har gjort meg noen erfaringer dette året med helårssykling:

1. BMW-eiere hater syklister! Jeg var i sjokk en hel dag etter at en BMW SUV overholdt vikeplikten for meg i rundkjøringen på Ullevål en dag denne uka. Jeg må nok ha hatt særlig god karma den dagen etter å ha gitt min årlige julegave til Røde Kors kvelden før.
Man havner stadig i farlige situasjoner som syklist, særlig i rundkjøringer hvor svært mange i bil ikke tror at de samme reglene for vikeplikt som gjelder for biler også gjelder for syklister. Men noen bilmerker utmerker seg på spesielt negativt vis, dessverre. Det å være syklist er ikke en forbrytelse som skal straffes med døden, faktisk.

2. Sykling er antakeligvis heller ikke billigere enn å kjøre kollektivt - men det går i hvertfall fortere. Jeg bruker sykkelen så mye og så hardt at den må totalrenoveres to ganger i året. Det ble noen fete reparasjoner i vår, og tidligere denne måneden måtte jeg ut med 3000 kr. for å få alt på stell. Da ble det to reparasjoner på ei uke... Men nå tror jeg den skal holde ut ei stund. Men det er klart at saltslaps sliter ekstra mye.
I tillegg må man jo ikke glemme at jeg sliter ut buksebaker i ett kjør. Nå er det på tide å skifte ut hele jeansgarderoben, igjen...

Men i forhold til kostanden av å eie bil; billig! I tillegg får jeg en ekstra helsegevinst som bonus. Og tross at jeg også slipper ut CO2 når jeg sykler, så skal jeg sykle hardt og mye før jeg kan måle meg med en farkost drevet av fossilt brensel.

Så, er det noen som tar utfordringer og prøver å slå meg i antall dager med sykling til jobben i 2013?

Living on the edge...

Etter at den kalde adventskoselangturen endte med store smerter i forfoten bar det rett til NIMI for å se om det var hjelp å få. Ortopedingeniøren mente at kulda nok kunne ha bidratt til at problemet så plutselig oppsto igjen; skoa mister all demping, underlaget er hardere enn normalt grunnet frosten og føttene i seg selv merker også kulda. Håper han har rett!

Sålejustering i praksis

Men han fikset også på fotsengene mine, slik at jeg får et høyere løft under forfoten. Det skal gi mer rom for nervene som kommer i klem, slik at jeg forhåpentligvis slipper unna smertene. Men, og det er et stort MEN her. Jeg har gjort dette én gang tidligere, dvs. justert opp løftet under forfoten på mine gamle fotsenger, og da endte det i tretthetsbrudd bare noen uker etterpå. Ergo, jeg er spent på hvordan dette skal gå...

Jeg vandrer på en ganske tynn line mellom to onder her. Uten såler kommer nervene i klem, jeg får vondt og greier ikke løpe. Med såler får andre deler av foten store belastninger, som tidvis har blitt overbelastning. Først var det tretthetsbrudd. Etter at jeg fikk de nye fotsengene for omtrent ett år siden slet jeg lenge med irritasjon og betennelse i plantarfasciiens feste i forfoten. Det greide jeg heldigvis å kvitte meg med utpå våren. Men faren er at det vil komme tilbake nå.

Så jeg har måttet ta det pent i etterkant, og må nok belage meg på det en stund til, inntil jeg er sikker på at føttene tåler den nye belastningen. I utgangspunktet var det litt synd, for nå var endelig venstre leggen i godlune igjen. Men i forrige uke fikk jeg en skikkelig forkjølelse, så da var det i grunnen ikke mer å tenke på - roen innfant seg helt naturlig.

Observert på vei til Bislett en lørdag morgen - stor humor, Bislett style

Foruten en liten løpetur inne på Bislett helgen før den som var, har jeg knapt hatt løpesko på beina siden den lange turen 2. desember. Når det gjelder Bislett, så var det et hjertelig gjensyn. Der hang jeg en del før, men nå begynner det mer enn ett og ett halvt år siden sist jeg trente under tribunene. Helt sykt hvor fort tiden går. Men jeg håper selvsagt at det skal bli mulig å ta igjen noe av det tapte i vinter.

Min stue for tiden: 1. sykestue (midlertidig)

2. smørebod (og sånn blir det forhåpentligvis værende en stund)

I dag har jeg trosset forkjølelsen og tatt årets første skitur. Endelig fikk jeg mulighet til å teste ut hvordan det er å bo med gangavstand til lysløypa. Føret kunne vært bedre, men det var deilig å komme seg ut på ski igjen. Og, det er definitivt ikke feil å bo sånn til som jeg gjør nå. Blir det bra skiføre i vinter, kommer jeg nok til å tilbringe mange kvelder på ski i Maridalen i vinter. Uff, så trist...

Årets kondisopplevelse i følge meg

Årets kondisopplevelse

Før årsmøtet i Sognsvann rundt medsols fikk jeg en mail fra Heming Leira om at han ville at jeg skulle melde inn hva som hadde vært min største kondisopplevelse i 2012.
Året som har gått har definitivt ikke vært noe stort år for kondisjonsidrett for min del, men selv om lite har gått etter planen og jeg har måttet ta det ganske rolig, har det vært  veldig, veldig stor framgang fra i fjor. Nå var det ikke kun elendighet da heller, men veldig mye gikk galt.

Det gikk ganske fort opp for meg hvilken kondisopplevelse jeg skulle dra fram som min største i år, nemlig Ingalåmi. Mitt første skirenn siden barnehagen. En kjempefin opplevelse i kjempefint vær med søstrene mine med som heiagjeng. En veldig fin markering på at jeg var på vei tilbake etter et langt skadeavbrekk.

Jeg har ikke deltatt i noen av de store løpsarrangementene i år eller vært innen synsvidde av gamle tider, likevel har det vært mange oppturer som må nevnes. Det har for eksempel vært mange fine førstegangsopplevelser i år, nesten bare førstegangsopplevelser faktisk.

Tross dårlig skiføre og vonde bein, fikk jeg også noen fine skiturer i 2012.

Før Ingalåmi gikk jeg på skikurs med Skiforeningen. Det var utrolig morsomt, og skikkelig trist når det var slutt. Så jeg har meldt meg på igjen i 2013 på "Rask i marka"-kurs. Gleder meg allerede.

Perfekt ølløpdrikketeknikk

Av andre førstegangsopplevelser må jeg nevne at jeg har deltatt i mitt første ølløp (Mærraøllen), hvor jeg faktisk greide å vinne dameklassen. Jeg har startet i mitt første ultraløp (Røde huset backyard ultra), men løp ikke ultradistanse så klart. Dessuten har jeg løpt mitt første motbakkeløp (Skjennungstua opp).

I året som har gått har jeg løpt en del løp jeg ikke har løpt før, slik som St. Hansgaloppen. Det var også min lengste tur på det tidspunktet jeg løp, og en veldig morsomt løp. Anbefales veldig. Stiller definitivt til start igjen i 2013.

Nye løp og distanser er lik nye perser, hvilket betyr at jeg har tross alt noen perser å se tilbake på i år.

Prisen for årets koseligste løpsopplevelser må bli Øyakarusellen. Siden jeg var i Oslo i hele sommer, fikk jeg med meg alle tre løpene og det var like bra hver gang. Definitivt også noe som skal gjentas i 2013.

Innspurt på Hovedøya

Midtveis på Langøyene

Én gammel kjenning har jeg fått vært med på i år, nemlig Sognsvann rundt medsols. Det ble noen løp i vår/sommer og litt framgang, før leggen sviktet meg på sensommeren. Men nye sjanser for perser kommer i 2013, heldigvis.

Good times på Sognsvann

Men det aller, aller største  med 2012 har nok kanskje vært at jeg har kunnet løpe lengre turer igjen - uten å være redd for å knekke sammen underveis med akutte smerter i forfoten. Jeg gikk på en knekk nå nylig, men fram til det gikk det bra lenge. Det har altså vist seg at det lønner seg å holde ut og være tålmodig. Å løpe langturer i skogen må være noe av det aller, aller beste jeg vet å bruke tiden til. Hadde kroppen tålt det, kunne jeg sikkert gjort det hver dag.

Langtur - hurra!

Planen for 2013 er egentlig bare å gjenta alt som var gøy i 2012, legge til enda noen løp jeg ikke har testet før samt prøve meg på noen av de gamle kjenningene igjen - om kroppen tillater det. Jeg tør ikke planlegge så mye lenger, klok av skade. De siste årene har stort sett ingenting blitt som jeg hadde tenkt, så jeg må nesten bare ta ting som de kommer og nyte det jeg kan få med meg.

Adventskos med skidress og joggesko

Tradisjonell adventskos

Adventskos og adventskos, det får dere bedømme. I dag trosset vi russerkulde og prøvde oss på en ny langtur fra A til B. Denne gangen tok vi toget til Movatn og løp derfra mot Tømte over Gåslungen og Rottungen, ned igjen til Skjærsjødammen, Hammern via lysløypetraseen til Brekke og hjem. Med løpeturen ned til Nydalen for å ta toget, endte det på 25 km for min del. Jeg skal med én gang innrømme at det var 25 kilometer som kostet. Hadde jeg ikke hatt selskap av Eva Karine, hadde jeg aldri i livet kommet meg gjennom det.

Gradestokken ved avgang

Det har blitt ganske lenge siden forrige innlegg, som også dreide seg om en langtur med samme følgesvenn. I mellomtiden har jeg vært gjennom nok en betennelse i leggen (en annen muskel denne gangen), og derfor vært borte fra løpingen nok en gang. Men nå har jeg greid å kvitte meg med problemet, og har derfor startet å løpe litt igjen. Ergo, klar for ny langtur.

Det var 10 veldig kalde grader da jeg dro i dag tidlig, så det var bare å ta fram fleece, ull, superundertøy og skidressen. Føltes ganske rart å ta på skidressen og snøre på seg løpesko, ikke skisko.

Turen oppsummert i et bilde; flott vinterlandskap og ryggen til Eva Karine. Siden det gikk så tungt for meg i dag, var det stort sett bare ryggen hennes jeg så.

Vi trodde ikke det var skiføre fra Movatn, men da vi kom på toget begynte vi å mistenke at vi hadde tatt feil. Og det hadde vi. På skogsbilveien opp mot Tømte var det nok snø til å kjøre løyper, så det var dit alle skiløperne var på vei.
Min neste teori var at det ville være ganske harde løyper, siden snøen som kom var ganske våt. Men neida... Så det ble tung snøhufsing i fire kilometer oppoverbakker på oss. Siden jeg ikke er bygd på samme måte som Therese Johaug, sank jeg godt nedi. Selv om det var veldig tungt, prøvde jeg så godt jeg kunne å ikke komme i veien for de som gikk på ski eller ødelegge løypene for dem. Likevel var det en kar som måtte uttrykke hvor grusomt irriterende vi var som løp der. De fleste andre vi møtte var heldigvis blide.
Jeg skjønner at det er irriterende med løpere i skitraseen, men akkurat i overgangsfasen på våren og høsten får man tåle at vi går litt i beina på hverandre. Det er tross alt slik at det fortsatt er bedre løpeforhold enn skiforhold i marka.

Et av Kong Vinters mesterverk.

Etter fire tunge kilometer i løssnø føltes det veldig lett å løpe når vi kom ut på skogsbilveien - en stund i hvertfall... Det var en del kuldehull på veien som beit godt i kjakene, men det glemte man når man så på det fantastiske vinterlandskapet.

I de siste bakkene opp mot der veien fra Tømte møter veien som går mellom Hammern og Bjørnholt kjente jeg at  beina begynte å stivne. Sikkert mange grunner til det, men jeg vil tro at kulda har litt av skylda. Jeg bruker aldri å ha vondt i knærne når jeg løper, men i dag kjente jeg faktisk litt ubehag selv der. I tillegg stivnet både legger, framside lår og setemuskulaturen mer og mer ettersom slutten av turen nærmet seg. Så de siste kilometerne føltes det knapt ut som om jeg hadde framdrift. Men det verste var at Morton er tilbake i byen! Det vil si min gamle nemesis Morton's metatarsalgia. Det som har stoppet all framgang for meg de siste årene og til slutt førte til tretthetsbruddet i fjor. Har ikke kjent noe til det igjen før nå, så jeg ble veldig psyket ut og lei meg når det gjorde sitt inntog de siste 5-6 kilometerne av turen i dag. Farvel maratondrømmer...
Da jeg kom jeg skjønte jeg at jeg var seriøst dehydrert også, så det hjalp nok heller ikke på farten underveis. Man glemmer fort å drikke når det er så kaldt, så det skal jeg bli flinkere til videre i vinter.

Jeg skal se om det hjelper å gjøre noe med fotsengene mine, men dette var nedtur. En betennelse her og der kan jeg takle, men dette er alvor. Æsj! Får håpe det går litt bedre på ski i vinter. Kanskje jeg tar dem fram og tester neste helg.