Årets første skitur dokumentert

Og måtte det bli mange flere...

Utsyn over Oslofjorden fra Frognerseteren stasjon

Egentlig skulle ikke jeg gå på ski lenger enn 30 minutter første gangen med de nye fotsengene, og deretter øke mengden forsiktig. Lett å si, men veldig vanskelig å holde. For når man først har fått smurt ski, tatt på alt av klær og utstyr og byttet mellom trikk og t-bane og t-bane én gang til, da er det ikke aktuelt å gå i 30 minutter for så å dra hjem igjen på samme måte. Sånn er det bare!

Det er ikke skiføre for øyeblikket på mitt faste utgangspunkt Kjelsås, så derfor gikk turen til Sognsvann og klassikeren lysløypa til Frognerseteren. På Sognsvann var det bare så vidt det var skiføre, men det bedret seg etter hvert som man kom seg opp i høyden. For det bestiges en del høydemetere på denne turen. Det gikk ikke fort, men pulsen var høy - og det føltes deilig å jobbe litt. Inspirert av dagens etappe på Tour de Ski, kanskje?..

Ser mye flatere ut på kart, gitt..

Var mye folk i løypa i starten, men etter at jeg kom fra til Ullevålsseter var det stort sett bare folk som kom imot (som hadde tatt den mer bedagelige retningen; Frognerseteren - Sognsvann). Jeg brukte godt over en time på de 11 km til t-banestoppen på Frognerseteren. Tror de som kjørte den andre veien brukte veldig mye kortere tid. Men oppoverbakker på ski er definitivt bedre trening enn nedoverbakker.

Som vanlig hadde jeg gått for feste framfor glid, så det var lite glipptak og få ganger jeg måtte ut i fiskebein. Men derfor også lite gratis på flatene.
Det gikk ganske bra med beina, men kjente at jeg nok testet foten helt opp mot grensen av hva jeg burde. Men da er det gjort - og jeg gleder meg allerede voldsomt til neste skitur. Håper det blir mulig å gå fra Kjelsås snart, sånn at det ikke blir et så stort tiltak å komme seg ut.

2012 - året vi skal bli sterkere enn wonderwoman!

I hvertfall skal jeg bli det - hvem er med? Nå skal jeg være så lite blyg å si at jeg ikke er direkte svak ved inngangen til dette året heller. Jeg er ikke den som fusker mest med styrketreningen, og de siste månedene har jeg hatt veldig god tid til å trene styrke. Men det er fortsatt litt å gå på før jeg rykker grantrær opp med rota og slikt - dersom det er et mål?!...
Jeg har absolutt mine svake sider som jeg må jobbe videre med denne våren. Blant annet oppdaget jeg i høst at jeg var helt utrolig elendig på sideplanke. Pinlig dårlig faktisk, men ikke nå mer. Denne dama tok tak, og nå er jeg, TRX-slynga og sideplanken på talefot.

Rett etter at jeg hadde begynt å løpe fikk jeg hjelp av en av trenerne på Studentidretten til å sette opp både løpeprogram og styrkeprogram. I løpet av perioden jeg fikk hjelp med treningen, ble jeg introdusert for slyngetrening i red cord, og fikk etter hvert veldig sansen for funksjonell styrketrening. Siden har jeg testet ut flere andre typer, blant annet poweryoga og kettlebells, som jeg ble introdusert for på treningsferie i Portugal i fjor.

Funksjonell styrketrening er lik trening med hensikt. Det vil si at styrketreningen man utfører har direkte overførbarhet til det man bruker kroppen til i hverdagen eller idretten man driver med. Ergo er dette kjempebra for en løper, og man kan jobbe med de musklene man bruker i løpingen funksjonelt i forhold til løpingen. Men jeg trener mer helhetlig, og glemmer ikke overkroppen når jeg trener, man har behov for armene selv om man løper mener nå jeg.

Det kommende året er planen å kjøre TRX og kettlebells to ganger i uka. TRX som saltrening sammen med andre (hvem er med?) og kettlebells på egenhånd (men bli gjerne med på det også).
Det går tydeligvis an å kombinere de to treningsformene også, bare se:

Særlig jenter/kvinner trener for lite styrke, og samtidig er det kanskje vi trenger det mest. Ikke fordi vi er det svake kjønn, men det er vi som er mest utsatt for osteoporose når vi kommer opp i årene.

Mange jeg har snakket med uttrykker at de er redde for å få synlige muskler, noe jeg personlig overhodet ikke kan forstå. Jeg synes en synlig sterk kropp er svært vakkert, uansett kjønn. Da snakker jeg om muskler laget av og for å brukes, ikke biff bygget for å ta seg ut i et speil. Men jeg love deg at for en kvinne ligger mye, mye hardt arbeid bak en synlig biceps. Det skjer ikke ved vanvare. Så det er ingen grunn til å holde seg hjemme på sofaen på grunn av muskelfobi. Uansett, gjennom funksjonell styrketrening, med mindre man går veldig hardt inn for det, bygger man ikke kilosvis med muskler, man blir bare sterk på de rette stedene.

Jeg har allerede utfordret en rekke folk jeg vet trener på Studentidretten om å bli med å sjekke ut TRX i sal sammen med meg denne våren, og ingen har turt å si nei. Men ingen dukket opp på timen jeg hadde meldt meg på i dag tidlig, så den ble avlyst... WTF?! Ergo håper jeg at flere som måtte lese dette også dukker opp, slik at dette ikke skjer igjen.
Dersom du trener på et annet senter/treningskjede så anbefaler jeg deg å sjekke ut hva de har av tilbud. Det har kommet veldig mye nytt de siste årene innen funksjonell styrketrening. Det er effektivt, hardt, fort gjort, og ikke minst moro. Og framgangen kommer veldig kjapt - og da kommer også motivasjonen (om det skulle skorte litt på den i starten).

En advarsel til slutt; du kommer til å bli støl de første gangene, særlig hvis du prøver deg på kettlebells. De første gangene jeg trente det, var jeg tilnærmet invalid i ei uke etterpå (bra reklame!). Men det går over - og når man er støl så kjenner man jo både at man lever og at man har brukt kroppen, ikke sant? Så; sistemann i slynga er en fis!...

2011 vs. 2012

Opp som en løve og ned som en skinnfell - tatt i Las Vegas under fjorårets juleferie

Jeg trodde 2010 var et år med mange nedturer på treningsfronten, men dessverre ble det bare verre i 2011. Jeg håper at jeg i framtiden kan se tilbake på året som har gått som året det var så bratt - og at alt blir medvind, flyt og slake nedoverbakker i året som kommer. Men skulle det ikke bli sånn, så skal jeg nok takle det også - bare sånn at det er sagt med én gang...

2011 ble startet med en ganske så fuktig fest på Chelsea Hotel i New York og få planer for året som skulle komme. Siden jeg hadde så trøbbel med føttene, turte jeg ikke legge noen planer annet enn treningsleiren i Portugal og Göteborgsvarvet som jeg hadde meldt meg på tidlig på høsten.

Det har selvsagt ikke bare vært nedturer i året som gikk, men det er ganske så betegnende at jeg kun har kjøpt ett par løpesko - ett!.. Mot godt over ti par året før.  Det sier vel det meste, men var også et utslag av at jeg fikk mer og mer vondt i beina i løpet av 2010, og derfor prøvde en masse forskjellige sko for å se om det ville bedre situasjonen. Når jeg kan begynne å løpe igjen må jeg starte helt på nytt igjen hva angår sko. Löplabbet kan bare glede seg - de har sikkert merket at jeg har vært skadet...

Definitivt ikke nedtur...

I de få konkurransene jeg har deltatt på i 2011 har det rett og slett bare gått helt ræva - så det gidder jeg ikke engang oppsummere. Men på tross av dette har jeg hatt mange fine treningsopplevelser.
Hadde den ene skituren mer fantastisk enn den andre i løpet av vinteren som gikk. Dro til Mylla med skibussen flere ganger og hadde noen flotte turer tilbake til Oslo. Men aller best husker jeg skieventyrhelgen min da jeg i strålende vær gikk på ski til Jevnaker, overnattet hos en kusine og gikk tilbake til Oslo neste dag. Slike eventyr skal jeg definitivt gjøre flere av i årene som kommer.

I mars dro jeg på to uker Training Camp i Portugal. Den første uka valgte kroppen å streike litt. Jeg opplevde både et migreneanfall og min første totalkollaps på trening. Men den andre uka var jeg sterk og ble bare sterkere og sterkere. Det føltes skikkelig bra og optimismen vokste.

Jeg har greid å få med meg to treningsreiser til i løpet av året. I påsken løp jeg i Sardinia med OSI. Også da gikk det ganske greit. Løpereisen til Sylarna i slutten av juli var dessverre en nedtur - det var da beina streiket totalt og det endte med gips og krykker i august.

Nedising av slitne bein i Sylarna

Før tretthetsbruddet har jeg faktisk fått med meg noen fine løpeturer i løpet av året også. Noen dager har ikke beina vært like umulige, og jeg har kunnet løpe litt ute i skogen. Dessverre har turene verken blitt så mange eller så lange som jeg ønsker meg, men jeg er veldig takknemlig for de gode opplevelsene jeg har fått. Når man først skulle velge ett år å være skadet og ikke kunne være ute i skogen, valgte jeg forøvrig et veldig bra år å gjøre det på. Det har jo vært fryktelig vått i år, og derfor veldig dårlige forhold for stiløping i sommer. Men det kriblet ganske godt i kroppen da de fine høstdagene slo til i oktober - min favorittløpeuteiskogenmåned.

Oktober i fjor - sukk...

Det var jo flere runder med løpeforbud og begrensninger i løpet av året før det endelige dødsstøtet i august, og i disse periodene fikk jeg også med meg flere fine sykkelturer i marka. Slettes ingen dårlig erstatning for løping - men ikke helt det samme.

Per i dag har jeg ikke løpt på snart fem måneder - men jeg tror den første løpeturen begynner å nærme seg nå, må bare justere de nye fotsengene mine litt mer først. Spent på hvordan den første turen blir. Akkurat nå er det veldig, veldig rart å tenke på at jeg har løpt maraton, og faktisk var inne på topp 100-lista både i 2009 og 2010. Lurer på om det vil skje igjen? Vi får krysse fingrene for 2013!

Målgang Oslo maraton 2009 - måtte det skje igjen.

Har nok tapt en del kondisjon med alle begrensningene jeg har hatt det siste året. Men å bygge opp igjen kondisjon og kapasitet er ikke problemet, det er om beina og resten av kroppen tåler belastningen som er spørsmålet. Svaret får jeg i løpet av året som kommer.

Jeg har foreløpig ingen planer eller målsetninger for 2012. Har meldt meg på skikurs nå i januar, og drømmer om fine skiturer i vinter - om det blir noe snø da. Men det er nok ikke realistisk å tro at jeg kan gå så lange turer som i fjor. Mot slutten av forrige skisesong begynte jeg å tenke på at jeg skulle prøve meg på skirenn, men noen konkurranser blir det nok ikke i år. 

Reiser heller ikke til Portugal denne våren - siden jeg ikke vet hvor mye og hardt jeg kan trene framover. Når jeg drar på en sånn tur, vil jeg ha valuta for pengene og være helt kjørt når jeg kommer hjem. Men det kommer flere år og nye muligheter håper jeg.

Til slutt gjenstår det bare å ønske dere alle et riktig godt nytt og forhåpentligvis fysisk slitsomt år! Jeg håper selv å få mye mer å skrive om enn det jeg har hatt de siste månedene. Det får være det nærmeste jeg kommer ett nyttårsforsett.

Og vi prøver igjen...

Fjorårets modell

Etter en lang prosess og mye venting hentet jeg spesiallagede fotsenger 20. desember i fjor. Det gikk jo sånn passe for å si det mildt. Venstrefoten ble ikke bedre, snarere verre - mye verre. Etter et forsøk på å endre belastningen på sålene i sommer endte det i akutt forverring; tretthetsbrudd i forfoten.

Men jeg gir ikke opp, det står jo ikke i stil med imaget mitt. Har også i disse månedene fått god tid til å tenke på hva som er viktig - og det er ingen tvil... Tross at supermosjonistlivsstilen er forholdsvis ny for meg, er det det jeg vil. Det er sånn jeg vil leve. Jeg vil løpe langt og lenge (og helst også fort), sykle langt og lenge, gå på ski lengre enn langt osv. Og jeg har lyst til å konkurrere igjen. Har vært litt kjipt å stå helt på sidelinjen, slik jeg gjorde denne høstsesongen, og høre om alle løpene alle var på, unntatt jeg.
Men jeg har sett framover og forsøkt å glede meg over hver nye ting jeg har kunnet gjøre. Det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen, ikke det verste, ikke sant?...

Derfor har jeg nå åpnet lommeboka på vidt gap igjen og prøver på ny. Denne gangen hos NIMI. Ingenting galt med OCH Ortopedi, der jeg var sist. Men jeg tror det kan være greit å starte helt på nytt. Dessuten har NIMI mye, mye, mye kortere ventetid, og eventuelle justeringen vil kunne gjøres veldig raskt (og det kommer helt sikkert til å skje). NIMI ligger også sentralt i Oslo, mens OCH ligger på Lindeberg, og dit er det langt.

Årets modell - mer diskret farge, men jeg kjenner også at det er en forskjell på belastningen; om dette er godt er dårlig gjenstår å finne ut av.

Så nå er jeg 2400 kroner fattigere, men med et lite håp om at det skal gå i hvertfall litt bedre denne gangen.

I dag var tanken å teste sålene på en ørliten skitur. Men den ble så ørliten at den slettes ikke ble... Jeg var nemlig ekstremt optimistisk og dro opp til Kjelsås - men der var det slettes ikke noe underlag til å gå skitur på. Så da dro jeg bare hjem og la meg på sofaen (ble noen øl i går også nemlig), og satser på at det kommer nye sjanser. Snart er det jo juleferie, og da har man jo frie tøyler til å trene så mye man vil.

Alkoholenheter vs. treningsenheter

Styrkeforholdet har nok vært på alkoholenhetenes side denne uka. Sånn blir det gjerne nå før jul, og man skal jo leve litt utenom treningen også. Uka som kommer er det flere julebord og mer god mat og godt drikke som skal inntas, og sånn fortsetter det vel egentlig bare ut året... Noen som kjenner seg igjen?

Julenissen har ordnet julestemning i marka for snille osloborgere

Det er mye å gjøre og mye som skjer om dagen, så det er i utgangspunktet lite overskudd til trening. Heldigvis kom snøen denne uka, og da øker også motivasjonen. Forrige søndag syklet jeg en lengre tur i marka, denne helgen gikk jeg på ski. For plutselig var vinteren der, og den var velkommen.
Det var masse folk ute i skogen, bikkjer som virket helt fra seg av lykke over å kunne innta skiløypene i en rasende fart igjen, og i bakkene i Tryvann var det helt fullt av unger på ski og snowboard. Flere enn meg som ønsket seg snø til jul.

Det produseres kunstsnø i store mengder på Tryvann

Fredag droppet jeg spontant trening til fordel for øldrikking, og angret ikke på det. På tross av det var jeg tidlig oppe på lørdag. Gjorde unna masse juleærend på morgenen. Deretter var jeg innom i Nydalen og trente en hard økt med kettlebells. Så var det rett hjem, pakket sekken, smurte ski og satte kursen mot Nordmarka.

Nytt utgangspunkt for skitur

Det var klart for sesongens første skitur. Turen hadde et formål. Jeg skulle nemlig ta meg inn til KSI-hytta (som ligger på andre siden av veien for Nordmarkskapellet) for å være med på julebordet til OSI friidrett. Jeg må fortsatt være veldig forsiktig, særlig nå som jeg ikke har såle på venstrefoten. Jeg var derfor tvunget til å gjøre turen så kort som mulig. Valget falt derfor på Voksenkollen, hvor jeg aldri har gått på ski fra før. Jeg har gått til Tryvannstua fra Frognerseteren tidligere, og der er det noen smale, bratte og svingete bakker jeg er mindre glad i. Måtte derfor teste om utforkjøringene ned fra Voksenkollen til Tryvannstua var bedre. Kan i etterkant konstantere at det var de definitivt ikke - i tilfelle det er flere som lurer.

Den første skituren er jo alltid uvant, og man har dårligere balanse enn man har på slutten av sesongen. I hvertfall er det sånn for meg. I tillegg var sola i ferd med å gå ned da jeg startet, så det var dårlig lys. Mange hadde gått på beina i løypa, det var lite snø en del steder sånn at det var isete, humpete og en del røtter og stein som lå i løypa. Jeg har aldri vært noen kulekjører, og definitivt ikke på langrennski med tung sekk på ryggen. Må derfor innrømme at jeg tok av meg skia og gikk ned de aller verste hengene ned mot Tryvann. Og jeg føler overhodet ingen skam over å si det. Heller det enn å risikere en ny skade. Vet at jeg kommer til å bli både flinkere og tøffere med mer skitrening.

Hvordan var det man gjorde dette igjen da?

Kom fram helskinnet før det hadde blitt helt mørkt. Måneformørkelsen var dessverre skjult bak skyene, så den fikk jeg ikke se. Men det var ekstremt idyllisk likevel, og helt umulig ikke å bli grepet av god gammeldags julestemning.

Sånn så både sekken og jeg ut etter en tur i "snødusjen" på Tryvann

Heldigvis var formen ganske god i dag tidlig, tross mye alkohol og lite søvn to netter på rad. Tok samme vei tilbake. Tross alle de bratte oppoverbakkene, syntes jeg denne turen gikk bedre og raskere enn gårsdagens. Venstrefoten sa litt i fra begge veiene, så noen lange skiturer er ikke i sikte med det første. Men det er hyggelig med korte også, i hvertfall så lenge nyhetens interesse fortsatt er der.

Heldigvis ikke lenge til banen skulle komme

På veien ned til byen igjen var det flere som spurte hvor jeg hadde vært og føreforholdene i marka. Jeg sier bare; kom dere ut!.. Man vet jo ikke hvor lenge dette kommer til å vare. 

På onsdag skal jeg hente nye såler på NIMI. Godt julelønna er på konto. Men hvis sålene kan hjelpe meg slik at skiturene kan bli lenger enn seks kilometer er det verdt hver eneste krone.

Strafferunde...

Da jeg våknet i dag var jeg mye, mye sprekere enn jeg burde ha vært. Egentlig  skulle jeg vært så støl at jeg knapt skulle greie å stå opp, men sånn var det altså ikke. For i følge planen skulle jeg ha gjort unna en kettlebellsøkt lørdag ettermiddag, men det utgikk grunnet logistikkproblemer (hadde glemt noe essensielt hjemme). Dro derfor hjem med uforettet sak.

Så da ble det strafferunde i dag. Hvilket vil si at jeg i dag både gjennomførte dagens planlagte sykkeltur og gårsdagens kettlebellsøkt.

Kikut venter på snøen - men noen syklister i tillegg til meg var det heldigvis (bare menn så klart - hvor er alle kvinnene?).

I august kjøpte jeg en vindtett sykkeljakke, siden jeg trodde at jeg skulle sykle mye denne høsten. Sånn ble det ikke, men i dag skulle jakka endelig få lufte seg. Tok to lag super under jakka, vinterløpetights utenpå sykkelbuksa, to buffer, ullsokker og langrennshansker. Konklusjonen etter turen er at jeg har mye å lære om påkledning hva angår sykling i minusgrader. Holdt på å fryse av meg både tær og fingre på turen - men ellers funket bekledningen bra. I tillegg var det veldig glatt mange steder og kaldere enn jeg hadde trodd (og yr påsto). Jeg har gått ned et par bakker på grunn av speilblank is, blant annet mørdarbakken mellom Bjørnholt og Kikut. Har også syklet veldig forsiktig mange steder. Var vel egentlig ganske hasardiøst å legge ut på tur i marka med sommerdekk, men det gikk heldigvis bra.

Kaldt og glatt i mørdarbakken.

Når så alt det negative er oppsummert, kan jeg si at det positive klart overskygget det negative. Det var fem herlige mil på sykkelen. Jeg har ikke hatt en treningsøkt på mer enn 90 minutter siden august, så dette var stas - og så var jeg utendørs. Det var etterlengtet

Jeg syklet opp til Maridalen og fra Hammern opp til Kikut, derfra ned til Sørkedalen og hjem. Trodde jeg skulle fryse av meg både det ene og det andre i nedoverbakkene ned til Sørkedalen, men heldigvis var det ikke så glatt der som fryktet - så det gikk egentlig bedre enn forventet.

Både i Maridalen og Sørkedalen var det fullt av mosjonister på rulleski med snølengsel i blikket. Jeg gleder meg også til skiføre, men mens vi venter er det bare å gjøre det beste ut av det.

Hadde masse overskudd og energi på turen, og det føltes nærmest ut som om jeg fløy opp alle bakkene. Det er en fantastisk følelse. Dette sier også at kroppen er i bedre form enn forventet etter høstens strabaser. Har ikke vært i nærheten av de treningsmengdene eller intensiteten jeg skulle ønske meg, men det totale forfallet har heldigvis uteblitt.

Fra dal til dal - godt og vel fem veldig kuperte mil.

På veien hjem tok jeg en tur innom bilvasken og har nå en skinnende ren sykkel med nysmurt kjede. I følge værvarselet ser jo ikke snøen ut til å innfinne seg med det første. I tillegg er jeg innom tanken på å investere i piggdekk for å forlenge sykkelsesongen enda litt til om snøen nå skulle dukke opp.

Vel hjemme var det bare å hive innpå et par brødskiver og skifte før jeg la i vei opp til Nydalen Athletica for å gjøre unna neste økt. Altså gårsdagens planlagte kettlebellsøkt som strafferunde. Også denne økta gikk helt greit unna. Føler meg også helt fin nå, tross den uvant store treningsdosen. Gjenstår bare å se hvordan det står til når klokka ringer i morgen tidlig. Men den tid den sorg. Håper jeg får mange sånne søndager framover.

Seks år som ikke-røyker!

I dag er det nøyaktig seks år siden jeg tok min siste sigarett. Det er vanskelig å spå om framtiden, men jeg tror den sigaretten jeg tok sent på natta på et julebord 2. desember 2005 faktisk er min aller siste sigarett i livet. Å røyke føles helt, helt fjernt nå - som et annet liv. Og det var det vel faktisk også.
I stedet for å gjenta meg selv, kan man her lese de bevingede ord jeg skrev om røykeslutt og livsstilsendringer på femårsdagen i fjor.

Var på besøk hos legen på NIMI på onsdag. Status er som følger; tretthetsbruddene i foten er mest sannsynlig nå grodd, men jeg må likevel være forsiktig en stund til.

Dessverre er det opprinnelige problemet i høyeste grad fortsatt til stede (Morton's metatarsalgia). Altså, nervene i forfoten kommer fortsatt i klem, og botemiddelet er fotsenger. Utfordringen, som ortopeden på NIMI kaller ting som kan virke umulige, er å få laget såler som gir nok løft til at nervene ikke kommer i klem uten at jeg blir blir skadet av belastningen. Det gikk jo ikke sist gang jeg prøvde (for snart ett år siden - uff og uff), men jeg er villig til å betale hva det koster for å gi det et nytt forsøk (da snakker vi både penger og skaderisiko). Ingenting skal være uprøvd i jakten på å komme tilbake som langdistanseløper. Det er jo det jeg vil bli når jeg blir stor.

De siste ukene har det vært så som så med treningen. Jeg har hatt dårlig tid, jobbet mye, skallet i dusjen, vært forkjølet, fått sydd noen sting, vært på langhelg i Stockholm pluss, pluss...
Men nå begynner kalenderen å klarne opp litt, kroppen er klar for litt utfordringer igjen og jula står for døra - og for meg betyr fridager god tid til trening. Så i jula har jeg tenkt å dra på litt. Nesten det jeg gleder meg mest til når det kommer til jula - ensporet som jeg er (men nå skal det sies at gleder meg til mye annet også; sier ikke nei til god mat, godt drikke og godt selskap heller denne dama).

Av legen har jeg nå fått følgende forordninger: I tillegg til å svømme, får jeg lov til å gå på ellipsemaskin inntil én time av gangen. Men enda bedre er nyheten om at jeg kan få sykle fritt så lenge jeg ikke bruker sykkelsko. Så hvis snøen holder seg borte, og det ikke blir altfor kaldt, kan det hende jeg greier å snike inn en real sykkeltur innen sesongen definitivt er omme. Det blir stas (og sikkert veldig slitsomt).

Når det kommer snø, kan jeg også gå på ski (men må investere i nytt utstyr først). Så jeg håper virkelig det blir skiføre i marka denne vinteren. Men skiføre eller sykkelføre, én ting er sikkert; skauen, her kjæm je. Jeg har vært innendørs i hele høst, så jeg gleder meg voldsomt til å få litt vind i håret igjen.

Både gåing og løping ligger fortsatt et godt stykke inn i framtiden. Først er det en lengre prosess for å få tilpasset og laget nye fotsenger. Deretter er det en tilvenningsperiode med dem, og forhåpentligvis kan jeg etter hvert løpe litt igjen. Føler derfor ikke helt at utøveren lever opp til navnet på klubben sin for tiden.
Så til dem som bare vil lese om løping, er ikke dette bloggen man bør lese (min siste løpetur var i midten av august). Dersom man derimot er interessert i å lese om alternativ trening, og hvordan man kommer seg på beina etter lange skadeavbrekk - lover jeg å levere varene framover.