100 km skieventyr!

For det første, jeg har ikke gått Grenaderen denne helga - flere har visst trodd det. For det andre, 100 km er kanskje ikke helt korrekt, men om jeg ikke kom over 100 km så var jeg veldig, veldig tett ved.

Nå har jeg testet hvor ultratouring skiene egentlig er...

Min helg kort oppsummert:
Lørdag; 60 km på ski inkludert ett fall, smaskens middag servert, 9 timer søvn (drømte at jeg var på treningsleir; fin drøm..). Søndag; 40 km på ski med ett spektakulært fall. Resultat etter helga; vondt som fy under beina, og i morgen blir det hviledag for å roe ned igjen ømme nerveknuter... Var det verdt det? Oh yeah! Kommer jeg til å gjøre det igjen? U bet!

Racingsskisko innkjøpt i forrige uke, nå racingvoks - hva blir det neste?

Helgas eventyr har vært planlagt en stund. Planen var å besøke mine venner/slektninger Monica&Kathrine, som ofte befinner seg på ei svært fint plassert hytte ved Randsfjorden, ved hjelp av ski. Dvs. gå på ski til Jevnaker lørdag, overnatte og gå hjem igjen på søndag. Mye skulle klaffe. De måtte være på hytta når det passet for meg, pluss at vær og føre måtte tillate en sånn utflukt.
I tillegg, etter min noe strabasiøse ferd fra Mylla til Kjelsås forrige lørdag, skulle man kanskje tro at jeg hadde fått nok av lange skiturer for en stund... De som kjenner meg, vet jo at ikke er sånn det fungerer. Jeg hadde vel nesten glemt hvor fælt det var allerede da jeg satt på trikken ned igjen fra Kjelsås.

Utsikt mot Kikuttoppen på lørdag

Forrige helg meldte skiforeningen den fineste skihelgen til da denne sesongen. Denne helgen var finere... For et fantastisk vær jeg har hatt begge dagene! Det har vært kaldt og trått føre denne helga også, men ikke så kaldt eller så trått som forrige helg.
Jeg overlot nå preppingen til nabolagets proffer, Torshov Sport - med streng beskjed om at jeg skulle ha glid på lørdag. Og jeg hadde helt klart mye bedre ski enn sist. Dessverre hadde jeg greid å gjøre en tabbe med smøringen som nok ødela jobben deres en del - tross at jeg hadde gått til anskaffelse av racingvoks. Jeg tok nemlig ikke med i betraktningen at smøresonen blir litt annerledes når man skal gå med en 10 kg tung sekk... Feste hadde jeg derfor ikke noe problem med på denne turen heller. Men bedre glid enn sist lørdag hadde jeg uten tvil.

Billedbevis på at jeg har vært på Katnosa (tre ganger i løpet av to helger, faktisk)

Startet fra Skar innerst i Maridalen tidlig lørdag morgen. Det gikk greit til Kikut, tross at jeg greide å gå skikkelig på snørra i en oppoverbakke (den klassiske staven mellom beina). Igjen var det kun stolheten som ble såret, men heldigvis var det ingen som så meg denne gangen. Kom ned i løypa fra Hakadal siste biten til Kikut, som var rimelig slitt - jeg kom nemlig rett etter de som gikk Grenaderen.

Kl. 11 lørdag formiddag - stille før stormen på Kikut

Ingen på vei over Bjørnsjøen heller

På Kikut var det veldig stille så tidlig på morgenen. Jeg stoppet kun for å utføre et nødvendig ærend, og forserte deretter greit de to toppene mellom Kikut og Katnosa. Men begynte å kjenne på de altfor kjente smertene under beina, og det var fortsatt langt igjen. Tok en annen vei enn sist til Tverrsjøen, nemlig de fryktede scooterkjørte løypene over Holoaseter med friske utforkjøringer. Denne veien var det bare friske oppoverbakker, og bestemte meg for at jeg skulle være så tøff at jeg tok samme vei tilbake på søndag (mer om det senere).

Katnosa lørdag, stille etter stormen

Da jeg kom til enden av Mylla, begynte det å bli langt på dag, beina var vonde og jeg kjente at jeg hadde gått langt med tung sekk. Men det var nå turen virkelig skulle begynne - for nå skulle jeg finne veien ned til Jevnaker. Og jeg kan med en gang avsløre at det ble en lang, kald og slitsom affære med flere bomturer og derfor også mange flere kilometer enn nødvendig. Løypene stemte ikke med kartet, og det gjorde heller ikke merkingen (i den grad det fantes). Jeg trodde også at det skulle være nedoverbakker fra Mylla til Jevnaker, men det var det ikke. Jeg forserte nemlig Ballangrudkollen (noe jeg egentlig ikke hadde behøvd), og det var jeg ikke mentalt forberedt på.
Vel framme ved Stormyra var det fire løyper å velge mellom, men hvilken var den rette? Heldigvis kom det en kar jeg kunne spørre, og det var også det siste mennesket jeg så på turen...

Sola var i ferd med å gå ned, temperaturen sank raskt - veldig, veldig raskt, og jeg ante ikke hvor jeg var. Men jeg gikk vestover og det begynte å gå nedover, det virket lovende. Samtidig var det skummelt med lyset som begynte å forsvinne og litt ugreie/vinglete løyper. I et helt umerket kryss valgte jeg å ta til venstre, og et par kilometer lenger ned var det plutselig slutt... Men hvor var jeg? Jeg sto utenfor klubbhuset til IL Jevn. Ergo var jeg i rett kommune, men det var også alt jeg visste.
Det var altfor kaldt til å stå stille, så det var bare å begynne å gå. Etter noen telefoner og litt styr, manglende gateadresser på kart (prøver innbyggerne i Kanadaveien på Jevnaker å gjemme seg fra verden, siden de ikke finnes på noen kart?), kom jeg heldigvis ut på hovedveien mellom Jevnaker og Roa. Så da kunne jeg tilkjennegi hvor jeg var, og noen minutter etter var jeg reddet. Heldigvis, da begynte det nemlig faretruende å nærme seg -20.

Likevel; det var så verdt det... Etter en lang, varm dusj, inntullet i et teppe foran peisen med noe godt i glasset, mens jeg ventet på å få en restituerende gourmetmiddag servert, var livet virkelig verdt å leve igjen. Jeg ga beskjed om at jeg kom til å hedre vertskapet med hederlig omtale på bloggen, og det skulle bare mangle. I'll be back, enten dere vil eller ikke!

Såre føtter til tross, etter over ni timer søvn og en god frokost, var jeg klar til dyst igjen. Det var veldig kaldt nede ved Randsfjorden, men jeg håpet at det var bedre oppe i høyden. Dagens start gikk fra Tverrsjøstallen, og der var det kun -15 grader. Men sola strålte meg i ansiktet, og jeg visste den ville varme mer og mer underveis.

Turen tilbake til Kjelsås gikk på ca. fire timer. Selvsagt endte løypevalget ned de fryktede friske utforkjøringene i scooterkjørte løyper på mest spektakulære måte i en sky av løssnø, men noe annet var vel egentlig ikke å forvente. Kom helt uskadet fra det.
Det at jeg har utfordret meg selv på utforkjøring i år har gjort meg mye sikrere, og jeg har hatt få fall til nå. Da jeg begynt å gå på ski igjen for to år siden, lå jeg på mellom fem og ti fall på hver skitur, og da gikk jeg på beina ned de verste hengene... 

I bakkene på sørsiden av Katnosfjellet (heftige saker)

Musklene har vært fine både i dag og i går, og jeg er overraskende lite sliten. Det eneste jeg kjenner litt på nå og før i dag, er alle timene med en litt tung sekk på ryggen pluss litt blodutgytelse på hæler og hender. Ellers er det bare de forbaska føttene som ikke henger med resten av systemet. Men det ble ikke så ille i dag som jeg fryktet på forhånd, faktisk.

Nå er det dessverre kun to helger igjen av skisesongen for min del, men jeg tror likevel jeg kommer opp i et respektabelt antall kilometer denne vinteren. Skal komme tilbake med en summering.