Første fellesøkt for Futt'n Fart Running Team

Vi hadde ikke med kamera på turen i dag - men regner med at det kommer bilder av oss hvor begge to er i treningsklær snart.

9. juni 2014 er den nye merkedagen for teamet. I dag har vi gjennomført vår første felles løpetur noensinne. KONGE! Crewmedlemmet ("Futt") har nemlig konvertert til utøversiden. Jeg er superglad for dette, selv om jeg selvsagt er redd for å bli fraløpt, fort.

Rannveig ("Futt" altså) begynte å trene løping mer målrettet i vår. Selvsagt sammenfalt dette med mitt skadeavbrekk. Typisk! I påsken løp hun lange turer, mens jeg satt hjemme og hørte om det med geipen nedpå knærne. Men i dag, endelig...

Og tro nå endelig ikke at vi har vært på en liten pingletur når vi først skulle ut. Neida, vi klinte til med 18 km på grusveier i Lillomarka og 300 høydemeter. Det er mye for en blodfersk løper det.
Dagens tur er min lengste siden mars, og Rannveigs lengste siden påsken - og den nest lengste løpeturen hennes noensinne. I løpet av turen har hun gjort sin første "snotrocket" og behersker det, så nå er hun i grunnen utlært som løper.

Rannveig har dessverre greid å pådra seg sin første løpeskade, med én gang. Vi har jo mange av de samme genene, og siden hun er enda mer markert hulfot enn meg, fikk hun like så godt Morton's metatarsalgia med en gang. Kjipt!
Jeg brukte over ett år før jeg fikk det skikkelig. Men det er det som har ødelagt noen år for meg etter 2009. I motsetning til meg, trenger hun ikke gå og lure på hva det er. Det er bare å spare opp til fotsenger, og så ordner det seg nok.

Første løpebilde av Rannveig: Holmenkollstafetten, Norabakken - første kvinne i blått med blond hestehale.

Jeg fikk 18 gratiskilometer i dag - ingen problemer eller vondter underveis. Så dette ble kremtoppen på en veldig bra treningspinse. For Rannveig ble det mer kostbart, med smerter i forfoten siste halvdel av turen og høy puls. Inntil videre så er jo jeg den mest rutinerte løperen av oss, og har derfor mye lavere puls på samme fart (enn så lenge, hun er jo fortsatt i 20-årene). Men dæven så imponert jeg ble over lillesøsteren min på denne turen. Stas!

Da vi var nesten hjemme, tok jeg turen nedom elva og fikk meg årets første dukkert også. På tide! Det var friskt, men verdt det.

Nå håper jeg at vi begge får kontroll på fotproblemene våre, så blir det en føljetong av dette.