Fire skiturer på ei uke, og ny pers på 10 km

Så glad blir jeg når noen vil ha meg med på skitur (foto: Silja)

Etter digresjonen om løping i forrige innlegg, er det på tide å skrive litt om ski igjen. Den siste uka har det også blitt ekstra mye av nettopp det.
Tirsdag fikk jeg lokket med meg Silja ut på det som nå er min faste tirsdagsøkt med fokus på teknikk i lysløypa mellom Brekke og Hammern. Silja ble så god av teknikktreningen at hun gikk rett fra meg på veien tilbake - så neimen om jeg hadde tenkt å be henne om å bli med meg igjen...
Uansett, anbefaler alle å prøve å gå litt på ski uten staver. Da sitter man som støpt i bakkene etterpå. Bakglatte ski er gjerne dårlig teknikk, har jeg nå både lært og erfart i praksis.

Onsdag var det siste dag med skikurs. Egentlig trist, for det har vært moro. Både å lære masse nytt, merke at man fikser det, slettes ikke var så dårlig som man trodde og være ute på ski sammen med likesinnede.

Torsdag skulle jeg egentlig løpe bittelitt inne på mølle etter jobb (maks 30 minutter - gjesp). Men på formiddagen tikket det inn en sms fra Silja som lurte på om vi kanskje skulle gjenta tirsdagens suksess. Jeg trengte ikke et nanosekunds betenkningstid engang. Så da ble det nok en kjempefin tur sammen med Silja. Ingen teknikktrening denne gangen, men med innlagte spurtpriser over bakketoppene. Silja påstår at hun ikke har konkurranseinstinkt, men de ville bakkespurtene er bevis på noe helt annet. Men denne gangen kom vi i hvertfall tilbake til Brekke samtidig...

Så da ble det tre skikvelder på rad. Definitivt ikke i tråd med legens anbefalinger... Har også merket det litt i venstrefoten i etterkant. Håper derfor at en liten justeringen jeg fikk på fotsengen på fredag retter opp i ubehaget jeg får når jeg går på ski (en irritert sene under foten). Uansett er det veldig langt unna de smertene jeg hadde i fjor.

Har planlagt en real intervalløkt på ski i neste uke med Silja, det gleder jeg meg til (psyk som jeg er). Aldri testet å gå virkelig hardt, hardt på ski - men tror det er noe jeg vil like. Jeg liker jo slit, svette, blodsmak og skrikende muskler - og det har det ikke blitt så mye av de siste månedene.

Nå er jeg også offisielt påmeldt Inga Låmi 10. mars. I tillegg har jeg meldt meg på smørekurs. Føler at jeg er i ferd med å pådra meg en typisk maskulin midtlivskrise av Aker brygge-typen; dyrt racingutstyr, investeringer i smøreutstyr og masse annet skiutstyr. Det neste blir vel at jeg kaster senga ut av soverommet og innreder det til noe mer nyttig, nemlig smørebod!...
Et stykke igjen til vi havner der er det nok, men min innstilling til skisporten har dreid litt dette året. Begynner å bli klar for å bryne meg på noen konkurrenter nå.

Ekstrem multitasking på kjøkkenet: muffinsbaking, oppvask og skismøring...

Det hjertet er fullt av, renner jo som kjent kjeften over med, så jeg har vært ganske ensportet i mine valg av samtaleemner på jobben i det siste. Skiene har blitt vist fram til alle som vil/kan/bør beundre, og skiteknikk behørig diskutert. Men jeg har et stykke igjen før jeg har blitt en totalskrullete birkebeiner. En kollega hadde lest i lokalavisa (Asker og Bærum budstikke må nevnes) om en lokal kar som uttalte at han synes utstyrskappløpet nå hadde tatt helt av - man trengte jo bare fem par ski!!!...

Den faste søndagsturen

I dag, søndag, tok jeg den faste ruta fra Kjelsås mot Movatn og videre opp alle bakkene til Tømte og hjem igjen. Det er egentlig for langt, men jeg får selv ta konsekvensene. Det som er fint med å gå de samme turene, er at man så lett kan måle framgang. Og jeg har aldri gått denne turen raskere enn i dag. Hvis jeg trekker fra kløning med utstyret før jeg kom i gang og drikkepausen på midten, ble det ca. 28 km på litt over 2.20. I følge Endomondo har jeg satt en ny pers på 10 km i dag også: 41 min. Definitivt fortere enn jeg løper. Hvis jeg greier det på en søndagstur, er det jo lov å håpe at jeg kan greie noe i nærheten på konkurranse også.

Apropos maskulin midtlivskrise: De siste skiturene jeg har vært ute og gått på egenhånd, har det skjedd noe merkelig. Jeg tror jeg har blitt opptatt i et nytt fellesskap, uten å ha søkt om det.
Tidligere har alle middelaldrende trikotmenn som er ute i skogen på jakt etter merket i Birken, gått rett forbi meg uten å ense meg, og de har aldri, aldri sagt ett ord til meg. Visst kommer man i snakk med folk når man er ute på langtur på ski, men aldri denne gjengen her. Men det har plutselig endret seg, nå snakker de til meg når de går forbi?! Om skiteknikk, løypeforholdene, været, smøring... Merkelige greier, men med racingski, Swix drikkebelte og bedre teknikk har jeg tydeligvis også fått medlemskap i dette brorskapet på kjøpet (om man kan kalle det brorskap, for det de er ute og trener for, er vel å slå naboen/kollegaene ol. ned i støvlene i Birken, eller?!...).

En av de tingene jeg er dårligst til, og derfor må trene på, er å bli tøffere ned bakkene - og helst tørre å skyte fart i hockey. Så det har jeg øvd på i kjente bakker i dag, og samtidig lært at det synes småunger er utrolig tøft. Først kjørte jeg ned hele bakken mot Snippen i hockey - noe som svei skikkelig i låra. Da jeg nærmet meg bunnen av bakken i full fart, kjørte jeg forbi en haug med unger som kommenterte farten min høylytt.

På vei ned den siste bakken mot Movatn på vei hjem, gjentok jeg bragden. Halvveis i bakken oppdaget jeg at det kom en barnefamilie imot, og at det sto en knøttliten fyr mellom løypene som så mot meg og hylte av fryd. Siden barn er rimelig uberegnelige, reiste jeg meg opp. Men satt meg ned igjen da jeg så at han ikke hadde tenkt seg over i mine spor. Oioioioi, for et hyl jeg fikk da jeg gjorde det og fór forbi ham i full fart - for det var tydeligvis tøffe greier. Fikk ikke med meg ordene han ropte, men meningen var tydelig nok. Veldig moro for meg også! Jeg ser tydeligvis tøffere ut på ski enn jeg føler meg...