Krykker - be gone!...

Jeg har nå endelig fått kvitte meg med krykkene, men klampen om foten beholder jeg i fire uker til. Skulle gjerne symbolsk ha kastet krykkene i elva eller noe sånt, men jeg skal pliktoppfyllende levere dem tilbake til NIMI og få tilbake depositumet mitt.

Dette burde jeg også ha kunnet nå (men dette er altså ikke meg)...

I løpet av de to siste ukene har jeg ikke lært meg noen kule krykketriks. Jeg innser nå at jeg burde ha benyttet tiden bedre. Det mest avanserte jeg har gjort er å balansere to ølbokser simultant med to krykker - men vanskelig nok det egentlig.

Da jeg var barn syntes jeg det så så kult ut med krykker, men greide aldri å slå meg hardt nok til at jeg fikk teste det. Nå kan jeg ikke si at at det slettes ikke var så kult som jeg trodde da jeg var sju.
Det er og har også vært vanskelig å skulle holde seg i ro når man har lagt seg til en så aktiv livsstil som jeg har, men det går når man må. Men når sola stråler holder det hardt.

Etter to hele uker på krykker har jeg blitt en del erfaringer rikere. Tidligere har jeg skrevet om at mitt forhold til avstander har endret seg mye etter at jeg begynte med langdistanseløping. Nå har det definitivt snudd igjen. Den siste tiden har alt vært ekstremt laaaangt unna. Det har vært liten forståelse for at Ruter ikke har et stopp rett utenfor døra mi, med en ekspressbuss som hadde satt meg av rett utenfor døra til jobben min. I stedet har det vært humpe, humpe, humpe mellom stoppesteder og dit jeg skal til og fra.
Jeg har sikkert vært en av de flittigste brukerne av trafikantenapp'en disse to ukene. Opptil flere ganger har jeg feilberegnet tiden og sett bussen gå fra meg, det går jo så utrolig sakte med meg.

Så jeg har jeg testet å løpe etter både trikk, buss og t-bane. Noen ganger er sjåføren av den vennlige sorten og venter litt ekstra, andre ganger er det ingen nåde å få. Beste episoden var da jeg forsøkte å løpe med krykker ned trappa til Storo t-banestasjon for å rekke banen dagen etter at jeg fikk krykkene (og var veldig uerfaren), sikkert litt av et syn. Det var nesten så det endte i enda større skader enn de jeg allerede har pådratt meg. Heldigvis var det ei snill dame som holdt døra åpen sånn at jeg kunne roe ned tempoet, og kom meg helskinnet ned og inn på t-banen den gangen.

Det har også vært en annen erfaring, nemlig hvor hensynsfulle og snille folk kan være - og innimellom slettes ikke er. Heldigvis er det sistnevnte som er unntaket, og førstnevnte som er regelen.
Nesten hver dag har det vært noen spør meg om jeg vil sitte, og er villige til å gi fra seg plassen sin til meg på bussen/trikken/t-banen. Dører åpnes og eller holdes åpne for meg, ting bæres osv. Det kan man absolutt bli vant til. Nøt kanskje ikke dette aspektet nok mens det varte. Tipper det stort sett gir seg nå som krykkene er borte, for jeg har jo sett mer invalid ut enn jeg egentlig er.

I tillegg har jeg fått kjenne på kroppen hvor lite handikappvennlig samfunnet faktisk er, selv om universell utforming skulle være normen. Hva gjør en rullestolbruker når heisen er ute av funksjon? Jeg kan tross alt gå trapper, selv om det tar tid. Ny respekt for rullestolbrukere her i gården altså.

Min hektiske møtekalender er heller ikke vært særlig handikappvennlig. Det er laaaangt fra Gaustad til Blindern på krykker. Har prøvd å ymte frampå om at min arbeidsgiver burde investere i en Segway, men det har vært lite gehør for forslaget. Får man Segway på blå resept eller hjelpemiddelsentralen? Har noen av partiene det på programmet nå i valgkampen? I så fall kan jeg vurdere å bytte parti.

Det har blitt en del utgifter tilknyttet skaden - igjen; hvem sa at løping er en billig idrett?
Det er kostbare greier å bruke det private helsevesenet i stedet for det statlige - men i mitt tilfelle har jeg hatt lite valg. Fastlegenes resept på idrettsskader er; en pakke Voltaren og to uker helt i ro. Og skulle man greie å grine seg til å bli henvist videre til en spesialist eller andre undersøkelse er ventetiden uendelig.
Så ja, jeg betaler gladelig det det koster å være pasient på NIMI. Et månedskort kan jeg også saktens greie å finne penger til.

Men det har absolutt vært lyspunkter og positive ting:
Tross medisinske utgifter, har jeg også spart penger. 
For det første sliter jeg ikke ut treningssko, så skogarderoben vil nok ikke behøve utskiftninger på en stund.

I tillegg får jeg brukt klær jeg ikke får brukt ellers. Jeg sykler jo stort sett alltid dit jeg skal, og da er det så upraktisk med skjørt og kjoler. Mens nå er det det eneste jeg kan bruke, siden bukser ikke går utenpå walkeren.

Ikke trenger jeg deler eller service på sykkelen heller. Og antall kroner brukt på startkontingent i løp er null. På denne tiden av året skulle jo lappene egentlig har flydd ut i lommene til diverse løpsarrangører.

Jeg har også passet på å bli syk nå mens jeg likevel var hemmet fra å trene. Veldig bra timing syntes jeg selv, og har ikke vært lei meg for det. Vanligvis bruker jeg å bli skikkelig forbanna når jeg blir syk, og jeg ikke kan trene som jeg vil. Men nå har det bare vært harmoni og balanse i sjelen...

Selvsagt har jeg de siste to ukene måttet forklare hva som har hendt en haug med ganger. Hyggelig at folk bryr seg selvfølgelig, men jeg er litt lei av å høre standardfrasen; Løping er farlig, det må du slutte med! Haha! Men jeg tror jeg sparer ytterligere kommentarer til et senere innlegg.
Men om det er flere som lurer på hva det er som feiler meg, så er det mulig å lese om metatarsbrudd her. Enjoy!